Henrik Andersen i Finans Norge mener Huseierne tar feil når de argumenterer for at prisutviklingen viser at det er dårlig konkurranse i bankmarkedet. Foto: Finans Norge
Huseierne hevder nok en gang at konkurransen i boliglånsmarkedet er dårlig. Tall om priser, kundeaktivitet og vekst peker i en annen retning skriver Henrik Andersen, fagdirektør i Finans Norge.
Finans Norge har i en kronikk argumentert for at Huseiernes tolkning av bankallianser som kjeder er feil. Huseierne kom med et tilsvar og mente igjen konkurransen var for svak og at alliansene ikke konkurrerer. Finans Norge kom med et nytt tilsvar og argumenterte for at deres analyse ved å kun se på konsentrasjon i markedet når de måler konkurransen blir feil. Carsten Pihl i Huseierne hevder i en ny kronikk at Huseierne også «måler pris» når de vurderer konkurransen. Faktum er at prisutviklingen indikerer hard konkurranse, ikke at konkurransen er dårlig.
Utlånsmarginen er en sentral indikator på pris- og konkurransepress i bankmarkedet. Offentlig tilgjengelige tall fra SSB viser at utlånsmarginen for boliglån er betydelig lavere enn gjennomsnittet siden 2008, se figuren under. Det indikerer at konkurransepresset i boliglånsmarkedet er betydelig sterkere enn det Huseierne gir inntrykk av.
Pihl hevder at utlånsmarginen «sier lite om konkurransen». Videre skriver Phil: «Utlånsmarginen måles mot pengemarkedsrenten, ikke mot det kunden betaler. Stiger pengemarkedsrenten mens bankene holder boliglånsrenten i ro, faller marginen, selv om kunden betaler det samme som før».
Men når bankenes finansieringskostnader stiger uten at bankene øker utlånsrentene til kundene, er det et tegn på at konkurransen er hard. Den lave utlånsmarginen sammenfaller med at de fleste bankene har mål om å ta markedsandeler. For å oppnå disse målene må bankene tilby konkurransedyktige priser, både for å tiltrekke seg nye kunder og for å beholde eksisterende kunder. Utlånsmarginen er derfor en sentral indikator på konkurransen i bankmarkedet.
Pihl kritiserer Finans Norge for å vise til at små banker vokser mest. Men dersom mindre banker vokser raskere enn markedet som helhet, innebærer det per definisjon at de tar markedsandeler.
Norges Bank viser i sin siste rapport om finansiell stabilitet at et utvalg på om lag 80 mindre banker har stått for over 40 prosent av utlånsveksten i personmarkedet den siste tiden, til tross for at disse bankene bare har rundt 25 prosent av utlånene til personmarkedet. Det tyder på at konkurransen ikke bare påvirkes av de største bankene.
Pihl vurderer bare kundemobilitet ved å se på hvor mange som faktisk flytter boliglånet til en annen bank. Det er etter vårt syn for snevert. Kunder kan utøve betydelig konkurransepress uten å bytte leverandør. Mange innhenter alternative tilbud, sammenligner betingelser eller reforhandler eksisterende lån.
Forbrukerrådets siste undersøkelse viser at andelen som hadde flyttet eller reforhandlet boliglånet økte fra 27 til 32 prosent fra 2024 til 2025. Dette er det høyeste nivået siden undersøkelsen startet. Andelen som reforhandler boliglånet er betydelig høyere enn andelen som faktisk bytter bank. Det tyder på at mange kunder oppnår bedre betingelser hos eksisterende bank ved å bruke alternative tilbud som forhandlingskort. Dette er også konkurranse i praksis. Dersom en kunde får lavere rente fordi banken ikke vil miste kunden til en konkurrent, har konkurransen virket, selv om kunden blir værende.
Det samme bildet ser vi i rentestatistikken som dekker nesten hele den norske banksektoren. Data tilbake til 2013 viser at renten på nye boliglån i gjennomsnitt bare er marginalt lavere (6 basispunkter) enn renten på utestående boliglån, se figuren under. Differansen har dessuten avtatt de siste årene.
Til slutt fastholder Pihl at alle landets kommuner bør behandles som egne markeder. En slik tilnærming blir for snever for et marked som i økende grad er digitalt og nasjonalt.
Digitalisering gjør at kunder i stadig større grad kan hente tilbud fra banker over hele landet. Det utelukker ikke at de minst sentrale områdene kan ha mer lokale markeder, men disse områdene utgjør en begrenset del av det samlede boliglånsmarkedet. At enkelte deler av markedet har lokale særtrekk, betyr ikke at hver kommune utgjør et eget marked.
Huseierne viser til markedsandeler, men legger langt mindre vekt på det som faktisk møter kundene i markedet: priser, valgmuligheter og muligheten til å presse frem bedre vilkår. Når boliglånsmarginene er lave, kundeaktiviteten er høy og mindre banker tar markedsandeler, er det vanskelig å se at de indikatorene som Huseierne omtaler, gir grunnlag for å konkludere med at konkurransen i boliglånsmarkedet er dårlig.
