Provisjon til forsikringsmeglere – behov for bransjenorm for godtgjørelse av forsikringsmeglere for livsforsikringsselskapene.





Finansdepartementet

Postboks 8008 Dep

0030 Oslo

 

 


Dato:10.01.2006

Vår ref.:2005/00533 FJA/OV

Deres ref. 05/4062 FM pcb

 

 

Vi viser til departementets brev av 08.12.05 vedrørende avklaring av om det kan være aktuelt å utarbeide en bransjenorm for forsikringsmegling i livsforsikring, og en redegjørelse for erfaringene med bransjenormen på skadesiden. 

 

1. Bransjenorm på livsiden

Spørsmålet om å innføre en bransjenorm for forsikringsmegling i livsforsikring har i en god stund vært under vurdering i næringen. Av forskjellige årsaker har livselskapene ikke ønsket å forsere saken. Dette har i første rekke sammenheng med at det er en rekke tunge regelverksendringer underveis både når det gjelder livselskapenes virksomhet generelt, og når det gjelder tjenestepensjon spesielt.

 

Tiden synes imidlertid nå å være moden for å innføre en bransjenorm også på livsiden, og ved tilfeldighetenes spill var dette spørsmålet satt på kartet for beslutning i Bransjestyre Sparing, Liv og Pensjon (BSLP) 09.12.05, det vil si samme dag som FNH mottok departementets brev.


Bransjestyret vedtok i møtet 09.12.05 den vedlagte bransjenorm (vedlegg 1). Innholdet i bransjenormen er basert på de samme prinsippene som på skadesiden, men normen på livsiden har fått en noe kortere og enklere utforming. Under forberedelsen har selskapene likevel ønsket å ha en separat og uavhengig gjennomgang ut fra livbransjens ståsted.

 


Det har vært god kontakt med Norske Forsikringsmegleres Forening (NFF) under forberedelsen av bransjenormen, og vedlagte pressemelding (vedlegg 2) er utarbeidet i forståelse med NFF.


Det er lagt opp til iverksettelse fra 01.01.07 med en overgangsperiode på inntil 12 måneder. Den forholdsvis lange tiden frem til iverksettelse er satt dels av hensyn til meglerne, og dels av hensyn til forberedelser i forhold til iverksettelse av det nye reguleringsregimet for livsforsikring.

 


2. Redegjørelse om erfaringene på skadesiden

 

2.1 Innledning og bakgrunn

Forsikringsselskapene har alltid sett det som uheldig at forsikringsmegler som rådgiver for kjøper får provisjon fra selger. Selskapene har bare ønsket å ta seg betalt for de tjenester som er lagt inn i forsikringsproduktet fra deres side, og ikke ha noen rolle i forhold til tjenester som følger av en avtale mellom to andre parter. Det er likevel ikke bare enkelt å snu et mønster når det først er etablert, særlig når mønstret er også er vanlig internasjonalt.

 


Prisøkningen på skadeforsikring etter 11.09.01 (som følge av sterk økning avreassuransepremiene) innebar en automatisk økning av provisjonene til meglerne (ettersom disse sto i et fast forhold til premien). Det misforholdet som dermed oppsto tilsa at det uansett ville måtte skje noe med det eksisterende mønstret.

 


På denne bakgrunn var det blant selskapene en felles forståelse fra tiden rundt årsskiftet 2001/2002 at tiden var inne for å komme bort fra mønstret med provisjon fra forsikringsselskap til forsikringsmegler. Det var også en felles forståelse at det i denne forbindelse var nødvendig med en samordnet opptreden fra selskapenes side. FNH var den naturlige arena for en slik samordning.

Situasjonen i de øvrige nordiske landene var om lag den samme som i Norge

 


2.2 Forberedelsen

Det var tidlig klart hva hovedinnholdet i et slikt samarbeid måtte være, nemlig at forsikringsselskapene sluttet å betale provisjon, og at meglerne dermed måtte få sin godtgjørelse fra kunden.

 


Kredittilsynet ble tidlig varslet om selskapenes intensjoner. Konkurransetilsynet likeså. Skattedirektoratet ble forespurt om en den forespeilede endringen ville få mva-konsekvenser. NHO og HSH ble varslet i egenskap av å være talerør for de viktigste kundegruppene som er aktuelle for å engasjere forsikringsmegler. Norske Forsikringsmegleres Forening (NFF) ble på et tidlig stadium kontaktet og informert. Det ble avholdt flere møter om saken mellom FNH og NFF. Det var således en relativt omfattende organisasjonsmessig behandling av saken før den var klar for vedtak i FNHs organer.

