Angrerettloven / fjernsalg av finansielle tjenester





Barne- og familiedepartementet

Forbrukeravdelingen

Postboks 8036 Dep

0030OSLO

 



Oslo, 26. mai 2005

Vår ref:     SBF: 2003/00071

FNH: 2004/00369




 

 

Vi takker for nyttig og hyggelig møte i departementet 11. d mnd, om endringer i forskriften om angrerettskjemaer. Som der avtalt kommer vi herved tilbake til tre tolkingsspørsmål etter angrerettloven - to av dem ble tangert under møtet.

 


1.Når skal opplysningene gis på varig medium - § 9a

Salg over nettet vil få stadig større betydning også for finansielle tjenester. Av drøftelsen i Ot.prp. nr 36 (2004-2005) s 76-77 framgår at kravet om ”varig medium” vil kunne være tilfredsstilt også ved at opplysningene lagres på tjenesteyterens nettsted, dersom det der lages ”et personlig område for forbrukeren, der forhåndsinformasjon og avtalevilkår for den aktuelle avtalen lagres og ikke ensidig kan endres av tjenesteyteren”.

 


Dette vil kunne være en interessant modell for bankene. Samtidig vet vi at mange kunder ”shopper” på nettet før de bestemmer seg – de sjekker priser og vilkår hos flere tilbydere. Det vil være svært tungvint for forbrukeren, og meget kostnadskrevende for bankene, om opplys-ningene skulle lagres på varig medium allerede på dette svært tidlige prekontraktuelle tids-punktet. Forbrukeren er forutsetningsvis ikke kunde i alle bankene allerede, og der han/hun ikke er kunde, måtte han/hun registreres som ”mulig kunde” og få tildelt sitt personlige område der forhåndsopplysningene ble lagret.

 


For vår del antar vi at lovens krav vil være fullt tilfredsstilt dersom forbrukeren får opplys-ningene på varig medium først på det tidspunkt han/hun nærmer seg en beslutning, og går inn på den aktuelle bankens nettsted med sikte på å inngå avtale. Vi er selvsagt klar over at grunnkravet om at opplysningene skal gis ”i rimelig tid før forbrukeren blir bundet” fortsatt vil gjelde. Men dette må vurderes og løses på samme måte som når forbrukeren ikke foretar noen window shopping som nevnt, men går direkte til sin egen banks nettsted med sikte på å inngå avtale: Rutinene må være slik at forbrukeren får opplysningene inn på sitt personlige område, og gis mulighet til/oppfordres til å lese gjennom dem før avtalen inngås.

 


2. Må opplysningskravet etter angrefristloven oppfylles ett samlet sted?

Ved fjernsalg vil bankene måtte forholde seg til krav om opplysningsplikt etter flere lover: Finansavtaleloven, angrerettloven og under visse forhold også etter ehandelsloven. Selv om svært mye er kumulative særkrav, er det også noen opplysningselementer som er




sammenfallende. Eksempler på det siste kan for lån være opplysning om rente, gebyrer og andre lånekostnader (arl § 7a (1) bokstav e, jf finavtl § 46 første ledd bokstav b), rett til førtidig tilbakebetaling og kostnader ved dette (arl § 7a (1) bokstav m, jf finavtl § 46 første ledd bokstav e), osv. Og i noen sammenhenger kan det være opplysningselementer i angrerettloven som ikke direkte er pålagt i finansavtaleloven, men som likevel klart framgår av lånedokumentasjonen. Et eksempel her kan være angrerettloven § 7 a første ledd bokstav c om den finansielle tjenestens viktigste egenskaper.

 


Problemstillingen er om de pålagte opplysningene etter angrerettloven må oppstilles samlet ett sted, eller om det er tilstrekkelig at forhåndsinformasjonen totalt sett inneholder alle opplysningselementene.

 


Etter vårt skjønn må den sistnevnte løsningen både være fullt akseptabel etter angrerettloven, og mest hensiktsmessig for så vel forbruker som bank. Kunden vil få f eks et tilbudsbrev med en del opplysninger, de fulle avtalevilkårene (i låneeksemplet: gjeldsbrevet med alminnelige vilkår), samt der forbrukeren vil ha angrerett: Den påkrevde angrerettblanketten. For å begrense volumet av forhåndsopplysninger, vil de opplysningselementer etter angrerettloven som allerede er dekket opp gjennom avtalevilkårene, ikke bli gjentatt i tilbudsbrevet.

