Revisjon av betalingstjenestedirektivet 2007/64/EF

Justisdepartementet
Lovavdelingen Postboks 8005m Dep
0030 OSLO

Dato: 09.11.2012 
Vår ref.: 12-1367 
Deres ref.: 2012/6924 EP PSW/HEA/mk 

Det vises til Justisdepartementets brev av 29.10.12 om konsultasjonsdokument om endringer i EUs betalingstjenestedirektiv, med svarfrist 09.11.12.

Det er FNOs generelle oppfatning at finansavtalelovens kapittel 2 om innskudd og betalingstjenester i store trekk fungerer tilfredsstillende, også etter at loven i 2009 ble tilpasset betalingstjenestedirektivet. Vi nevner likevel at fristen på to måneder for å endre innskuddsrenten til kundens skade synes unødvendig lang, ikke minst sett på bakgrunn av at tilsvarende frist for å endre utlånsrenten er seks uker. Videre innebærer kravene om å opplyse kundene før avtaleinngåelse og om avtalens innhold at kontoavtalene (rammeavtalene om innskudd og betalingstjenester) blir svært voluminøse. Vi kommer tilbake til dette under våre kommentarer til konsultasjonsdokumentets punkt 5.

Til konsultasjonsdokumentet kan vi, på den korte fristen som vi har hatt til rådighet, gi følgende spredte kommentarer:

Til spørsmålene under punkt 3.1 – geografisk område og valuta

Vi mener den løsning som er valgt i Norge gjennom bestemmelsen i finansavtaleloven § 9 er et eksempel til etterfølgelse.

Til spørsmålene under punkt 3.2 – unntak fra direktivet (negativ avgrensing)

Gjeldende list over unntak er lang og det er ofte uklart hvor langt unntakene rekker. Vi ser videre stadig større kreativitet mht å tilby tjenester i grenseområdene for hva som er betalingstjenester. Særlig er unntaket i finansavtalelovens § 11, andre ledd, bokstav m vanskelig å avgrense. Uten å gå konkret inn på de øvrige unntakene, mener vi det bør skje en kritisk gjennomgang av unntakene for å vurdere berettigelsen av dem samt for å beskrive nødvendige unntak tydeligere.

Til spørsmålene under punkt 3.3 – typer betalingstjenestetilbydere

E-pengeforetak er i så vel EUs som norsk regelverk skilt ut for særlig regulering. Vi mener å se en tendens til at måten forskjellige betalingstjenester konstrueres og tilbys på, ofte gjør at det er vanskelig å avgjøre om tilbyder befinner seg innenfor den ene gruppen eller andre. Reelt sett er det heller ikke enkelt å skille mellom betalingsformidling generelt og definisjonen av e-penger - ”elektronisk lagret pengeverdi, representert ved en fordring på utstederen, som er utstedt etter mottak av midler for å utføre betalingstransaksjoner, og som er anerkjent som betalingsmiddel av andre foretak enn utstederen” (jf finansieringsvirksomhetslovens § 4c-1). Vi tviler derfor på at det er hensiktsmessig å skille e-pengeforetak ut som egen gruppe.

Til spørsmålene under punkt 3.4 – hvilke tjenester som anses som betalingstjenester 

Det er selvsagt at definisjonen av betalingstjenester bør være så entydig som mulig, se også vår kommentar over til punkt 3.2. Vi har imidlertid langt færre problemer med å forstå opplistingen av hva som anses som betalingstjenester i direktivvedlegget enn listen av unntak i artikkel 3.

Vi er svært kritiske til de såkalte ”overlay services”. Disse trer inn som et mellomledd mellom kunde og kundens bank. Kunden kan forholde seg til tilbyderen av ”overlay service”, mens denne går inn og foretar transaksjoner og/eller informasjonsuttrekk fra kundens konto. Kunden må da ha gitt sine sikkerhetsanordninger til tilbyderen av ”overlay services”.  Vi må fastholde at det kun er kontohaver selv som skal ha tilgang til sin konto eller kontoinformasjon ved bruk av personlig sikkerhetsanordning som er utstedt til kontohaveren. Dersom kontohaver likevel benytter en ”overlay service” kan kontohaver ikke samtidig nyte ”full beskyttelse” av reglene i finansavtalelovens § 35 om begrenset ansvar for uautoriserte transaksjoner. Vi ser også at bruk av ”overlay services” kan skape problemer i forhold til bankens etterlevelse av personopplysningsloven.  

