Spørsmål og svar om lønnsoppgjøret

I mellomoppgjør, der det kun forhandles om lønn, forhandler Finans Norge med Finansforbundet og Handel og Kontor/Fagforbundet (LO). Avtalene med Tekna, NITO, Econa og Juristforbundet har ikke sentrale forhandlinger om lønn.

Med et par unntak omfattes alle arbeidsgivermedlemmene i Finans Norge av Sentralavtalen med Finansforbundet dvs. omtrent 250 virksomheter der ca. 28.400 ansatte omfattes av det generelle tillegget som forhandles frem. Av disse er ca. 1 200 ansatte omfattet av avtalene med LO i 25 av medlemsbedriftene. 

Fra 1. januar i år ble Finans Norge en egen landsforening i NHO. Forhandlingsfullmakten som gis av NHOs representantskap gjelder for alle NHOs landsforeninger som er omfattet av NHOs samordnede oppgjør. Siden Finans Norge ikke er ikke en del av det samordnede oppgjøret er næringen heller ikke direkte underlagt forhandlingsfullmakten. Frontfaget er likevel normgivende for partene i finans.

Frontfaget er den norske modellen for koordinering av lønnsdannelsen. Den går ut på at konkurranseutsatt industri forhandler først og setter normen for hva norsk økonomi «tåler» av lønnsvekst, for at vi ikke skal prise oss ut av den internasjonale konkurransen. Lønnsveksten i disse bedriftene må derved ikke være for høy. Sammenhengen er at kompetent arbeidskraft gir produktivitetsvekst, som gir lønnsomhet, som igjen gir rom for lønnsvekst, som igjen tiltrekker seg kompetent arbeidskraft – og effekten er i gang på nytt. Over tid vil da kompetansen trekkes mot bedriftene med høy produktivitetsvekst og lønnsomhet, og vil over tid svekke de konkurranseutsatte bedriftene, fordi de ikke kan velte en høy lønnsvekst over på prisene, siden de fastsettes i et internasjonalt marked. Det er i så fall dårlige nyheter for den samlede norske økonomien fordi vi er avhengig av eksport til utlandet. Frontfagsmodellen sikrer noenlunde samme lønnsvekst i alle næringer og demper derved prisveksten.

• Målsetning: Balanse i utenriksøkonomien og full sysselsetting.
• Konkurranseutsatt industri bringer penger inn til norsk økonomi og gjør «kaken» større.
• Industriens priser på eksporterte varer settes utenlands og prisene kan derved ikke økes for å finansiere høy lønnsvekst.
• Høyere lønninger uten pris- eller produktivitetsvekst, svekker derved industriens lønnsomhet og konkurranseevne.
• Industrien setter derfor normen for hva som er bærekraftig lønnsvekst for norsk økonomi
• For høy lønnsvekst i Norge kan gi inflasjon og høyere rente
• Ved for høy lønnsvekst vil arbeidskraft over tid dreneres fra mindre lønnsomme virksomheter og forverrer produktivitet, lønnsomhet og rom for lønnsvekst i norsk økonomi. Dette skaper lønnsvinnere og lønnstapere
• For liten konkurranseutsatt sektor svekker hele norsk økonomi og dermed finansnæringen
• Frontfaget ivaretar norsk konkurransekraft som gir høy verdiskapning, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst i Norge

De sentrale generelle tilleggene forhandles frem mellom fagforeningene sentralt og Finans Norge, for alle som som er arbeidsgivermedlemmer hos Finans Norge. Disse forhandlingene gjennomføres med konfliktrett (streik el. lockout) Tillegget går derved til alle «innenfor tariff», les som er omfattet av den kollektive lønnsdannelsen. I 2022 ble denne lønnsøkningen kr. 13.000 til alle innenfor tariff.

Den lokale andelen av lønnstilleggene er det bedriftene som vurderer og dimensjonerer etter en vurdering av lønnsomhet, inntjening og samfunnsøkonomiske hensyn i den enkelte bedrift. Tilleggene gis som personlig tillegg etter en vurdering av den enkeltes arbeidsprestasjoner etter de vurderingskriterier den enkelte virksomhet har fastsatt. Fagforeningene lokalt har her en drøftingsrett på enten pottens størrelse eller de individuelle tilleggene, men ingen konfliktrett, så det er arbeidsgiver som til slutt fastsetter disse tilleggene etter reelle drøftelser med fagforeningene. Personlig tillegg har man ikke krav på, men man har krav på å bli vurdert, og det er ikke slik at alle får personlig tillegg hvert år. 

Rammen representerer norm for både Norge, bransjene og de enkelte selskaper, men er et gjennomsnittlig mål på all lønnsvekst gjennom et kalenderår. Den består av summen av alle lønnsbevegelser i et år, og slik vil det være variasjon rundt rammen, slik at noen bransjer/bedrifter/ansatte vil ligge under gjennomsnitt, mens noen vil ligge over. Rammen er derved ikke det samme som lønnsøkningen den enkelte vil få. Begreper som overheng og lønnsglidning inngår i rammen og «spiser» av den, og summen av det generelle tillegget og de personlige tilleggene utgjør derved ikke hele rammetallet.

Det er arbeidsgiver/bedriftens ledelse som avgjør hvor mye som er disponibelt til det lokale lønnsoppgjøret basert på virksomhetens situasjon. De har imidlertid et sterkt press om å holde seg innenfor rammen. De kan derved ikke dimensjonere potten kun etter lønnsomhet og inntjening, jfr svarene om frontfagsrammen og forskjellene mellom lokale og sentrale tillegg. 