 


2.3 Vedtak og iverksettelse

Samordningen kom til uttrykk i et ønske om en veiledende bransjenorm som trakk opp prinsippene for godtgjørelse til megler, samt begrunnelsen for disse prinsippene. Bransjenormen forutsatte et ”toprissystem” med en ordinær pris og en ”meglerassistert premie” (MAP). Den siste var i normale tilfeller forutsatt (men ikke nødvendigvis) å ligge lavere enn den førstnevnte. Dette fordi forsikringsselskapenes ressursbruk vanligvis vil være lavere når kunden henvender seg til selskapet gjennom megler, enn når kontakten mellom selskapet og kunden skjer gjennom selskapets distribusjonskanaler. For å utdype dette noe nærmere ble bransjenormen ledsaget av et tolkningsvedlegg. Tolkningsvedlegget ble utarbeidet mer av omtanke for meglerne enn for selskapene. Hensikten var å bidra til transparens i prisingen.

 


Bransjenormen ble vedtatt av Bransjestyre Risiko Skade (BRS) og av FNHs hovedstyre høsten 2002 (vedlegg 3). Iverksettelsen var opprinnelig fastsatt til 01.04.03, men ble senere utsatt til 01.09.03 av hensyn til meglerne.

 


Bransjenormen gjelder for landbasert skadeforsikring og for gruppeliv (som selges både av livselskaper og skadeselskaper). Sjøforsikring er svært internasjonal, og det ble ansett som vanskelig å gjennomføre en ensidig norsk endring her. I livsforsikring utenom gruppeliv var man noe mer avventende, i første rekke fordi næringen var opptatt med å forberede og/eller tilpasse seg til en rekke større regelverksendringer innenfor pensjons- og virksomhetsreguleringen.

 


2.4 Etterlevelse

Bransjenormen er veiledende. Selskapene står således fritt i forhold til om de vil følge den eller ikke. I startfasen ble det ansett viktig å vite noe om etterlevelsen og selskapene ble derfor bedt om å melde tilbake til FNH om de ville følge normen eller ikke.

 


Alle de største skadeselskapene i det norske markedet for landbasert skadeforsikring (Gjensidige, if, Vesta, Sparebank1) har meddelt at de følger bransjenormen. Det samme gjelder de fleste av de mindre av FNHs medlemsskaper. Ikke alle forsikringsselskapene som opererer i det norske markedet er medlem i FNH. Selv om det selvsagt er mulig for ikke-medlemmer å følge bransjenormen, har det ikke gått ut noen direkte invitasjon fra FNH til selskaper som ikke er medlemmer. Vi antar at disse selskapene ikke følger normen, det vil si at de fortsatt betaler meglerprovisjon. Dette gjelder også utenlandske selskaper som betjener det norske markedet utelukkende gjennom direkte tjenesteyting.


Regnet i markedsandeler (som vi riktignok bare ville kunne få et grovt anslag for) er det ingen tvil om at bransjenormen nå representerer det dominerende mønstret for godtgjørelse til forsikringsmeglere i norsk landbasert skadeforsikring.

 


Det er likevel slik i de segmenter av markedet som er mest aktuelle for megling (større forsikringskontrakter) er antallet selskaper som ikke følger bransjenormen av om lag samme størrelsesorden som antallet som følger den. For en del kontrakter vil det også kunne være slik at meglernes ”shortlister” over aktuelle forsikringsselskap vil kunne inneholde flere selskaper som ikke følger bransjenormen enn tallet på selskaper som følger den.

 


Når det gjelder gruppeliv har alle selskaper som normalt er aktuelle som leverandører, meddelt at de vil følge bransjenormen, men Sparebank1 Livsforsikring har (av grunner som oppgis å være systemmessige) ennå ikke iverksatt normen i praksis.

 




2.5 Reaksjoner

Forsikringsmeglerforeningen (NFF) var i utgangspunktet lite velvillig innstilt til de endringer som selskapene ønsket. De hadde forståelse for de prinsippene som bransjenormen bygget på, men følte seg nok at de ikke i tilstrekkelig grad var blitt tatt med på råd. De brøt også kontakten med FNH på et tidspunkt. Kritikken har imidlertid avtatt etter hvert. Selv om det finnes unntak, synes det i ”en-til-en-kontakten” mellom selskapene og meglerne, å komme stadig klarere til uttrykk at meglerne har akseptert endringen og tilpasset seg til den. Også forholdet mellom FNH og NFF er klart bedret. Det har for eksempel vært en god dialog nå i forbindelse med forberedelsen av en tilsvarende bransjenorm på livsiden.

