Ot.prp. nr 23 (2003-04) - merknad til lovforslag om å styrke finansieringen av bobehandling

Stortingets Justiskomité

Karl Johans g 22                                                        
0026 Oslo

Att: Stortingsrepresentant André Kvakkestad

 

 

Dato:        30. januar 2004, Oslo

Deres ref:   OB200100211                                                        

Vår ref:     2001/000516 

 

          

                                

Vi ga en omfattende felles uttalelse om alle spørsmål i Justisdepartementet høringsnotat med brev til departementet 07.01.02 som for ordens skyld vedlegges t.o.

 

1.

Innledningsvis retter vi komiteens oppmerksomhet mot Ot.prp. nr 22 (2003-04) om lov om finansiell sikkerhetsstillelse som ble lagt fram av Finansdepartementet samme dag som foreliggende proposisjon. Denne er en oppfølging av EU-direktiv 2002/47/EF (collateral-direktivet), og er nå til behandling i Finanskomiteen. Forholdet mellom dette lovforslaget og legalpantordningen er ikke undergitt prinsipiell drøftelse i proposisjonen.

 

EU-direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse har sin bakgrunn i det åpenbare behovet for internasjonal harmonisering av de panterettslige regler. For grensekryssende kredittvirksomhet utgjør det et problem at systemene for realsikkerhet er så vidt forskjellige som de faktisk er i de ulike jurisdiksjonene i Europa. Behovet for harmonisering er påtrengende, og det foreliggende EU-direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse må etter vår vurdering ses som et første skritt i retning av harmonisering. På denne bakgrunn kan det på et mer prinsipielt grunnlag reises spørsmål om et særnorsk legalpant av generell karakter som foreslått (omfatter alle panteaktiva) er hensiktsmessig på et tidspunkt når internasjonal harmonisering av reglene om realsikkerhet vil få stadig sterkere fokus.

 

Under enhver omstendighet legger vi til grunn at et legalpant ikke vil gripe inn i sikkerhetsrettigheter som etableres med grunnlag i en lov om finansiell sikkerhetsstillelse. Vi vil likevel tilrå at dette spørsmålet avklares eksplisitt i innstillingen.

 

2.   

Proposisjonen konkluderer med å foreslå to parallelle lovtiltak for å styrke finansieringen av konkursbehandling:

 

  • Etablering av en ny regel om et legalpant på 5 pst av samtlige pantbeheftede aktiva til dekning av nødvendige boomkostninger (foreslås gjennom ny pantelov § 6-4).
  • Øking av det forskriftsbestemte rekvirentansvaret fra dagens kr 20 000 til et beløp tilsvarende 50 R, dvs f.t. kr 37 000.

 Fra banknæringens side har vi i høringsrunden sagt oss enige med departementet i at tiltak i form av etablering av en begrenset og subsidiær legalpantordning kombinert med en betydelig øking av rekvirentansvaret, kan utgjøre hensiktsmessige virkemidler for å finansiere en mer forsvarlig behandling av konkursboer enn det vi ofte ser i dag. Etter omstendighetene fastholder vi dette standpunkt, selv om det ovennevnte lovforslag om finansiell sikkerhetsstillelse er egnet til å skape tvil om dette utgjør en fremtidsrettet løsning ut fra et harmoniseringsbehov. På den annen side er hensynet til en målrettet og effektiv bobehandling svært viktig av flere grunner. Det er vesentlig for å ivareta legitime kreditorinteresser, samtidig som dette kan avdekke mulige indikasjoner på økonomisk kriminalitet for videre oppfølging fra politiets side. 

 

