Som finansnæringens næringsorganisasjon kan Finans Norge bidra til å forklare hvilke elementer som påvirker vurderingen de 130 banker som opererer i Norge må gjøre i fastsettelsen av utlånsrentene.
Pengene bankene låner ut kommer fra flere ulike kilder, men det er ikke slik at bankene låner penger i Norges Bank til styringsrenten. Bankene henter mesteparten av sin finansiering gjennom bankinnskudd og i de norske og internasjonale kapitalmarkedene. Bankenes finansieringskostnader danner grunnlaget for renten banken kan tilby boliglån til.
Renten fastsettes av hver enkelt bank
Finans Norge er ikke involvert i bankenes beslutninger om fastsettelse av renten. Renten blir fastsatt av hver enkelt bank i et marked preget av sterk konkurranse. Det er også forbudt for banker å gi signaler offentlig om hva de ønsker å gjøre eller ikke gjøre med rentefastsettingen fordi det kan påvirke de andre bankenes beslutninger og således svekke konkurransen. De faktiske rentejusteringer vil derfor alltid komme som en nyhet og vil være basert på en rekke hensyn, ikke bare styringsrenten.
Bankene må tenke langsiktig
Bankenes inntjening er forskjellen mellom hva banken låner inn penger til og hva den låner ut penger til. Det siste styrer banken helt selv. Men bankene kan ikke endre renten hver dag eller hver uke på eksisterende lån. Bankene er nemlig pålagt en varslingsfrist fra man beslutter å endre rentene, til rentene faktisk endres. Det krever at bankene må tenke langsiktig.
Det er ingen varslingsfrist for å sette renten ned på utlån eller opp på innskudd, det går i kundens favør. Varslingsfristen for å øke utlånsrenten er 6 uker. Varslingsfristen for å redusere innskuddsrenten er 8 uker. I bedriftsmarkedet er det litt andre regler.
Utlånsrentene må settes som en funksjon av innlånsrentene. Og det er normalt en ligning med svært mange ukjente.
Bankene har grovt sett tre hovedkilder til kapital:
- innskudd fra kunder
- lån i kapitalmarkedet/markedsfinansiering
- egenkapital
Innskudd fra kunder og lån i kapitalmarkedet utgjør hovedandelen av bankenes innlån. Fordelingen mellom disse varierer fra bank til bank. Noen banker har høy innskuddsdekning, andre banker har lavere, dermed vil det også være varierende fra bank til bank hvor stor andel av boliglånet som er lånt i kapitalmarkedet.
Innskuddsrenten settes av banken selv i konkurranse med alle de andre bankene.
Kapitalmarkedet er i stor grad styrt av pengemarkedsrenten (kalt Nibor i Norge) pluss et risikopåslag som varierer fra bank til bank, ulike kapitalinstrumenter og løpetider.
Egenkapitalen er et lovpålagt krav og størrelsen er gitt av myndighetene.
Renten påvirkes av styringsrenten og Nibor
For innskuddsrentene og bankenes markedsfinansering, er pengemarkedsrenten Nibor svært viktig. Over tid vil det være nær sammenheng mellom endringer i styringsrenten fra Norges Bank, endringer i pengemarkedsrentene, og bankenes innskudds- og utlånsrenter.
For bankenes finansiering ved utstedelse av sertifikat- og obligasjonslån i kapitalmarkedene, betaler banken pengemarkedsrente med tillegg for et risikopåslag som er fast gjennom hele løpetiden. Når obligasjonene løper ut, må bankene tilbakebetale lånet til obligasjonseierne og låne inn nye penger. Det kan skje at banken må refinansiere i en tid der risikopåslagene er høyere, dermed koster det også mer for bankene. Eller motsatt: Nye lån kan lånes inn i en tid der risikopåslaget er lavere.
I en situasjon med stress i finansmarkedene, vil risikopåslaget svinge mye og tidvis kan det øke. I slike situasjoner kan et rentekutt i styringsrenten fort bli spist opp av et høyere risikopåslag og omvendt.
Dette risikopåslaget varierer avhengig av hvor man er plassert i kreditorhierarkiet. Jo lavere prioritet jo høyere risiko og dermed høyere risikopåslag.
Selv om sammenhengen ikke nødvendigvis er direkte, vil utviklingen mellom styringsrenten, NIBOR og bankenes utlånsrenter henge sammen over tid.