 


3. Angrerett ved realkausjon?

Som kjent er det i § 22 b bokstav d gjort unntak fra angreretten for ”kreditt som er sikret ved pant i fast eiendom… ”. Dette reiser særlige spørsmål i forhold til realkausjon/tredjemanns-pantsettelse, både med hensyn til angrerett for låntaker og med hensyn til angrerett for realkausjonisten. Vi forutsetter at låntaker selv ikke har stilt pant som nevnt.

 


For så vidt gjelder låntakerens stilling vil det etter vårt skjønn ikke foreligge angrerett. Forholdet faller direkte inn under ordlyden i unntaket (”sikret ved pant i fast eiendom”), og det foreligger intet krav om at det er låntaker selv som må ha stilt denne sikkerheten. Begrunnelsen for unntaket er vel at det er forbundet med en del kostnader å etablere pant i fast eiendom, og dette er en type tjeneste der forbrukeren har foranledning til å tenke seg godt om på forhånd. Disse hensynene foreligger også ved realkausjon.

 


Når det gjelder spørsmålet om angrerett for realkausjonisten, legger vi til grunn at (real-) kausjon er en finansiell tjeneste i lovens forstand, selv om man kunne hevde at tjenesten her går motsatt vei – fra forbrukeren og til banken. Spørsmålet må anses avklart ved EU-domstolens avgjørelse C-45/96 av 17.03.1998 i sak Bayerische Hypotheken- und Wechselbank vs Edgar Dietzinger, selv om denne saken gjaldt forholdet til dørsalgsdirektivet.

 


Vi antar videre at spørsmålet om angrerett for realkausjonisten må vurderes separat, og ikke som en direkte følge av konklusjonen om angrerett/ ikke angrerett for låntaker. Selv om det i Dietzinger-saken foreligger formuleringer og vurderinger som bygger på at kausjonistens situasjon må vurderes i lys av hovedytelsen (lånet), er det en etablert rettstilstand etter finansavtaleloven at kausjonsavtalen skal vurderes som en frittstående avtale og det må antas at dette må legges til grunn også her. I mange situasjoner vil det også være til fordel for kausjonisten, f eks ved fjernsalg av kausjon fra forbruker til sikring av næringslån (og hvor låntaker derfor selvsagt ikke vil kunne påberope seg angrerettloven).

 





Etter vårt skjønn vil heller ikke realkausjonisten ha angrerett – hensynene bak unntaket foreligger helt klart også her. På den annen side ser vi at det vil kunne anføres i motsatt retning at det kan virke anstrengt å kalle en (real)kausjon for ”kreditt”, og at en da må falle tilbake på hovedregelen om angrerett. Men som et contra-contra-argument til dette igjen kan en hevde at kjernen i Dietzinger-dommen er at kausjoner for så vidt skal regnes likt med kreditter.

 


4. Selv om vi har en klar oppfatning om spørsmålene, erkjenner vi at det – særlig for

spørsmål 3 – kan være grunnlag for å hevde motsatt løsning. En slik usikkerhet er uheldig for alle parter, og vanskeliggjør oppfyllelse av opplysningsplikten. Særlig gjelder det eventuell opplysning til realkausjonisten om angrerett – dersom banken legger til grunn at real-kausjonisten ikke har angrerett og derfor (naturlig nok) ikke informerer realkausjonisten om angrerett, men en domstol senere skulle komme til motsatt resultat, vil realkausjonistens angrerett være evigvarende. Og for en realkausjonist vil det selvsagt kunne være særlig attraktivt å angre på det tidspunkt låntaker har misligholdt lånet og banken gjør real-kausjonen gjeldende.

 


Vi vil derfor være takknemlig for departementets vurdering av disse problemene. Dersom departementet finner det nødvendig eller hensiktsmessig å forelegge et av spørsmålene for en annen instans, imøteser vi gjerne et foreløpig svar på de øvrige.

 

 



Med vennlig hilsen

 


 



For Sparebankforeningens Servicekontor                                                      For Finansnæringens Servicekontor




 

 

Sven L’Abée-Lund                                                                                    Bjørn Eirik Hansen