Vi mener imidlertid at en generell legalpantordning på hele 5 pst vil være for vidtgående. Ut fra de synspunkter medlemsbanker har formidlet, må det påregnes at en slik eventuell redusert dekningsreserve i pantet vil medføre økt prising på kreditt og i flere tilfeller gjøre det uforsvarlig for finansinstitusjonene å gi kreditt til, evt. videreføre (forlenge) kredittengasjementer i risikofylte og tapsutsatte næringslivsengasjementer. Selv om finansinstitusjonene har gjeldsbetjeningsevne/tilbakebetalingsevne som første kriterium for å gi kreditter, vil institusjonenes vurderte verdier av sikkerheter ha stor betydning for hvor store kreditter/lån et selskap tilbys både til driftsfinansiering og investeringsformål. Som eksempel kan nevnes at finansieringsgraden av langsiktige anleggsmidler, som eiendom, fiskefartøy og skip, vil reduseres med 5 % fra for eksempel 70 % til 65 %. Nivået på driftskreditter vil også måtte reduseres med 5 % når bakenforliggende sikkerhetsverdier i varelager og fordringer må reduseres. Selv om det er vanskelig å eksemplifisere tallmessig hvilke virkninger et slikt legalpant vil kunne få for kredittgivningen, vil et legalpant på 5 % ganske sikkert påvirke det aller meste av finansiering til næringslivet. Vi finner det derfor nødvendig å gjøre oppmerksom på at den foreslåtte legalpanteordning med stor grad av sannsynlighet vil få negativ betydning for næringslivets tilgang til risikovillig kapital.

 

Vi forstår det slik at et eventuelt legalpant vil hefte i skip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS), men ikke i skip registrert i utenlandsk register selv om både reder og panthaver er hjemmehørende i Norge. Norsk reder som risikerer å få redusert sitt finansieringsgrunnlag med hele 5 pst dersom skipet registreres i NIS, vil sannsynligvis være tilbøyelig til å velge utenlandsk register. Det er i så fall nærliggende å frykte at en legalpantordning kan få klart negative følger for NIS, og at risikoen for dette vil øke med legalpantets størrelse.   

 

Erfaring hos flere av våre medlemsbanker trekker dessuten i retning av at ”romslig” finansieringsmulighet under bobehandling kan gi enkelte bostyrere foranledning til å vidløftiggjøre bobehandlingen. Hensynet til egne salærkrav kan lett komme i forgrunnen i forhold til kreditorenes interesser i rask og effektiv bobehandling. Selv om det er en forutsetning at legalpantet bare skal dekke nødvendige boomkostninger, tviler vi på at dette i praksis lar seg etterprøve effektivt av tingretten.

 

Forannevnte forhold begrunner etter vårt syn at lovgiver utviser noe tilbakeholdenhet med omfanget av et legalpant. Vi fastholder derfor vårt standpunkt fra høringsrunden om at et subsidiært legalpant på 2 pst bør være tilstrekkelig. Dette vil for øvrig som regel utgjøre betydelige midler, med bakgrunn i at alle pantsatte formuesverdier er omfattet.

 

Etter vår mening må eventuell benyttelse av legalpantet klargjøres hurtigst mulig av hensyn til panthaverne. Vi foreslår derfor at komiteen legger inn en forutsetning gjennom sine merknader, eventuelt gjennom lovfesting, om at bostyreren til første skiftesamling etter boåpning må legge fram kostnadsoverslag for bobehandlingen og begrunnet forslag om å kunne benytte legalpantet. Dette bør være forelagt panthaverne før skiftesamlingen slik at disse får reell mulighet til å imøtegå bostyreren, før tingretten avgjør spørsmålet med endelig virkning. Dette vil gi panthaverne større forutsigbarhet og reell mulighet til å øve innflytelse på omfanget og kostnadene ved bobehandlingen.       

 

Vi foreslår samtidig at legalpantkrav har som forutsetning at det først tas dekning i rekvirentbeløpet på 50 R. Det bør fortsatt være slik at konkursrekvirenten har et visst økonomisk ansvar for konkursbobehandlingen, bl.a. for å sikre at de konkursbegjæringer som fremsettes er forsvarlig rettslig og økonomisk funderte. Dette ansvaret vil i praksis viskes ut dersom legalpantet skal benyttes før rekvirentansvaret kan gjøres gjeldende. Også departementets fremheving av at ansvaret for midler til bobehandlingen skal ”fordeles mellom de næringsdrivende og det offentlige” taler for at rekvirentansvaret skal gjøres gjeldende før legalpantet. Slik sett bør legalpantet få en fullt ut subsidiær karakter.           .             

 

 

 

Med vennlig hilsen

for Finansnæringens Hovedorganisasjon                                 for Sparebankforeningen i Norge

 

Bjørn Eirik Hansen                                                              Olav Breck

Kontorsjef                                                                             Avd.dir.

 

 

 

Kopi: Stortingets Finanskomité