 


Det har vært relativt få reaksjoner fra kundesiden. I en kort periode kom det noen ganske få (men tydelig samordnede) negative reaksjoner fra kundehold. Deres kritikk ble høflig, men bestemt tilbakevist fra FNHs side. Det er imidlertid også kommet positive reaksjoner, kanskje særlig fra kommunesektoren.

 


NHO og HSH ble som tidligere nevnt tidlig varslet og oppfordret til å komme med merknader. NHO hadde på ett tidspunkt et kritisk utspill med en påstand om at de ikke var blitt informert. Dette ble relativt kraftig tilbakevist fra FNHs side, og i et oppklaringsmøte var det enighet om at NHO skulle oppfordre sine medlemmer om å komme med tilbakemeldinger til NHO om de erfaringene de høstet med bransjenormen, så skulle NHO melde tilbake til FNH. FNH har ikke mottatt noen reaksjoner fra NHO i denne forbindelse.

 


2.6 Innklaging for Konkurransetilsynet mv.

NFF klaget bransjenormen inn for Konkurransetilsynet. Tilsynet fant imidlertid at bransjenormen ikke var i strid med den norske konkurranseloven. Konkurransetilsynet hadde imidlertid en merknad til tolkningsvedlegget, hvor de mente at en formulering kunne oppfattes som at bransjenormen forutsatte at selskapene utvekslet informasjon om sine kalkulasjonsgrunnlag. Selv om dette ikke var intensjonen med formuleringen, valgte FNH å endre utformingen av tolkningsvedlegget i tråd med Konkurransetilsynets merknad, slik at det ikke kunne misforstås.

 


Finansdepartementet ba Kredittilsynet om å vurdere om bransjenormen innebar et meldepliktig samarbeid, hvilket Kredittilsynet kom til at ikke var tilfelle.

 


På ett punkt vedvarte kritikken fra meglerhold relativt lenge. Det gjaldt selskapenes informasjon om forskjellen mellom MAP og ordinær premie. Dette punktet tok meglerne også opp med Kredittilsynet. Av ulike grunner ble ikke FNH oppmerksom på denne innsigelsen før det var gått en tid, men ba da umiddelbart om et møte med Kredittilsynet. På møtet redegjorde Kredittilsynet for at det var ønskelig med bedre transparens, og FNH orienterte om enkelte begrensinger som gjør seg gjeldende i den sammenheng. FNH lovet imidlertid å gjøre det som kunne gjøres for å oppnå bedre informasjon om forholdet mellom ordinær pris og MAP. Dette er kommet til uttrykk i et eget rundskriv til FNHs medlemmer (vedlegg 4). FNH har ikke mottatt noen negative reaksjoner etter at dette rundskrivet ble sendt ut.

 


2.7 Erfaringer og vurderinger

Hovedinntrykket er at det, tross en del turbulens, ikke har bydd på store problemer å innføre bransjenormen. Det er også et hovedinntrykk at bransjenormen i det alt vesentlige fungerer etter hensikten, og at partene har tilpasset seg til den.

 


Bransjenormen innebærer at de ulike tjenesteleverandørene priser de tjenester som de selv leverer, noe som er sentralt for å få klarhet i rollefordelingen og en riktig incentivstruktur.

 


Vi oppfatter departementets brev dit hen at departementet er særlig interessert i dokumentasjon som har betydning for departementets vurdering av om en selvreguleringsmekanisme i form av en bransjenorm kan gi en tilstrekkelig avklaring i meglernes rolle som uavhengige rådgivere og deres påvirkningsmulighet for valg av leverandør, eller om det vil være mer hensiktsmessig å gå lovveien. Selv om stortingsrepresentant Hagebakkens spørsmål tar utgangspunkt i en konkret situasjon i kommunesektoren, antar vi at departementet i de løsninger som søkes, vil ønske å ha et bredere og mer generelt perspektiv.

 


Vi må erkjenne at vi har begrensede muligheter for å gi tallmessig belegg for de endringer som har skjedd etter innføringen av bransjenormen. Det foreligger nok muligheter for å gjøre statiske analyser med utgangspunkt i tall som Kredittilsynet samler inn om henholdsvis forsikringsmeglernes og forsikringsselskapenes virksomhet, men de data som Kredittilsynet har må i så fall suppleres med oppgaver fra FNH om hvilke selskaper som følger bransjenormen.

 


Nedenfor har vi forsøkt å summere opp de endringer som vi er rimelig sikre på vil kunne bekreftes i en statistisk analyse. Videre har vi redegjort for noen problemstillinger hvor vi ikke har klare svar, men som kanskje departementet og Kredittilsynet kan gå videre med.