Til spørsmålene under punkt 4.1 – soliditets- og sikkerhetskrav for betalingsforetak

Vi kan være enig i at soliditets- og sikkerhetskravene for betalingsforetak kan være kompliserte. Ulik praktisering i ulike land bidrar ytterligere til kompleksiteten. Vi erfarer at EU-kommisjonen mener at det kan skje lettelser i soliditets- og sikkerhetskravene for betalingsforetak. Etter vårt syn må det etterstrebes like rammevilkår mellom tilbydere av betalingstjenester, uavhengig av om tjenestene tilbys av betalingsforetak eller banker. 

Til spørsmålene under punkt 4.2 – grenseoverskridende virksomhet og bruk av agenter

Vi kan vanskelig se tilsynsmyndighetene i praksis kan utøve effektivt tilsyn, gitt omfanget og innretningen av betalingsforetak med virksomhet i Norge, herunder også omfanget av agenter for utenlandske betalingsforetak. Vi vil tro at situasjonen er den samme i mange andre land. 

Til spørsmålene under punkt 4.3 – tilgang til betalings- og oppgjørssystemer

I norsk lovgivning skilles det mellom systemer for betalingstjenester (den kunderette tjenester) og interbanksystemer (avregnings- og oppgjørssystemer mellom kredittinstitusjoner). Betalingssystemloven fastlegger at interbanksystemer skal innrettes for å ivareta hensynet til finansiell stabilitet. Det er særlig betalingsforetaks deltagelse i slike systemer som reiser problemer av systemrisikomessig karakter. Om betalingsforetaks deltagelse i interbanksystemer ikke skal svekke slike systemers evne til ivaretakelse av hensynet til finansiell stabilitet, må betalingsforetak underlegges samme kapital- og likviditetskrav som kredittinstitusjoner. Videre må betalingsforetak kunne ha oppgjørskonto i sentralbanken på samme betingelser som banker. Det kan også reise problemstillinger om betalingsforetak ikke er underlagt samme regler for insolvens- og konkursbehandling som banker.

Tilsynsmyndigheter, sentralbanker og internasjonale organer har i flere tiår arbeidet systematisk for å bedre interbanksystemers evne til å ivareta hensynet til finansiell stabilitet.  Vi kan vanskelig se at det vil være riktig å introdusere regulering som svekker dette arbeidet. 

Til spørsmålene under punkt 5 – krav til opplysninger og informasjon

Som nevnt innledningsvis, mener vi at fristen på to måneder for å endre innskuddsrenten til kundens skade synes unødvendig lang, ikke minst på bakgrunn av at tilsvarende frist for å endre utlånsrenten bare er seks uker. Videre gjør kravene til å opplyse kundene før avtaleinngåelse og til avtalens innhold, at kontoavtalene (rammeavtalene om innskudd og betalingstjenester) blir svært voluminøse. 

Etter hvert som det nå blir mer og mer vanlig med bruk av internett og nettbank, ser norske banker på muligheten for å benytte sine hjemmesider og/eller nettbanken som kanal for å gi kundene forhåndsinformasjon og gjøre kjent avtalevilkårene. Man ser altså for seg at nettet skal være den primære kilde kunden har for å gjøre seg kjent med bankens ”alminnelige leveringsvilkår” for innskudd og betalingstjenester slik de er til enhver tid. Kunder som ikke har nettilgang, skal selvsagt kunne få disse ”leveringsvilkårene” på papir, om de ber banken om det. 
Innskudds- og betalingstjenester er videre standardiserte tjenester som – når man ser bort fra rentebetingelser – av rasjonelle grunner bør være like for alle bankens kunder, eventuelt like innen gitte kundegrupper. Det er både uheldig og lite rasjonelt dersom to kunder har forskjellige ”leveringsvilkår” fordi den ene kunden har inngått avtalen på et tidspunkt da banken benyttet en annen versjon av avtalevilkårene. Det er derfor viktig å beholde en mulighet for banken til ensidig å endre alle sider av kontoavtalen – ikke bare renter og gebyrer– til kundens skade, for derved å muliggjøre at banken kan benytte de til enhver tid gjeldende kontoavtalevilkår overfor alle kundene. Varslingstiden for andre vilkår enn pris (renter og gebyrer) kan imidlertid gjerne være så lang som to måneder.

Til spørsmålene under punkt 6.1 – brukerstedets gebyrlegging 

Vår prinsipielle holdning er at enhver forretningsdrivende i et konkurransemarked selv må kunne fastlegge priser og sammensetning av priser. Dette gjelder også for inndekning av kostnader forretningsvirksomheten påføres i sin virksomhet. Tilsvarende er avtalefrihet mellom forretningsvirksomheter et bærende prinsipp.
 
