Dersom en låntakers lønnskostnader, omsetning eller beregnet likviditetsbehov i hovedsak er denominert i en annen valuta enn norske kroner, kan det f.eks. være naturlig å vurdere lånegrensene og gi lånet i den valutaen. Da vil det neppe være noen fare for at lånegrensene overstiges, siden de også vil endres ved valutakursendringer. Grensene på 50 og 150 mill. norske kroner gjelder imidlertid uansett, og ved lån i annen valuta bør derfor banken legge inn en buffer eller på annen måte sikre at hovedstolen ikke overstiger disse beløpsgrensene. Dersom et valutalån er innvilget på eller nært opptil disse beløpsgrensene i norske kroner, kan det være en fare for at grensene overskrides ved vesentlige valutakursbevegelser (ev. kombinert med avdragsfrihet).
Dersom en bank gir lån i utenlandsk valuta under ordningen, må den uansett påse at banken samlet sett holder seg innenfor sin tildelte andel av garantirammen (aNOK), som er et beløp i norske kroner. Dersom en bank på et tidspunkt har utestående lån under ordningen som samlet utgjør mer enn aNOK*(1/0,9), vil ikke staten ha noe garantiansvar for det overskytende beløpet, jf. loven § 4 første ledd tredje punktum.