 


Vi har klare indikasjoner på at bransjenormen har stimulert kundene til økt bevissthet om i hvilken grad verdien av meglers innsats står i forhold til meglers godtgjørelse. Når kunden betaler forsikringsmeglerne direkte for det oppdraget som er gitt megleren, vil kunden naturlig spørre seg om verdien av tjenesten står i forhold til det som betales for den. Det betyr videre en økt oppmerksomhet fra kundens side ved valg av megler. Det synes å være liten tvil om at kundene nå i større grad enn tidligere flytter mellom meglerhusene, noe som indikerer økt konkurranse på meglersiden.

FNH har ikke kunnskap som tilsier at meglerne ikke oppfyller den plikt som har ligget i meglerforskriften og som videreføres i forskriften til den nye loven om forsikringsformidling i forhold til å skulle opplyse kundene om provisjon eller annen godtgjørelse som de mottar fra leverende forsikringsselskap. Vi har også forstått det slik at Kredittilsynet i sine inspeksjoner i meglerforetakene ikke har funnet noe å sette fingeren på i så måte. Vi har imidlertid indikasjoner på at informasjonen i noen grad kan være gitt på en slik måte at kunden har vanskelig for å ta den inn over seg (den er gitt på et aggregert nivå, gitt på et annet tidspunkt, gitt på en lite synlig måte e.l.).

 


Erfaringen med bransjenormen kan tyde på at forskriftenes opplysningsplikt ikke uten videre utløser samme oppmerksomhetsnivå fra kundens side, som når de betaler meglerne direkte. Ett forhold kan være at kunden ikke føler at selskapets godtgjørelse til megler er et forhold som han kan påvirke, eller at det ikke har vesentlig betydning for hans valg. Et annet kan være, som nevnt i foregående avsnitt, at informasjonen nå gis i en slik form, at kunden ikke oppfatter den som relevant for seg.


Det kan således være et spørsmål om departementet eller Kredittilsynet bør følge opp denne problemstillingen med nærmere undersøkelser eller eventuelt presisere nærmere i tilsynssammenheng på hvilken måte informasjonen bør gis.

 


Det spørsmålet som likevel er det helt sentrale når det gjelder meglerens rolle som uavhengig rådgiver, er om provisjon eller annen godtgjørelse fra leverandøren påvirker hans råd i forhold til valg av leverandør. Det er liten tvil om at det ligger et økonomisk incitament for megler i forhold til å søke mot den eller de leverandørene som gir størst godtgjørelse. Selv om forsikringsselskapene fra tid til annen kan få et klart inntrykk av at provisjonene har vært utslagsgivende for valg av selskap, foreligger det ikke grunnlag for å mene at dette er et generelt trekk.

 


Det vil imidlertid være mulig å se på utviklingen i markedsandeler for den gruppen av selskaper som følger bransjenormen, kontra den gruppen som ikke følger den, og på denne måten få en tallmessig indikasjon på en eventuell tilbøyelighet for meglerne til å styre kontraktene mot provisjonsbetalende selskaper.

 


FNH har ikke gjort noen slik undersøkelse, men vi vil kunne være behjelpelig med noen av de data som vil være nødvendig for å gjennomføre den. Vi vil likevel understreke at selv om en statistisk analyse skulle gi som resultat at provisjonsbetalende selskaper har økt sin markedsandel etter innføringen av bransjenormen, vil ikke det i seg selv være tilstrekkelig i forhold til å si at meglerne har hatt en tilbøyelighet til å styre kontraktene mot provisjonsbetalende selskaper. Det må eventuelt også påvises en økt trend i forhold til en tilsvarende periode forut for bransjenormen og at det ikke er andre konkurransemessige forhold som eventuelt ligger bak utviklingen.

 


Av avsnittet foran om etterlevelse av bransjenormen fremgår det at selv om det vanligste mønstret nå er at forsikringsmeglerne får sin godtgjørelse fra kunden, betaler en del forsikringsselskaper fortsatt provisjon. En bransjenorm er et uttrykk for hva næringen mener bør være gjeldende praksis.

 

Bransjenormen kan imidlertid bare være retningsgivende. En lovregulering er selvsagt et sterkere virkemiddel. Finland og Danmark har valgt å legge seg på en slik linje. Det kan muligens være nyttig for departementet å se nærmere på bakgrunnen for at de nevnte landene har valgt å gå til det skritt å lovfeste et forbud mot provisjon til forsikringsmegler fra leverende forsikringsselskap.

 


FNH står gjerne til tjeneste med ytterligere informasjon og synspunkter.

 


Med vennlig hilsen

FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON

 

 




Olav Vannebo

Direktør