Ti spørsmål og svar om negative renter

Normalt må låntakere betale en rente til långivere, typisk fastsatt som en årlig prosent av det lånte beløpet. En innskyter i bank er i realiteten en långiver som normalt vil forvente å få en rente på innskuddet. Med negative renter snus denne sammenhengen på hodet: Långiveren (innskyteren) må betale rente til låntakeren (banken) for å låne ut penger.

I dag omfatter negative renter først og fremst de innskuddsrentene bankene tilbys i sine respektive lands sentralbanker. Personer og bedrifter kan vanligvis ikke ha innskudd eller lån i sentralbanken. Negative renter på bankenes innskudd i sentralbankene har også ført til negative renter på lån mellom banker, f.eks. i Sverige.

Figur: Svenske sentralbankens styringsrente og pengemarkedsrente i Sverige

I obligasjonsmarkedet har vi etter hvert mange eksempler på negativ rente, målt som den avkastningen (yield) kjøper (investor) oppnår. Det gjelder både stats- og selskapsobligasjoner, men også såkalte Covered Bonds – obligasjonsgjeld utstedt med pant i en masse med underliggende verdier (mest vanlig er boliger og næringseiendom).

Den pålydende renten (kupongrenten) er null eller positiv, men kjøperen av obligasjonen betaler en overkurs (over pålydende verdi) som gjør at avkastningen (yielden) blir negativ. Med andre ord; den pålydende renten er ikke tilstrekkelig til å kompensere for den overkursen kjøperen betaler.

Hvorfor investere i noe som i dag gir lav eller til og med negativ yield? Hvorvidt investoren ender opp med tap på investeringen avhenger av flere forhold enn yielden. Investoren kan for eksempel selge obligasjonen før forfall til en høyere pris enn han/hun selv betalte, og dermed innkassere en kursgevinst. For øvrig vil en marginal negativ avkastning kunne være mer gunstig dersom alternativet er en investering som gir større negativ avkastning.

For personer og bedrifter er kontanter et alternativ til innskudd i bank, i hvert fall når det gjelder penger som ikke skal gå til betaling av regninger via bankoverføring. Renten på kontanter er null, og kan ikke bli negativ. Det er lite ønskelig at kontantholdet i samfunnet øker, både med tanke på sikkerhet, kostnader og den negative virkningen det vil ha på samfunnsøkonomien om bankene mister kundeinnskudd for å yte boliglån, finansiere bedriftenes investeringer mv. Kundeinnskudd utgjør en stor andel av bankenes finansiering.

Så langt viser erfaringen i de landene med negativ rente at det i enkelte tilfeller vil være mulig å sette en negativ innskuddsrente. Dette henger sammen med at bedrifter og personer verdsetter andre egenskaper ved en bankkonto enn avkastning. Man kan for eksempel tenke seg at en stor bedrift vil bruke betydelige ekstra ressurser og tid dersom all pengehåndtering skulle foregå manuelt med kontanter fremfor elektronisk. Dette er noe av bakgrunnen for at banker i noen av landene med negativ rente har satt en negativ innskuddsrente for bedrifter. 

For personkunder vil kontanter være et mer nærliggende alternativ og negativ innskuddsrente har derfor til nå vært å anse som mindre aktuelt. I senere tid har imidlertid en dansk bank varslet negativ innskuddsrente for personkunder med innskudd over 7,5 millioner danske kroner. Innskudd over denne grensen vil bli belastet med en rente på -0,6 prosent. Utviklingen med negativ innskuddsrente er ukjent farvann, og det er vanskelig å forutsi hvordan personkunder vil tilpasse seg beløpsgrenser og størrelsen på negativ rente. 

I praksis må bankene ha en god del oppgjørsmidler i sentralbanken i forbindelse med betalingsstrømmene mellom bankene. Alternativet for bankene er å holde kontanter, men det koster mye å håndtere og oppbevare. Men dersom den negative renten blir veldig høy, vil bankene måtte vurdere å holde mer kontanter. Dette er selvsagt noe sentralbankene og myndighetene er bekymret for. Dersom kontantbruken øker kraftig vil Norges Banks rentesetting i mindre grad påvirke markedet, noe som svekker pengepolitikkens evne til å stimulere økonomien.

Flere lands sentralbanker har negative styringsrenter, det vil si at landenes banker må betale en rente for å plassere penger i sentralbankene. Dette er tilfelle i blant annet Sverige, Danmark, Eurosonen, Sveits og Japan. Sverige var det første landet som innførte negativ rente. Dette skjedde i februar 2015 da den svenske sentralbanken senket sin styringsrente fra null til minus 0,1 %. I Norge har styringsrenten aldri blitt satt lavere enn 0,5 %.

(Renten på bankenes innskudd i Norges Bank utover en bestemt kvote, den såkalte reserverenten, er styringsrenten minus ett prosentpoeng. 24. september 2015 senket Norges Bank styringsrenten fra 1 til 0,75 prosent og reserverenten ble dermed negativ. Ettersom styringsrenten senere har blitt hevet til 1,25 prosent er reserverenten nå positiv)

Som nevnt ovenfor har vi også etter hvert mange eksempler på negative renter i obligasjonsmarkedet, målt som avkastning (yield). Enkelte, svært sikre obligasjoner er så attraktive at kjøper (investor) er villig til å betale en overkurs som gjør at avkastningen blir negativ, selv om den pålydende renten er null eller positiv. Tyskland er et slikt eksempel. 

