EUs forordning 1781/2006 og hvitvaskingsdirektiv 2005/60/EF

Finansdepartementet
Postboks 8008 - Dep.
0030 OSLO

Kredittilsynet
Postboks 100 Bryn
0611 Oslo


Dato: 02.07.2008 
Vår ref.: 2007/00548 FJA/TMO
Deres ref.: 2007/3692

 

Vi viser til brev 24. august 2007, der NOU 2007: 10 ble sendt på alminnelig høring.

1. Hovedsynspunkter

  • Det haster med norsk gjennomføring av forordning 1781/2006. Enhver forsinkelse medfører økt risiko for at betalingstransaksjoner fra Norge til EU-land blir forsinket og i verste fall avvises. Konsekvensene av dette for bankene og deres kunder er vanskelige å forutse. 
  • Også gjennomføringen av ny hvitvaskingslov må påskyndes. Innholdet i EU-direktivet og det norske lovverket har vært kjent lenge, men for bankenes praktiske tilpasninger er det nødvendig å kjenne de nærmere detaljene i lov, forskrift og rundskriv. Eventuelle nye utsettelser fra myndighetene må derfor ikke gå på bekostning av den nødvendige tilpasningstid for bankene. Spesielt gjelder dette for de nye bestemmelsene om risikobasert kundekontroll. 
  • FNH understreker i denne sammenheng betydningen av fremdrift, forutberegnelighet og god dialog mellom myndigheter og de rapporteringspliktige

2. Gjennomføring av forordning 1781/2006 om informasjon om avsender som skal følge en transaksjon i betalingskjeden

Konsekvenser for avsenders bank

Forordningen stiller ulike krav  til innholdet i en betalingstransaksjon avhengig av om begge betalingsformidlerne holder til i EØS-området eller ikke. Det antas at forordningen, med unntak av kapittel III og IV, kan gjennomføres i norsk rett ved at det gis en forskrift i medhold av eksisterende hvitvaskingslov § 18 nr. 3. For at hele forordningen skal kunne gjennomføres i norsk rett, slutter vi oss til hvitvaskingslovutvalgets vurdering av behovet for utvidet forskriftskompetanse.

Forordningen trådte i kraft i EU 1. januar 2007. Vi er derfor bekymret over at norske myndigheter synes å legge opp til en ikrafttredelse sammen med de nye hvitvaskingsbestemmelsene, og derved tidligst 1. januar 2009. Det er helt avgjørende at kravene til innhold i en betalingsmelding tolkes likt av banker i alle medlemsland. Et særlig problem oppstår her ved sen ikrafttredelse i Norge, ettersom betalinger fra Norge før en norsk ikrafttredelse trolig må behandles som betalinger fra land utenfor EU. Derved risikerer man at mottakerbanken må fryse eller avvise transaksjoner fra Norge fordi de ikke inneholder ”full” informasjon om hvem betaler er i henhold til artikkel 4 og 5.

Konsekvensene av dette for de norske bankene og deres kunder er vanskelige å forutse. Informasjon om betalers adresse eller lignende følger normalt ikke med betalingstransaksjoner. Dette tilsier etter vår vurdering raskest mulig gjennomføring av forordning 1781/2006 i norsk rett. Vi kan ikke basere norsk rammelovgivning på at mottakerbanker i EU ikke praktiserer forordningen etter sin ordlyd. Det bør følgelig etter omstendighetene vurderes ikrafttredelse separat fra hvitvaskingsloven, og under ingen omstendighet senere enn 1. januar 2009.

Konsekvenser for mottakers bank

Fra det tidspunktet forordningen kapittel III trer i kraft i Norge, oppstår en rekke tilleggsplikter for norske mottakerbanker. Det er imidlertid ikke avklart hvor langt plikten til å forsikre seg om at avsenderbanken har vedlagt tilstrekkelig informasjon mv. går. Tilsynsorganene i EU (CEBS/CEIOPS/CESR ”3L3”) felles The Anti Money Laundering Task Force ”AMLTF” har gitt en felles anbefaling (vedlagt) med sikte på å løse de fleste spørsmål om forståelsen av forordningen kapittel III. Det er avgjørende for norske bankers etterlevelse er at myndighetene i god tid før ikrafttredelse avklarer hvordan myndighetene har tenkt å følge opp praktiseringen av kapittel III, særlig når det gjelder hvor langt betalingsmottakerbankens plikter til å foreta undersøkelser, etterspørre mer informasjon og eventuelt nekte å gjennomføre en betalingstransaksjon, strekker seg.

Vi inviterer myndighetene til en dialog allerede nå med sikte på å komme frem til en avklaring av hovedspørsmålene knyttet til rekkevidden av mottakerbankers mulige plikter til å:

  • Nekte å gjennomføre transaksjoner der det foreligger mistanke om hvitvasking og melde fra til den nasjonale etterretningsenheten (Økokrim, EFE) dersom mistanken ikke lar seg avkrefte, jf. hvitvaskingsdirektivet artikkel 22 og 24
  • Etablere effektive rutiner for å avdekke om informasjonen mangler eller er ufullstendig, avhengig av om dette avdekkes før, under eller etter at transaksjonen er gjennomført
    • Etablere rutiner for å håndtere situasjoner der mangelfull informasjon mv avdekkes, herunder skille mellom transaksjoner som likevel kan gjennomføres, de som fryses inntil videre undersøkelser bringer forholdet på det rene, hjemmelsgrunnlaget for dette, og de som skal avvises med endelig virkning
    • I tilfelle avvisning; krav til begrunnelse
    • I tilfelle gjennomføring; krav til ytterligere opplysninger og angivelse av tidsfrist
    • I tilfelle midlertidig frysing vurderes, må det ses hen til hvilket handlingsrom nasjonal lovgivning åpner for (trolig meget begrenset adgang også i de fleste andre land), og det skal i tilfelle bes om ytterligere opplysninger med en angitt tidsfrist
  • Etablere rutiner overfor betalingsformidlere som ”regelmessig” (det angis nærmere kriterier) ikke oppfyller informasjonskravene; slike rutiner skal inneholde prosedyrer for advarsel, melding til nasjonal myndighet (må ikke forveksles med MT melding til Økokrim) og når avslutning av forretningsforbindelse med vedkommende betalingsformidler bør finne sted
  • Være i stand til å dokumentere effektive rutiner og prosedyrer for overholdelse av nevnte plikter overfor deres nasjonale tilsynsmyndighet (Kredittilsynet?)

