For innskuddsrentene og bankenes markedsfinansering, er pengemarkedsrenten Nibor svært viktig. Over tid vil det være nær sammenheng mellom endringer i styringsrenten fra Norges Bank, endringer i pengemarkedsrentene, og bankenes innskudds- og utlånsrenter.
For bankenes finansiering ved utstedelse av sertifikat- og obligasjonslån i kapitalmarkedene, betaler banken pengemarkedsrente med tillegg for et risikopåslag som er fast gjennom hele løpetiden. Når obligasjonene løper ut, må bankene tilbakebetale lånet til obligasjonseierne og låne inn nye penger. Det kan skje at banken må refinansiere i en tid der risikopåslagene er høyere, dermed koster det også mer for bankene. Eller motsatt: Nye lån kan lånes inn i en tid der risikopåslaget er lavere.
I en situasjon med stress i finansmarkedene, vil risikopåslaget svinge mye og tidvis kan det øke. I slike situasjoner kan et rentekutt i styringsrenten fort bli spist opp av et høyere risikopåslag og omvendt.
Dette risikopåslaget varierer avhengig av hvor man er plassert i kreditorhierarkiet. Jo lavere prioritet jo høyere risiko og dermed høyere risikopåslag.
Selv om sammenhengen ikke nødvendigvis er direkte, vil utviklingen mellom styringsrenten, NIBOR og bankenes utlånsrenter henge sammen over tid.