Den lokale andelen av lønnstilleggene er det bedriftene som vurderer og dimensjonerer etter en vurdering av lønnsomhet, inntjening og samfunnsøkonomiske hensyn i den enkelte bedrift. Tilleggene gis som personlig tillegg etter en vurdering av den enkeltes arbeidsprestasjoner etter de vurderingskriterier den enkelte virksomhet har fastsatt. Fagforeningene lokalt har her en drøftingsrett på enten pottens størrelse eller de individuelle tilleggene, men ingen konfliktrett, så det er arbeidsgiver som til slutt fastsetter disse tilleggene etter reelle drøftelser med fagforeningene. Personlig tillegg har man ikke krav på, men man har krav på å bli vurdert, og det er ikke slik at alle får personlig tillegg hvert år. 

Alle som er innenfor tariff, går opp i lønn med det generelle tillegget hvert år. Lojalitet mot frontfagsmodellen forhindrer styret og ledelse fra å sprenge samfunnsrammen, og innebærer ikke at de er gjerrige. De har kun et visst rom tilgjengelig for de lokale vurderingene, selv om lønnsomheten og overskuddene er gode. Det tjener norsk økonomi at frontfagsmodellen respekteres, og derved også vår egen næring.

Lønnsglidning er alle lønnsbevegelser som ikke er sentralt fremforhandlet. Fra Finans Norges ståsted er alle lokale lønnsøkninger lønnsglidning. I bedriftene blir glidning gjerne omtalt som lønnsbevegelser utenom den årlige vurderingen (potten) som påvirker gjennomsnittslønnen i selskapet. Lønnsglidning inngår i den samlede rammen og påvirker derved hvor stort rom det er til både sentrale og lokale tillegg.

Dette er egentlig arbeidsrettsjus. Det skyldes det såkalte «ulovfestede ufravikelighetsprinsipp» som pålegger arbeidsgiver å behandle like ansatte-grupper likt, enten de er organisert eller ikke. Det berører derved også den frie organisasjonsretten. Hvis man fikk lønnstillegg bare hvis man var organisert (eller uorganisert), ville denne friheten begrenses.

Noe entydig svar på dette er ikke mulig, fordi lønnstilleggene i den enkelte bedrift og for den enkelte ansatte vil variere. Det er imidlertid slik at gjennomsnittlig vil årets lønnsramme gi reallønnsvekst, dersom prisanslaget for 2023 på 4,9 prosent holder.

• Frontfaget bygger på solidaritet og tillit. De sentrale tariffparter i finans er også enige om at blant annet samfunnsøkonomiske forhold, herunder frontfagets normgivende virkning, skal være retningsgivende for den lokale lønnsdannelsen.
• Om næringer som gjør det bedre enn industrien gir høyere lønnsvekst, vil arbeidskraften trekkes mot næringer som betaler bedre.
• Arbeidskraften søker seg derfor bort fra konkurranseutsatt industri til bedrifter som konkurrerer internt i norsk økonomi (skjermet sektor)
• Om en næring gir høyere lønnsøkning enn frontfaget forutsetter, åpnes døren til at andre næringer i skjermet sektor gjør det samme.
• Når de gode hodene forsvinner fra industrien svekkes produktiviteten og lønnsomheten.
• Forsvinner lønnsomheten, trekkes også investorer og eiere mot mer lønnsomme næringer i skjermet sektor. Dette gir en mindre konkurranseutsatt sektor, med mindre investeringer og arbeidsplasser.
• Tappes konkurranseutsatt industri for kompetanse, vil norsk konkurransekraft mot utlandet svekkes.

På grunn av de store samfunnsmessige konsekvensene ved en streik i finansnæringen, har man avtale om at 2 prosent av ansatte, som utfører kritiske samfunnsoppgaver kan tas ut i en frikrets (dvs ikke kunne streike). 

Dette er prioriterte funksjoner vi forsøker å opprettholde under konflikt: 

Bank:

a) Interbankoppgjørene nasjonalt og internasjonalt, herunder likviditets- og risikostyring.
b) Medlemsbedriftenes overholdelse av avtaler inngått med kunder/virksomheter i utlandet og utførelse av finansielle oppdrag og transaksjoner som er initiert fra utlandet, herunder opprettholdelse av SWIFT.
c) Medlemsbedriftenes virksomhet relatert til finansielle instrumenter, verdipapirer og valuta, herunder nødvendig betalingsformidling knyttet til slike tjenester  
d) Datamessig registrerte finansielle transaksjoner som er lagt inn forut for konflikttidspunkt. e) BankAxept-tjenester gjennom terminaler.  
f) BankID-tjenester  
g) Meldingstjenestene for tap av betalingskort  
h) Drift, vedlikehold og support av medlemsbedriftenes IT-systemer knyttet til funksjonene i punktene a) til g) over, enten disse driftes internt eller eksternt, og systemer som er integrert med disse. I tillegg må funksjoner knyttet til sikkerhet, cyberrisiko, svindel, hvitvasking og terrorfinansiering opprettholdes.  

Forsikring:  

a) Utbetalinger av pensjon, uføreutbetalinger  
b) Håndtere skademeldinger og skadebegrensning (ulykke/reise/sykdom/naturskade)   
c) Opprettholde drift, vedlikehold, support og feilretting av IT-systemene/digitale løsninger. I tillegg må funksjoner knyttet til sikkerhet, cyberrisiko, svindel, hvitvasking og terrorfinansiering opprettholdes.  
d) Kundesentre/Call-sentre