Foto: manassanant/Adobe Stock
Høringen om endringene i EUs regulering av alternative investeringsfond (AIFMD 2.0) åpner for at det kan ytes kreditt via fondsstrukturer, såkalte lånefond, i Norge slik enkelte land allerede tillater.
Finansdepartementet har nylig gjennomført en høring om endringene i EUs regulering av alternative investeringsfond (AIFMD 2.0). En viktig endring for det norske markedet er at direktivet nå åpner det for at det kan ytes kreditt via fondsstrukturer, slik enkelte land allerede tillater. I motsetning til gjeldende fondsregulering er utlån fra slike «lånefond» ikke nærmere avgrenset til spesifikke formål og bransjer eller betinget av særskilte typer av sikkerhet.
Direktivet innebærer at adgangen til å drive finansieringsvirksomhet nå utvides til en gruppe foretak som ikke er underlagt den omfattende norske reguleringen av kredittvirksomhet. Som Finanstilsynet påpeker i høringsnotatet kan «forskjeller i regulatoriske krav mellom AIF-forvaltere og tradisjonelle kredittinstitusjoner skape risiko for regulatorisk arbitrasje, der kredittvirksomhet flyttes fra regulerte til mindre regulerte aktører for å omgå kapitalkrav og andre regulatoriske begrensninger.»
Tilsynet foreslår derfor at man benytter et nasjonalt handlingsrom til å begrense adgangen til å yte lån til forbrukere. Begrunnelsen er hensynet til finansiell stabilitet og husholdningenes gjeldsoppbygging, samt faren for at det gjennom regelverksarbitrasje etableres en form for «skyggebankvirksomhet».
Finans Norge støtter forslaget om å avgrense AIF-enes utlånsadgang. Bankreguleringen har både i volum og kompleksitet vokst betydelig de senere årene i takt med EUs «single rulebook» og nasjonale tilleggskrav. Lånefondene vil underlegges en enklere regulering enn banker og finansieringsforetak. Disse forskjellene er ikke ubetydelige. Selv med den foreslåtte nasjonale tilpasningen, vil derfor regelverket føre til et større sprik i rammevilkårene innad i det norske kredittmarkedet.
Norske banker møter allerede i dag konkurranse fra internasjonale fondsstrukturer i finansieringen av prosjekter. Slik finansiering fungerer i dag primært som et nyttig tillegg til bankfinansiering, men med fastlagte rammer for slik utlånsvirksomhet kan det forventes at slike fond overtar en større andel av utlånsmarkedet for foretakslån. Harmoniseringen av EU-reguleringen innen fondsområdet innebærer imidlertid at norske aktører – både på bank og fondssiden – i enda større grad vil konkurrere med utenlandske fondstrukturer.
Denne utviklingen påkaller årvåkenhet fra norske reguleringsmyndigheter. Etter Finans Norges vurdering er det nå behov for en samlet gjennomgang av rammevilkårene for norske kredittinstitusjoner og finansieringsforetak. Finanstilsynet er allerede i gang med å se på forenklinger i tilsynsarbeidet, men det bør også gjøres en vurdering av de regulatoriske kravene for norsk banknæring i et konkurranseperspektiv.
