Beregning av lovbestemt panterett for boomkostninger ved realkausjon - anmodning om tolkningsuttalelse





Justis- og politidepartementet

Lovavdelingen

Postboks 8005 Dep

0030 OSLO

 

 

 







Deres ref.                         Deres brev                Vår ref.                              Dato

FNH: 2005/00216                03.05.2005 

Spafo.: 2005/00211



 

 

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen i Norge anmoder med dette om en tolkningsuttalelse knyttet til beregningen av størrelsen på boets lovbestemte panterett for boomkostninger ved realkausjon etter pantelovens nye § 6-4.

 


Som kjent gir panteloven § 6-4 (1) andre punktum boet lovbestemt panterett også i formuesgoder som en tredjeperson har stilt som pantesikkerhet for konkursskyldnerens gjeld (realkausjon). Bakgrunnen for vår henvendelse er at ordlyden i panteloven § 6-4 (1) tredje punktum i realkausjonstilfeller kan synes å gi rom for tolkninger som åpner for vesentlige og utilsiktede inngrep i eierens og panthaver(nes) stilling. Bestemmelsen lyder:

 

”Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer.”


Ved at man i ordlyden har knyttet størrelsen på den lovbestemte panteretten opp mot ”formuesgodets beregnende verdi” og ikke ”det pantesikrede kravet”, skapes det betydelig usikkerhet der det pantesikrede kravet i tredjemannspantet utgjør en forholdsvis liten del av panteobjektets verdi.


 

De problemstillinger som lovens ordlyd reiser kan illustreres med følgende eksempel: Dersom en mor har stilt sin bolig som pant for kr 100.000 for sønnens låneopptak, og boligens verdi på tidspunktet for sønnens konkurs er kr 3.000.000 oppstår spørsmålet om boet har lovbestemt panterett for kr 5.000 (5 % av 100.000) eller kr 150.000 (5 % av 3.000.000). En ”mellomløsning” er at boets panterett begrenses til det vedkommende panthaver selv kunne krevd, dvs. kr. 100.000, se i denne retning artikkel av advokat Reidar Myhre i KonkursRåd nr. 24 s. 8 (se særlig s. 11).

 

Vi forutsetter at konkursboets panterett i tredjemannspantet ikke under noen omstendighet går ut over det panthaver selv kunne krevd. Det vil si at alternativet for kr 150.000 i eksempelet overfor er uaktuelt. En motsatt løsning ville harmonere dårlig med pantelovens spesialitets-prinsipp (panteloven § 1-4 sammenholdt med § 1-5) og det økte vern av kausjonistene som de senere tiår har funnet sted gjennom retts- og nemndspraksis og ved vedtagelsen av finansavtaleloven jf bl.a. kravene til kreditors opplysningsplikt og innholdet av kausjons-avtalen i §§ 59 og 61. En realkausjonist ville i motsatt fall som følge av verdisvinginger på eiendomsmarkedet, aldri kunne forutse konsekvensene av f.eks. å stille egen bolig som sikkerhet selv om pantekravet er beløpsmessig angitt. Dersom det hadde vært meningen å innføre en slik regel forutsetter vi at dette også hadde kommet til uttrykk gjennom en endring av finansavtalelovens kap. 4.

 


Spørsmålet er, slik vi ser det, derfor om boets panterett i eksempelet overfor omfatter hele panteretten, dvs. kr 100.000, eller om den er begrenset til kr 5.000. Ordlyden i panteloven
§ 6-4 kan her isolert sett tale for at boets panterett omfatter kr 100.000. Dette er imidlertid en løsning som fremstår som lite rimelig og som ikke synes tilsiktet under lovbehandlingen. En gjennomgang av forarbeidene tilsier at konsekvensene for realkausjonstilfellene ikke ble nærmere vurdert ved utformingen av panteloven § 6-4 (1) tredje punktum. Det vises her bl.a. til Innst. O. nr. 59 (2003-2004) pkt. 4 hvor departementet oppsummerer lovforslaget slik:

"Legalpantet vil få betydning for panthavere i tilfeller der det pantsatte formuesgodet er belånt med mer enn 95 % av formuesgodets beregnende verdi eller det et salg av formuesgodet innbringer. I så fall vil legalpantet "gå ut over" den panthaveren som har dårligst prioritet.

Legalpanteregelen må forventes å medføre at næringsdrivende som vil pantsette sine formuesgoder, normalt bare vil få dem belånt med inntil 95 % av verdien, forutsatt at det ikke gjelder et særlig kostbart objekt. Det resterende finansieringsbehovet må de næringsdrivende dekke ved egne midler eller ved usikret kreditt til høyere kredittpris...."

Uttalelsen illustrerer at det var forholdet til panthaverne i konkursskyldnerens egne pantsatte formuesgoder som var gjenstand for vurdering ved utformingen av panteloven § 6-4 (1) tredje punktum. Dersom boet i realkausjonstilfellene skulle kunne ta beslag i hele det pantesikrede kravet, legger vi til grunn at konsekvensene for de ulike parter og kredittilgangen ville vært nærmere vurdert. Etter vår oppfatning underbygger dette at § 6-4 (1) tredje punktum må forstås slik at boets lovbestemte panterett i realkausjonstilfeller må beregnes til 5 % av det pantesikrede kravet. Det vil si at boets panterett i eksempelet ovenfor utgjør kr. 5.000.

 


Det er vanskelig å se akseptable grunner til at boet i eksempelet overfor skal kunne ta dekning i alt tredjemannspant, dvs. kr. 100.000. En slik tolkning av bestemmelsen vil utgjøre et stort inngrep i tredjemannspantet som vil få betydning for bankenes kredittgivning, særlig i tilfeller hvor hoveddebitor ellers har få formuesgoder det kan tas pant i. Dette vil f.eks. ofte være tilfelle for it-virksomheter, konsulentvirksomhet, nystartede virksomheter, gründere, mv. Dersom hoveddebitors bo kan ta beslag i hele tredjemannspantet i eksempelet overfor, vil en vesentlig del av kausjonens sikringsformål gå tapt.



For realkausjonisten vil det heller ikke være likegyldig hvem som får dekning i det pantsatte formuesgode. Som regel er realkausjonistens formål med å stille sine eiendeler i pant å hjelpe hoveddebitor med å få kreditt (evt. å få bedre vilkår) til for eksempel å kjøpe bolig eller starte virksomhet. Vi vil anta at det i eksempelet overfor for realkausjonisten vil være stor forskjell mellom å avgi kr 5.000 til boet og kr 95.000 til panthaver eller kr 100.000 til dekning av ”nødvendige” boutgifter.

 


Som det fremgår tar vi det for gitt at panteloven § 6-4 ikke medfører at tredjemannspantet vil hefte dobbelt opp, dvs. med både kr 5.000 til boet og kr. 100.000 til avtalepanthaveren.

 


Sett hen til at ordningen med lovbestemt pant for boomkostninger foreløpig ikke er satt i kraft og det foreløpig ikke er praksis knyttet til den, anmoder vi om at Justisdepartementet prioriterer en gjennomgang av problemstillingene som her er skissert med sikte på en rettslig avklaring.

 



Med vennlig hilsen


For Finansnæringens Hovedorganisasjon                               For Sparebankforeningen i Norge




 

 

Bjørn Eirik Hansen                                                            Sven L'Abée-Lund

Kontorsjef                                                                      Ass.direktør