Grenseoverskridende betalinger

               
Finansminister Per-Kristian Foss
Finansdepartementet
Postboks 8008 Dep.
0030 Oslo
  
 
 
Deres ref.                           Deres brev                   Vår ref.                       Dato
03/2693                             21.10.2004                       2003/00362 (FNH)           07.01.2005
                                                                           0200016 (SPBF)                                                    
 
                                                                                    

 

 
Det vises til Finansministerens brev av 21.10.2004 til FNH og Sparebankforeningen, angående grenseoverskridende betalinger i Norden.

Finansministeren ber i sitt brev om en beskrivelse av situasjonen for grensekryssende betalinger i Norden og de endringer som har funnet sted siden forrige brevveksling (august-september 2003). Dette kan kort oppsummeres i tre punkter;
1.   Banknæringen i Norge har det siste året lagt ned betydelig innsats for å sikre banker i Norge adgang til den felles infrastruktur for eurobetalinger som er under oppbygging. Både europeiske myndigheter og europeisk banknæring er enige i at det er infrastruktur for eurobetalinger som skal ha all prioritet i det indre marked i tiden fremover. En ny nordisk infrastruktur vil ikke være regningssvarende, men snarere bidra til å øke kostnader og priser.
2.   Norske banker utnytter likevel de muligheter som teknologien gir til å effektivisere betalingstjenester. Det er etablert nye effektive og rimelige tjenester som også kan benyttes ved betalinger i Norden.
3.   Banknæringen har ved gjentatte anledninger uttrykt bekymring for at myndighetene i Norge gjennom rapporteringskravene etter valutaregisterloven innfører strengere krav om rapportering ved grensekryssende betalingstransaksjoner enn myndighetene i andre land. EU-lovgivningen fokuserer snarere på å bygge ned slike rapporteringskrav.
 
I det følgende vil vi utdype disse punktene.
 
1.   Banknæringen i Norge la gjennom fjoråret ned betydelige ressurser for å skape forståelse og aksept i europeisk banknæring for at norske banker med grunnlag i EØS-avtalen skulle kunne få adgang til den nye europeiske infrastruktur for eurobetalinger som er under oppbygging. Det har vært fremført at slik deltakelse kun skulle omfatte banker i EU-land. Næringens arbeid har derfor blant annet bestått i å sette fokus på EØS-avtalens eksistens og betydning samt til å forklare rekkevidden av at norske myndigheter har vedtatt EU-forordning 2560/2001 om betalinger på tvers av landegrensene i euro som norsk lov. Norges Bank har bistått i arbeidet ved å bekrefte overfor sentrale aktører i europeisk banknæring at disse formelle forhold er avklart.
 
Adgangen til denne betalingsinfrastrukturen for eurobetalinger innebærer at banknæringen i Norge har kunnet forplikte seg til å etterleve det regelverk for betalingsformidling i euro over landegrensene som europeisk banknæringen har besluttet gjennom European Payments Council (EPC). I henhold til disse regler skal det maksimalt ta 3 bankdager etter dagen betalers bank har akseptert et betalingsoppdrag i euro til pengene er tilgjengelige på mottakers konto. En forutsetning for dette er at transaksjonsdataene kan behandles elektronisk i alle ledd, både mellom banker og clearingsentraler, som er involvert i transaksjonen.
 
Adgangen til den nye betalingsinfrastrukturen vil samtidig bidra til å gjøre det mulig for banker i Norge å tilby sine kunder internasjonale betalingstjenester i euro på samme vilkår som banker i utlandet. Likevel vil egen valuta og manglende tilgang til TARGET gjennom egen sentralbank, representere ulemper for norske banker i relasjon til eurobetalinger.
 
Vi antar at både priser og overføringstider for betalinger over landegrensene vil bli redusert i tiden fremover, i takt med at en stadig større andel av transaksjonene vil bli gjennomført uten behov for manuelle operasjoner. Dette vil særlig gjelde eurobetalinger. Videre vil sterkere fokus og konkurranse i dette markedet også bidra til å presse prisene på disse tjenestene.

Når det gjelder grenseoverskridende betalinger i Norden spesielt, vil vi henvise til de forhold som vi anførte i vårt brev 30.09.2003. I hovedsak er disse fortsatt gjeldende;
  • Det finnes ingen felles infrastruktur for ”nordiske” betalinger. Dette har sin bakgrunn i at de fem nordiske landene har hver sin valuta, egne standarder for transaksjonsutveksling, ulike strukturer for avregning/oppgjør og dermed hver sin nasjonale betalingsinfrastruktur.
  • Automatiseringsgraden er derfor lav. Mens automatiseringsgraden (i forholdet mellom bankene) i innenlandsk betalingsformidling praktisk talt er 100 %, er dette av de årsaker som er beskrevet foran, langt fra tilfelle for grenseoverskridende overføringer (krediteringer) i Norden. Det er ikke realistisk å forvente at det på nordisk plan vil være økonomisk grunnlag for å etablere en infrastruktur på linje med den som nå settes opp for eurobetalinger over landegrensene. 
  • Antallet grenseoverskridende overførsler til og fra Norge er svært beskjedent i forhold til omfanget av den samlede betalingsformidling. Basert på innhentede opplysninger høsten 2003, anslo vi at banker i Norge årlig sender og mottar 1,6 millioner overførsler til og fra øvrige nordiske land. Det er i gjennomsnitt ikke mer enn i overkant av 300 000 overførsler pr. år mellom Norge og hvert av de øvrige nordiske land. Overførslene skjer dessuten i alle de fem forskjellige valutaer som de nordiske landene benytter. Kostnadene ved å etablere en infrastruktur for automatiserte betalinger vil således snarere kunne gjøre enkeltbetalingene mer kostbare, fremfor rimeligere.
 
