Verdipapirer

Verdipapirer er enten fordringer i form av eierandeler i selskap eller omsettelige gjeldspapirer utstedt av et selskap eller offentlig sektor.

Begrepet omfatter bl.a.:

  • Aksjer

  • Grunnfondsbevis

  • Obligasjoner

En aksje er en eierandel i et aksjeselskap (AS) eller allmennaksjeselskap (ASA). Aksjene gir eieren rett til en forholdsmessig andel av selskapets aksjekapital, men aksjonæren har ikke personlig ansvar for forpliktelser utover aksjenes verdi. Man omtaler ofte dette som at eierne i  aksje- og allmennaksjeselskaper har begrenset ansvar.
De sentrale rettighetene knyttet til aksjer er stemmeretten og utbytteretten. Dersom selskapet går med overskudd, vil selskapet normalt utbetale noe av overskuddet til aksjonærene i form av utbytte på aksjene. Aksjer gir også stemmerett på generalforsamlingen, selskapets høyeste besluttende organ.

Ikke alle aksjer er fritt omsettelige. I utgangspunktet er det kun aksjer i allmennaksjeselskaper som kan fritt omsettes, uten hinder av samtykke fra styret i selskapet eller forkjøpsrett for øvrige aksjonærer. Det kan imidlertid også for slike selskaper foreligge avtaler mellom aksjonærer som legger begrensninger på omsetningen av deres egne aksjer. For eksempel er det tilfellet med  aksjonæravtalen i Aker Kværner mellom Aker, Staten, Saab og Investor.

Allmennaksjeselskaper skal registreres i Verdipapirsentralen (VPS) og kan søke om opptak til notering på Oslo Børs eller annet regulert marked.

Grunnfondsbevis likner på aksjer ved at det gir andelseierne en rett til en forholdsmessig del av utstederens overskudd. Andelshaver har imidlertid ingen eierrett til selskapsformuen og har kun begrensede organisatoriske rettigheter. De børsnoterte grunnfondsbevisene i Norge er utstedt av sparebanker. Mer informasjon om grunnfondsbevis finnes på www.grunnfondsbevis.no 

Obligasjon er et lån til utsteder, som normalt kan omsettes fritt i annenhåndsmarkedet. Staten, kommuner, banker, kredittforetak og store aksjeselskaper, er de viktigste utstederne av obligasjoner. Bruken av obligasjoner gjør det lettere å låne store beløp enn om hele lånet skulle plasseres hos en långiver.

Obligasjoner vil som regel være rentebærende og gi fordringshaver krav på en rente (kupong) som skal utbetales i terminer f.eks årlig, eller ved forfall. Ved forfall tilbakebetales også obligasjonens pålydende beløp – lånebeløpet –  til den enkelte obligasjonseier. Obligasjoner med opprinnelig løpetid kortere enn ett år kalles sertifikater.
 
Det kan også utstedes obligasjoner uten løpende rente, såkalte nullkupongobligasjoner. En nullkupongobligasjon vil utstedes til lavere kurs enn pålydende verdi, og innfris med full pålydende verdi ved forfall. Renten til den som kjøper obligasjoner vil være lik kursforskjellen mellom kjøpskursen og kursen ved forfall, eventuelt salgskursen. Renten vil blant annet bestemmes av obligasjonens løpetid, dvs til hvilken tid lånet skal innfris.

Vanlige obligasjoner representerer usikrede fordringer for utsteder, som har lik prioritet som alminnelige fordringer på utsteder i tilfelle konkurs. I Norge ble det i 2007 innført nye regler som gir norske kredittforetak mulighet til å utstede obligasjoner med fortrinnsrett. Disse obligasjonene gir eierne fortrinnsrett til dekning av sine krav i kredittforetakets eiendeler (utlån og derivatkontrakter inngått for sikringsformål), i tilfelle konkurs.

Obligasjonene har dermed i praksis prioritet foran kredittforetaket alminnelige gjeld inkludert vanlig obligasjonsgjeld. Et internasjonalt samlebegrep på slike lån er ”covered bonds”.

I verdipapirmarkedet utstedes det også såkalte ansvarlige lån. Dette er obligasjonsgjeld som, i tilfelle konkurs, er etterstilt selskapet alminnelige gjeld.

Konvertible obligasjoner gir fordringshaveren rett til å kreve utstedt aksjer i selskapet mot innskudd i penger eller mot at fordringen (obligasjonen) nyttes til motregning.

Indeksobligasjoner, f.eks. aksjeindeksobligasjon (AIO), er en uensartet gruppe av strukturerte finansielle instrumenter, også kalt sammensatte produkter. Betegnelsen sammensatte produkter omfatter også bankinnskudd med aksje- eller indeksavkastning (BMA). De fleste slike produkter er basert på at avkastningen knyttes til verdiutvikling i porteføljer eller indekser som består av finansielle eller ikke-finansielle aktiva.

Vanligvis består de strukturerte spareproduktene av en rentedel og en opsjonsdel. Rentedelen vil ofte ha en fast rente som skal sikre tilbakebetaling av opprinnelig investert beløp ved forfallstidspunktet, mens opsjonsdelen, som vil være knyttet opp mot en eller flere indekser for verdiutvikling, f.eks. i aksjemarkedene, har til hensikt å gi en avkastning på den investerte kapitalen.  

I Norge er annenhåndsmarkedet for børsnoterte obligasjoner på Oslo Børs. Børsen har også etablert et alternativt obligasjonsmarked, Alternative Bond Market, for mindre banker og andre selskaper. Dette markedet er ikke like strengt regulert som børsmarkedet. I tillegg er det mange obligasjoner som ikke er børsnotert, og som dermed omsettes i det unoterte markedet. Dette gjelder ikke minst sertifikater.