Vi har fremdeles for få kvinner i ledende stillinger. De siste tallene viser at kun 25 prosent av topplederne er kvinner og at kvinneandelen i andre lederstillinger er 35 prosent. Mange bedrifter jobber aktivt for å øke andelen, og næringen har i høy grad samlet seg rundt Kvinner i finans Charter hvor formålet er å gjøre noe med nettopp det. Med den entusiasmen jeg opplever rundt dette temaet, er jeg sikker på at vi vil lykkes selv om det tar tid. Med flere kvinner i ledende stillinger, vil også likelønnsgapet minke. Som en næring som hele tiden ligger i front på teknologiområdet, ansettes det mange teknologer. Her trenger vi flere kvinner! Jeg er overbevist om at næringen også tjener på å ta det brede mangfoldsperspektivet. Kundene er forskjellige, og mange bedrifter i finansnæringen har et bevisst forhold til at vi også trenger medarbeidere som er mangfoldige.
Også på bærekraftsområdet skjer det mye i finans, og vi driver utviklingen gjennom både å stille krav til oss selv, men også til næringslivet. Jobben som gjøres blir lagt merke til og vi har god grunn til å være stolte av det offensive arbeidet som gjøres i næringen.
Så vet vi at noen kjenner på utenforskap, Det kan være mange grunner til det. Derfor må næringen fortsette å jobbe med psykologisk trygghet. Det skal være godt å jobbe i finans, uavhengig av kjønn, kulturbakgrunn, alder eller legning.
Som arbeidsgiverorganisasjon er Finans Norge opptatt av et seriøst arbeidsliv hvor både arbeidsgiverne og arbeidstakerne ønsker å organisere seg. Om lag halvparten av alle som arbeider i finansnæringen er organisert. Dette er høyere enn i mange andre næringer. Samtidig ser vi i økende grad at både arbeidsgivere og arbeidstakere velger å ikke tilknytte seg en arbeidslivsorganisasjon. For arbeidsgiverne handler det gjerne om at tariffavtalen oppleves som for detaljstyrende og dyr. Derfor er det også satt i gang et arbeid for å se om vi kan tilpasse tariffavtaleverket for virksomheter som opererer i et marked der det ikke er så vanlig med tariffavtaler. Det skjer store endringer i arbeidslivet og vi opplever i økende grad en bransjeglidning som gjør at den tariffavtalen vi ble enige om i går, ikke passer i morgen. Med det mener vi ikke å «rasere rettigheter» som enkelte pleier å uttrykke, men heller gi de lokale parter enda større råderett til hvordan hverdagen skal være. Næringen bør også ha som mål å harmonisere tariffavtalene slik at avtalene i privat sektor bygger på samme prinsipper, med de nødvendige tilpasningene til finans. For næringen betyr det at vi må dreie avtaleverket vårt bort fra en i stor grad statlig tankegang til fleksible regler med stor frihet for partene i bedriften. Dette vil gi bedriftene det nødvendige handlingsrom.
I lønnsdannelsen må målet være en større grad av lokal lønnsdannelse hvor de sentrale beregningene også hensyntar alle typer lønn, herunder endring i bonusutbetalinger. Dette vil gi arbeidsgiverne mulighet til å rekruttere og beholde arbeidskraft de trenger, uten at finansnæringen sprenger frontfagsrammen.
Finansnæringen har sagt ja til å slutte seg til NHO fellesskapet. Det er et klokt valg. Sammen kan næringslivet opptre med en stemme i den viktige omstillingen Norge skal gjennom, og finansnæringen får gjennom samarbeidet en enda større mulighet til å påvirke denne utviklingen.
Med disse refleksjonene takker jeg for over seks år i næringen, og for det gode samarbeidet jeg har opplevd å ha sammen med spesielt Finans Norges medlemmer og med Finansforbundet som den toneangivende arbeidstakerorganisasjonen i næringen. Nå går veien videre til en helt annen bransje hvor jeg skal lede arbeidet med bærekraft, men jeg gleder meg til å følge utviklingen i finans fra sidelinjen.
