Bankkonkurransen er sterk

I en kronikk hevder Carsten Pihl at bankene som er medlemmer i SpareBank 1- og Eika-alliansen «i liten grad konkurrerer i de lokale markedene». Pihl begrunner denne påstanden med at de ikke finner to banker fra samme allianse blant de fem med størst markedsandel i de største kommunene. Huseierne hevder også at Norge har «fem blokker» i markedet for boliglån, der alle bankene som er medlemmer i SpareBank 1- og Eika-alliansen regnes som to blokker. Ifølge Pihl har de støtte fra myndighetene for å gjøre dette, fordi myndighetene i enkelte oversikter rapporterer alliansene samlet.

Finans Norge har tidligere påpekt at bankene i SpareBank 1- og Eika-alliansen er selvstendige banker med egne eiere, egne styrer, egne balanser og egen prissetting. Selv om norske myndigheter i enkelte oversikter grupperer banker etter alliansetilknytning, utgjør ikke dette dokumentasjon for at en allianse skal betraktes som én markedsaktør.

Hovedproblemet med Huseiernes analyse er likevel ikke behandlingen av alliansene, men metoden de benytter for å vurdere bankkonkurransen.

Konsentrasjon alene sier lite om konkurransen

Huseiernes vurdering av bankkonkurransen bygger hovedsakelig på to mål for markedskonsentrasjon: markedsandelene til de største bankene og Herfindahl-Hirschman-indeksen (HHI). I Huseiernes analyse har de fem største bankene over 70 prosent av boliglånene i de fleste kommunene, noe som ifølge Huseierne «tyder på dårlig konkurranse i disse markedene».

Indikatorene på konsentrasjon kan gi informasjon om markedsmakt, men de kan ikke alene brukes til å trekke konklusjoner om konkurransen. Indikatorene sier ingenting om sentrale forhold som kundemobilitet, byttebarrierer, kostnader, priser og lønnsomhet.

Markedsandeler må ikke forveksles med valgmuligheter

Huseiernes beregninger av markedskonsentrasjon har klare metodiske svakheter. For det første baserer Huseierne beregningene bare på utbetalte boliglån. Denne metoden fanger bare opp bankene som faktisk vant kundene, ikke alle bankene som kundene kunne velge mellom. Dette er en viktig forskjell. Høy markedsandel betyr ikke nødvendigvis at kundene har få alternativer.

Om bare noen få bilmerker har en svært høy markedsandel i en tilfeldig gate, forteller det først og fremst noe om hvilke biler folk har valgt å kjøpe. Dette indikerer ikke alene at valgmulighetene er få eller at konkurransen er svak. Selv om alle bilene i gaten hadde vært av samme merke, ville det fortsatt vært nødvendig med en bredere analyse for å kunne konkludere om konkurransen. Dette fremgår også av EU-kommisjonens retningslinjer for HHI.

Boliglånsmarkedet er nasjonalt, ikke kommunalt

For det andre definerer Huseierne hver kommune som et eget marked. Det blir stadig vanskeligere å forsvare en slik markedsavgrensning. Boliglånsmarkedet har over lang tid blitt mer nasjonalt. Bankene kan betjene kunder over hele landet gjennom digitale plattformer, slik at kunder kan innhente tilbud fra banker langt utenfor egen kommunegrense.

Når Huseierne avgrenser markedene snevert, blir den målte konsentrasjonen naturligvis høyere. Til sammenlikning viser Finanstilsynets beregninger av HHI for det norske boliglånsmarkedet verdier som, etter EU-kommisjonens kriterier, indikerer moderat konsentrasjon og nær nivåer som indikerer lav konsentrasjon. 

Selv om stadig flere banker er tilgjengelige for kunder over hele landet, tilbyr ikke alle bankene lån i de minst sentrale områdene. Det skyldes hovedsakelig at informasjonen om lokale eiendomsmarkeder er mer begrenset i slike områder, noe som stiller større krav til bankenes lokalkunnskap. Ansvarlig risikostyring krever detaljert kunnskap om lokale eiendomsmarkeder, og det vil trolig ikke være samfunnsøkonomisk lønnsomt at alle bankene i Norge bygger opp kompetanse om alle lokale markeder.    

Høy kundemobilitet og sterk konkurranse

Etter vårt syn må konkurransen i bankmarkedet analyseres bredere før det er mulig å trekke konklusjoner. Utlånsmarginen på boliglån er betydelig lavere enn gjennomsnittet siden 2008. I tillegg er kundemobiliteten høy i boliglånsmarkedet. Kundemobiliteten er betydelig høyere enn i sammenliknbare land, og den siste bytteundersøkelsen fra Forbrukerrådet viser at kundemobiliteten er på sitt høyeste nivå siden undersøkelsen startet.

I tillegg tar små banker markedsandeler i Norge. Ingen av de 30 bankene med høyest utlånsvekst det siste året har en markedsandel over 1 prosent. Dette gir et annet bilde av utviklingen i markedskonsentrasjonen enn det Pihl tegner. Utviklingen understøttes også av at norske banker har utviklet digitale løsninger som gjør bankbytter stadig enklere og raskere. Bankbytter vil forenkles ytterligere fremover når utstedelse av BankID samles hos Stø, slik at bankbytter kan gjennomføres uten å bytte BankID. Likevel må forbrukerne selv være aktive, uansett hvor enkelt det blir.

• Kronikken ble først publisert i FinansWatch