Ut fra disse forhold tilsier en rasjonell prissetting fra bankenes side derfor at prisene for grenseoverskridende overføringer i Norden vil ligge over prisene for innenlandske transaksjoner og etter hvert også over prisene for grensekryssende transaksjoner i euro som kan utføres gjennom den nye euro-infrastrukturen.

Konkurransen i det nordiske bankmarkedet er sterk og bidrar til at den enkelte bank har fokus på lave kostnader og konkurransedyktige priser. Det er således neppe fare for at banker over tid kan operere med priser som ligger vesentlig høyere enn kostnadene. På den annen side er det ikke samfunnsøkonomisk rasjonelt at bankenes priser på grenseoverskridende krediteringer settes så lavt at det må skje en kryssubsidiering fra andre tjenester. Den enkelte bank fastlegger selv sine priser ut fra kostnader, konkurransesituasjon og markedstilpasning.

EU-direktivet (97/5/EF) om grensekryssende krediteringer fastsetter at en overføring frem til mottakers bank skal skje innen 5 bankdager etter datoen for aksept av oppdraget i betalers institusjon. Deretter skal mottakerbanken stille beløpet til disposisjon for mottaker neste bankdag. Direktivet er implementert i norsk rett gjennom ”Forskrift om betalingsoppdrag til og fra utlandet”, fastsatt 2. juli 1999. Etter våre erfaringer er overføringstiden for krediteringer mellom nordiske land normalt kortere enn kravet som følger av EU-direktiv 97/5/EF.

2.   Flere banker har etablert nye tjenester for grensekryssende betalinger som både er rimelige og effektive i bruk. Slike tjenester blir bl.a. gjort tilgjengelige via nettbankene. Tjenestene er basert på at avsender oppgir nødvendig informasjon om mottakeren (IBAN kontonummer) og mottakers bankforbindelse (BIC identifikasjonskode),slik at transaksjonene så langt som mulig kan behandles elektronisk. Når det gjelder betalinger i euro, vil slik automatisert behandling i det alt vesentligste kunne bli oppfylt i de prosesser som inngår, mens dette i mindre grad er tilfellet for grenseoverskridende betalinger i de nordiske valutaene. Like fullt vil det også her skje utvikling som kan effektivisere behandlingen av betalingsoppdragene i bankene på henholdsvis avsender- og mottakersiden.
 
3.   Banknæringen deler oppfatningen om at det er av stor betydning å avdekke og forhindre skatte- og avgiftsunndragelser og annen økonomisk kriminalitet. FNH og Sparebankforeningen finner likevel grunn til å peke på at særskilte rapporteringskrav fastsatt av norske myndigheter ikke bare medvirker til at kostnadene for grenseoverskridende transaksjoner blir høyere enn for innenlandske transaksjoner, men også høyere enn for grensekryssende transaksjoner ellers i EØS-området. Gjennom lovgivningen bygger EU ned kravene til myndighetsrapportering., I Norge går man i motsatt retning. Blant annet representerer rapporteringskravene som følger av Valutaregisterloven, som trådte i kraft 1. januar 2005, nye byrder for finansinstitusjoner i Norge. Institusjonenes kostnader med å etablere de nye rapporteringsrutinene knyttet til grensekryssende betalinger vil måtte dekkes inn. Videre vil de krav til opplysninger om hva overføringsbeløpet gjelder måtte resultere i økt innslag av manuelle operasjoner, og dermed etter vår oppfatning være i strid med artikkel 6 i forordning (EF) 2560/2001, annet ledd. Vi vil også trekke frem at spesifiseringen av rapporteringskravene etter valutaregisterloven klart tilkjennegir at et av formålene med rapporteringen er betalingsbalansestatistikk. Også dette bidrar til å fordyre rapporteringen. Vi kan i denne sammenheng ikke se annet enn at kravene til rapportering til Valutaregisteret således også er i motstrid også med forordningens artikkel 6, første ledd.
 
Avslutningsvis vil vi understreke at banknæringen har forståelse for at myndighetene er opptatt av priser og effektivitet for betalingstransaksjoner mellom de nordiske land. Banknæringen bidrar til å oppnå målsettingene gjennom å effektivisere disse tjenestene best mulig. Samtidig er det likevel viktig å bidra til realistiske forventninger om hva som kan oppnås, all den tid betalinger mellom fem land med fem ulike betalingssystemer og ulike valutaer, ikke kan sammenliknes med betalinger innen de respektive land, eller for den saks skyld med grensekryssende betalinger i euro. Videre er det viktig at også myndighetene bidrar gjennom nedbygging av særskilte norske myndighetskrav knyttet til grensekryssende transaksjoner. Reduksjon av rapporteringsbyrdene blir innad i EU og EØS-området sett på som sentralt i arbeidet med å oppnå lavere kostnader ved slike transaksjoner. 
 
 
Med vennlig hilsen
Finansnæringens Hovedorganisasjon                                      Sparebankforeningen i Norge
 
 
Arne Skauge                                                                         Arne Hyttnes