Når det gjelder kortområdet kan det være forhold som innebærer at disse grunnleggende prinsipper ikke alltid er best egnet for å frembringe de totalt sett mest effektive løsninger. Kortvirksomheten opererer et to-sidig marked. Det kan da være samfunnsøkonomisk rasjonelt med prismodeller som subsidierer den ene siden av markedet med inntekter fra den andre siden. Videre kan det være markeder der selgere av varer og tjenester kan være avhengig av å akseptere kortbetalinger. Det er også en problemstilling at det er lovfestet at selger ikke kan ta en egen pris (gebyr) av kjøper når kontanter benyttes som betalingsmiddel.

Selgers ønsker om å kunne surcharge øker i takt med nivå på provisjoner som kreves av kortselskapet (innløser). På den annen side representerer surcharging et prisbilde for kortholder (kjøper) som det kan være vanskelig å forholde seg til ved valg av kortordning.

Kortmarkedene i ulike EØS-land befinner seg i svært ulike utviklingstrinn. I Norge er det om lag 300 korttransaksjoner pr innbygger pr år. I EU er det land som ikke har mer enn 2 korttransaksjoner pr innbygger pr år. Vi kan vanskelig se at det nødvendigvis vil være riktig å innføre samme regulerte prisregime i land som har så vidt forskjellig kortmarkeder.

Vi deler Kommisjonens oppfatning om at det er nødvendig med videre analyser som grunnlag for å trekke anbefalinger om harmonisert surcharging-regime. Vi er enige i at praktiseringen av ”Non-Discrimination Rule” og ”Honour All Cards Rule” er elementer i en slik vurdering. En vurdering vil imidlertid være ufullstendig om ikke også det lovpålagte forbud mot ”surcharging” for kontantbruk trekkes inn. Betaling med kontanter er i mange land, herunder Norge, mer kostnadskrevende for selger en betaling med kort.

I en situasjon der surcharging er tillatt, mener vi det er uheldig samtidig å forby selgeren å surharge for bruk av minst ett bredt anvendt betalingsinstrument. For det første har bruk av alle betalingsinstrumenter en kostnad for selger (direkte eller indirekte). For det andre vil det gi tilbyderen av det bredt anvendte betalingsinstrument andre rammebetingelser enn andre tilbydere.
   
Til spørsmålene under punkt 6.2 – rett til tilbakeføring

I Norge benytter vi direkte debiteringstjenesten AvtaleGiro som er noe annerledes enn det som er vanlig ellers i Europa. I AvtaleGiro vil nemlig betalers bank motta den belastningsfullmakt som betaler utsteder til betalingsmottaker, og har mulighet til å kontrollere denne før belastning skjer. Videre får betaler et varsel før belastningen gjennomføres og dermed mulighet til å avvise belastninger han ikke mener skal gjennomføres. Det er derfor for AvtaleGiro heller ikke noen såkalt ”tilbakeføring uten at spørsmål stilles”-ordning. Når dette er sagt, er det vår oppfatning at betalingstjenestedirektivets artikkel 62 (finansavtaleloven § 33a) så godt som aldri blir påberopt av norske bankkunder overfor norske banker.

Til spørsmålene under punkt 6.3 – ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner 

Direktivets artikkel 61 nr 3 gir det enkelte land mulighet til å lage nasjonale regler om ansvarstak for kontohaver. Dette er benyttet i finansavtaleloven der det er en ansvarsgrensen på kr 12 000 når misbruk er skjedd ved bruk av elektronisk betalingsinstrument på grunn av at kontohaver har utvist grov uaktsomhet. Denne grensen kan ofte synes å være for lav. Vi ser gjerne at det her blir en mer harmonisert regel. Vi vil i denne sammenheng også vise til våre anførsler ovenfor om ”overlay services”.

Det bør videre åpnes for at banken kan holdes kunden ansvarlig for tap (ut over kr 1 200) dersom kunden burde ha oppdaget at han hadde tapt eller blitt frastjålet sitt betalingsinstrument – og dermed burde ha meldt fra om tapet. Det var slik regelen var i finansavtaleloven § 35 annet ledd bokstav b) før endringene i 2009 som følge av betalingstjenestedirektivet.

Til spørsmålene under punkt 6.4 – ansvar for manglende gjennomførte betalingstransaksjoner

Vi støtter de vurderinger som fremkommer i konsultasjonsdokument under dette punktet.


Med vennlig hilsen for
Finansnæringens Fellesorganisasjon

Gunnar Harstad
fagdirektør