Forordningens tekst har vært kjent siden 2006, men alle de uavklarte spørsmålene tilsier at myndighetene så raskt som mulig, og i dialog med næringen, avklarer den nærmere tilsynsmessige oppfølgingen fra norsk side i god tid før ikrafttredelse. Vi etterlyser et snarlig initiativ fra tilsynsmyndighetenes side på dette punkt slik at bankene får en reell mulighet til å tilpasse seg. Med det tidspress vi nå opplever i forhold til forventet ikrafttredelsestidspunkt, kan det neppe være forsvarlig å starte arbeidet med dette først etter at proposisjonen foreligger eller forskriften er fastsatt. Til orientering vedlegges Den europeiske Bankforenings synspunkter på tolkingsuttalelsen til AMLTF ved brev av 25. juni 2008 (vedlagt).

3. EUs tredje hvitvaskingsdirektiv 2005/60/EF

De nye kravene til risikobasert kundekontroll og løpende oppfølging, samt krav om etablering av egnede rutiner for å avdekke om kunden er en politisk eksponert person (PEP), krav til identifisering av reelle rettighetshavere, kontroll av eksisterende kunder, relasjoner til tomme bankselskaper og korrespondentbankforbindelser har utløst et betydelig arbeid med system- og rutineendringer.

Våre medlemmer er godt i gang med å tilpasse seg direktivets ordlyd i den utstrekning det er mulig å utvikle systemer for dette basert på de relativt vage kriteriene som angis på direktivs nivå og som følger av FATFs anbefalinger, retningslinjer og tolkingsuttalelser mv. Det er bl.a. etablert en egen referansegruppe i regi av FNHs Fagutvalg Økonomisk Kriminalitet, der også representanter fra sparebanksiden deltar. Gjennom høsten 2007 og vinteren og våren 2008 har gruppen utvekslet erfaringer når det gjelder de utfordringer banker og til dels også forsikringsselskaper står overfor når det gjelder de tilpasninger som vi antar vil bli nødvendige, basert på direktivteksten og utkastet til lovtekst med forskrift slik dette nå fremgår av NOU 2007: 10 Om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

Derimot vil det ikke være mulig å tilpasse alle de nødvendige systemendringer og organisasjons- og rutineendringer før de nærmere nasjonale retningslinjer i form av endelig vedtatt lovtekst, forskrift og rundskriv er kjent. Usikkerheten knytter seg til norske myndigheters praktisering av en rekke skjønnsmessige temaer som kan bli til dels svært byrdefulle for norske finansinstitusjoner, og som ikke vil finne sin løsning verken på direktivs- eller lovs nivå. Det er først når de rapporteringspliktige blir kjent med hvilket nivå de norske myndighetene vil legge seg på, at det vil være mulig å gjøre alle de nødvendige tilpasninger. Det er i utgangspunktet behov for minimum et halvt år med systemutvikling fra kravene blir kjent til de kan gjennomføres i den enkelte organisasjon.

Et sentralt spørsmål er hva som skal til for å kunne påvise overfor tilsynsmyndighetene at omfanget av tiltak for å risikoklassifisere kundene med utgangspunkt i kundetype, kundeforhold, produkt eller transaksjon er ”passende” ut fra risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering. Vi legger til grunn at det her bl.a. må ses hen til en internasjonal anerkjent forståelse av direktivet artikkel 8 nr. 2 første punktum og av FATF anbefaling 5 fjerde ledd med tilhørende retningslinjer mv. Formålet med den graderte intensiteten er å kanalisere ressursene dit risikoen for hvitvasking er størst, jf. for eksempel fortalen punkt 22 og 24. Det innebærer for det første at bankene må ha gode systemer for å identifisere denne kundegruppen. Det er en forutsetning for å kunne sette inn ressursene mest mulig effektivt. Men det innebærer også at alle ressursene ikke bør gå med til å risikoklassifisere. Da er vi på en måte like langt. Tilsynsmyndighetenes praktisering av regelverket bør etter vårt syn oppmuntre til at ressursene settes inn mot de kunder som erfaringsmessig har størst risiko for hvitvasking basert på ovennevnte kriterier, uten at det alt vesentlige av ressursene går med til risikoklassifisering i seg selv.

Vi imøteser en dialog med tilsynsmyndighetene om disse sentrale spørsmålene i god tid før bestemmelsene er tenkt satt i kraft slik at de rapporteringspliktige får en reell mulighet til å tilpasse seg.

Med vennlig hilsen
Finansnæringens Hovedorganisasjon

Sverre Dyrhaug
direktør

Torjus Moe
fagsjef

 

Vedlegg:
AMLTFS_Kommentarer_1781-2006_RnnKZ.pdf
EBF-EPC_comments_til_CEBS_CEIOPS_CESR_0d4QW.pdf