Forsikringsdistribusjonsdirektivet (IDD) har påvirkning på finansforetakenes arbeid med forsikringsdistribusjon. Her gir vi en kort oppsummering av de nye kravene og en enkel introduksjon til IDD, samt lenke til mer informasjon på Finans Norges fagsider om IDD.
Her gir Finans Norge våre medlemmer en oversikt over hvordan finansforetakene blir påvirket av reguleringene og hvilke krav som stilles til egnethet og etterutdanning. Her finner du også vårt opplegg for etterutdanning.
Fagsiden krever innlogging (les mer om medlemsinnlogging)
IDD er forkortelsen for EUs forsikringsdistribusjonsdirektivet: «Directive (EU) 2016/97 of 20 January 2016 on insurance distribution». Direktivet erstatter EUs forsikringsformidlingsdirektiv - direktiv 2002/92/EU ofte forkortet IMD. Direktivet utvider anvendelsesområdet ved at det også regulerer forsikringsforetakenes egen distribusjon av forsikringer. Mens IMD kun omfattet salg gjennom forsikringsformidlere, dvs. forsikringsmeglere og -agenter, er IDDs virkeområde utvidet og omfatter også direktesalg fra forsikringsforetakene. Regelverket gjelder alle deler av distribusjonsprosessen og forsikringsforetakenes systemer.
IDD regulerer all distribusjon av forsikring dvs. informasjon, salg og rådgivning av forsikring mellom forsikringsforetak (forsikringsselskaper) og kunder. Både skadeforsikring, livsforsikring og gjenforsikring omfattes, uavhengig om avtalen er individuell eller kollektiv. IDD regulerer også distribusjon av forsikringsspareprodukter, hvor det gjelder utfyllende tilleggskrav til salgsprosessen.
Gjennom IDD reguleres distribusjon av forsikring gjennom alle ulike kanaler. Dette omfatter både forsikringsforetaks eget salg, samt aktører som opptrer på vegne av forsikringsforetaket som forsikringsformidlere og aksessoriske forsikringsformidlere (agenter). I tillegg reguleres uavhengige forsikringsmeglere. Også sammenlikningstjenester på nett a la finansportalen omfattes. Skadeoppgjør faller utenom.
Målet med IDD er å heve forbrukerbeskyttelsen ved salg av forsikring, både skade- og livsforsikring, herunder salg av forsikringspareprodukter. Det innføres forsterkede krav til produktkontroll og informasjon/rådgivning ved salg. Ved at virkeområdet utvides til å omfatte forsikringsforetakenes direktesalg vil det bli likere konkurransevilkår mellom ulike distribusjonskanaler.
Det nye forsikringsdistribusjonsdirektivet har nær sammenheng med EUs andre regelverksinitiativ innenfor forbrukerområdet. Særlig gjelder dette den reviderte verdipapirmarkedsreguleringen (MIFID II) og forordningen om nøkkelinformasjon ved salg av sammensatte og forsikringsbaserte spareprodukter (PRIIPS). Ved at man også forsterker kravene for salg av forsikringer unngår man det som ofte kalles regulatorisk arbitrasje.
Selv om formålet primært er å heve forbrukerbeskyttelsen gjelder IDD også næringsforsikringer. Hvor det er forsikring av såkalte store risikoer (definert i Solvens II-reglene) er det gjort unntak for visse informasjons og rådgivningskrav.
Hovedforskjellen er primært virkeområdet ved at direktesalg også omfattes. I tillegg er kravene til salgsprosessen betydelig utvidet med en rekke detaljregler inspirert av MiFID regelverket på verdipapirområdet. IDD er dessuten et rammedirektiv hvor det er gitt utfyllende regler fra EU-kommisjonen i form av forskrifter på en rekke områder.
IDD hever kravene til hvilken informasjon kunden skal ha før inngåelse av forsikringsavtale, men kravene varierer med typen forsikring. I tillegg må forsikringsforetaket eller distributøren sikre at forsikringen dekker kundens forsikringsbehov. For enkelte typer forsikringer (forsikringsbaserte investeringsprodukter) utvides kravene til å gjennomføre prosedyrer for å kartlegge at forsikringsavtalene er tilpasset den enkelte kunde. Slike prosedyrer omtales ofte som hensiktsmessighets- og egnethetstester.