Figur: Avkastningen på tyske statsobligasjoner

Formålet med å senke renten, herunder også å sette negative renter, er å bidra til økt økonomisk aktivitet. Arbeidsledigheten er høy i mange land, og det er frykt for at aktivitetsnivået vil bli liggende lavt lenge.

I tillegg er flere sentralbanker bekymret for at prisveksten skal bli negativ (”deflasjon”), som blant annet kan medføre at husholdningene reduserer sitt forbruk. Lavere/negative renter gjør forbruk og investeringer i dag relativt sett rimeligere i forhold til å vente til i morgen. Derfor vil lavere renter i henhold til teorien øke etterspørselen, og dermed bidra til økt økonomisk aktivitet. En rentesenkning vil også, alt annet like, svekke landets valutakurs og derigjennom gjøre at den konkurranseutsatte delen av et lands næringsliv forbedrer sin konkurransekraft.

I Eurosonen har den europeiske sentralbanken, ECB, senket sin innskuddsrente til under null for å motivere bankene til å låne ut mer og derigjennom stimulere til økonomiske vekst fremfor å sette pengene passivt på konto i ECB. Dette kommer i tillegg til andre ekspansive tiltak som tidligere er iverksatt av sentralbanken.

Negative renter er et nytt fenomen. Vi har verken erfaring med, eller god akademisk teori, som kan si noe sikkert om effektene. Om det faktisk hjelper å senke rentene under null, vet vi derfor fortsatt ikke. Det at stadig flere land nå responderer på de økonomiske utfordringene på samme måte, gjør det enda vanskeligere å overskue de langsiktige effektene for det enkelte land. Dessuten er mange banker, ikke minst i Europa, fortsatt preget av finanskrisen i 2008-2009 der de fikk store problemer med å låne penger i finansmarkedene. Derfor ønsker de å ha likvide midler stående i sentralbanken, selv om rentevilkårene er dårlige (negative).

Usikkerheten rundt effektene gjør at sentralbankene også har gjennomført andre operasjoner som vi ikke har vært vant til i moderne tid, som for eksempel kraftige oppkjøp av verdipapirer (spesielt statsobligasjoner) for å ”frigjøre” penger til bruk for å skape økonomisk vekst gjennom økt etterspørsel. Dette kalles populært ”å trykke penger”. Slik pengetrykking er gjennom mange år blitt ansett som et svært dårlig virkemiddel, blant annet basert på erfaringer fra Tyskland mellom første og andre verdenskrig.

En sentral utfordring nå er imidlertid at mulighetene for å benytte alternativet med å øke etterspørselen gjennom offentlig bruk av penger er i mange land svært begrenset på grunn av tidligere stor pengebruk som har medført stor offentlig gjeld.

Lave/negative renter kan føre til at det bygges opp verdibobler i økonomien, som innebærer at markedsverdier kan være langt høyere enn de underliggende aktivas egentlige realøkonomiske verdi.

Det kan for eksempel være aksjekurser, boligpriser eller priser på næringsbygg. Dersom disse boblene ”sprekker”, kan det få store følger for stabiliteten i det finansielle systemet. I Norge er myndighetene særlig bekymret for fortsatt stigende boligpriser mange steder i landet og at husholdningene øker sitt gjeldsopptak fra et allerede relativt høyt nivå. Frykten er at et større fall i boligprisene vil kunne føre til at husholdningenes kutter ned på sitt forbruk av varer og tjenester, noe som igjen drar ned den økonomiske aktiviteten.

Videre vil det lave rentenivået skape store utfordringer for institusjoner som forvalter langsiktige pensjonsmidler. I Norge er en stor del av pensjonsmidlene knyttet opp mot en rentegaranti som ble bestemt i tider med mer normale renter. Med dagens svært lave renter, og de reglene som gjelder for forvaltning av pensjonsmidler, er det svært krevende å innfri denne rentegarantien. Unge med mange år igjen til pensjonsalder, må videre spare mer for å oppnå den samme pensjonen som dagens pensjonister får.

Norges Bank har tidligere ikke utelukket at vi kan få negative renter også i Norge, men den senere tids økonomiske fremgang har resultert i at styringsrenten har blitt hevet og ikke redusert. Et sentralt hensyn har også være finansiell stabilitet. Norges Bank er bekymret for at lave utlånsrenter kan føre til fortsatt stigende boligpriser og fortsatt høy gjeldsvekst blant husholdningene. På tross av et høyere rentenivå i senere tid, viser den siste tids erfaringer med pengepolitikken i andre land at man ikke kan utelukke negative renter også i Norge på sikt.

Etter skattereglene skal det betales skatt av renteinntekter, mens det gis tilsvarende fradrag for renteutgifter. Skattereglene ble utarbeidet i en tid da negative renter ble ansett som helt usannsynlig.

Skattedirektoratet publiserte 30.05.2016 en prinsipputtalelse vedrørende den skattemessige behandlingen av "negative renter" for private bankkunder. Skattedirektoratet har konkludert med at skattelovens bestemmelser for personlige skatteytere gir at negative renter ved utlån normalt ikke skal skattleegges, mens negative renter på bankinnskudd normalt ikke kan anses som en fradragsberettiget kostnad.