Den norske tilliten bygger på inkasso

Publisert

Mann. Foto.

Dette er en kommentar fra Tom Staavi, informasjonsdirektør i Finans Norge. Foto: CF-Wesenberg

Hvorfor har vi høy grad av tillit i Norge? Hvorfor kan avtaler inngås smidig og med betaling etter levering? Fordi vi alle stoler på at alle gjør opp for seg fordi vi har effektive løsninger når betaling uteblir. Det er dette inkassobransjen bidrar med. Den norske tilliten hviler med andre ord på inkasso.

Denne uken var Forbrukerrådets Jorge Jensen ute i Dagsavisen med en rekke påstander om inkassoselskapene som ikke stemmer. De ble besvart her. Det fikk meg til å tenke litt.

Hvorfor er det slik at inkassovirksomhet er uglesett blant mange og særlig later til å være en torn i øyet på forbrukernes vaktbikkje, Forbrukerrådet? Man skulle jo tro at Forbrukerrådet sto på for den delen av forbrukerne som faktisk gjør opp det de skylder til avtalt tid, og ikke for den gruppen som ikke betaler. Alt annet likt, vil jo mindre effektiv inndrivelse av ubetalte krav være en kostnad som lempes over på alle kundene. Det vil si at det massive flertallet som betaler til avtalt tid vil få dyrere varer og tjenester. Det kan ikke være god forbrukerpolitikk.

Vi er nærmest oppfordret til å betale vår skatt med glede, slik at fellesskapet kan bruke pengene på gode formål til oss alle. På samme måte har vi en felles forståelse av at alle skal gjøre opp for seg i en handel av produkter eller tjenester.

Når betalingen derimot ikke kommer, så tar det ikke lang tid før mistilliten kommer til syne. Rørleggeren vet han får hjelp til å inndrive pengene fra kunden etter å ha pusset opp et bad. Hvis han ikke stoler på det, må du som kunde forskuddsbetale. Men hvem ønsker å forskuddsbetale oppussingen av hele badet og håpe at det tilfredsstiller krav og forventninger? Eller produksjonsbedriften som taper millioner grunnet ødelagt utstyr, og trenger en ekspressreparasjon? I stedet for mistillit, lange kontraktsforhandlinger, delvis forskuddsbetaling og store tap, sender man ut teknikeren med en timespris. Betalingen ordner man etterpå, og alle vet at regningen vil bli betalt fordi vi har inkasso som et instrument som garanterer det. Uten inkasso stopper Norge.

Det er derfor trist at inkassobransjen gjerne fremstilles som å gjøre livet vanskelig for folk. Dette er naturligvis langt fra virkeligheten i de omtrent seks millioner inkassosakene som behandles årlig. Det finnes naturligvis enkeltsaker som kunne vært behandlet bedre, men for de aller fleste av oss er det tilstrekkelig med et purregebyr på 35 kroner.

Antall saker er på samme nivå som når korona kom til landet, mens vi nå er bekymret for flere med betalingsproblemer i år. Samtidig vet vi at omtrent 84 prosent er beløp under 2 500 kroner, og kun fem prosent over 10 000 kroner. De fleste av oss har altså økonomi til å håndtere inkasso, og innser kanskje at det handler mer om en forglemmelse. Det handler ofte ikke om betalingsevne, men betalingsvilje, og signaliserer at de fleste håndterer inkasso på en ukomplisert måte.

Samtidig er det naturligvis ekstra oppmerksomhet rundt de som ikke har betalingsevnen. Det er i disse tilfellene hvor innkreving kan bli utfordrende, men også de sakene hvor inkassobransjen ønsker å gi en hjelpende hånd. Det er naturligvis dårlig butikk for selskapene når betaling uteblir, og de har selv en interesse av å finne gode løsninger.

Det er derfor ikke uvanlig med både nedbetalingsplaner, delbetalinger og i de alvorligste tilfellene nedskrivninger av gjeld. Slike løsninger bidrar til å holde tilliten og økonomien i gang, og har vært et viktig bidrag til samfunnet siden 1876.

De store selskapene som utgjør om lag 70 prosent av norsk inkassobransje har meldt seg inn i Finans Norge. Slik jeg har lært dem å kjenne, er dette seriøse aktører som er veldig klar over hvilket samfunnsoppdrag de har. Det betyr ikke at det ikke kan glippe i enkelte saker. Men jeg synes det er betimelig å bemerke at en velfungerende inkassonæring som opererer innenfor alle krav og rammer, faktisk er en stor fordel for forbrukerne, den norske tilliten og vår samlede verdiskapning.