Dok nr 8:42 (2003-2004): Forslag om å redusere tingslysingsgebyret og legge til rette for mer effektiv konkurranse mellom bankene

 

 

Stortingets justiskomité               

Stortinget                                                                              

Karl Johans gate 22                                       

0026 OSLO

 

Oslo, 21. april 2004

 

Sparebankforeningens ref: HKH/KS/SLL/

FNH’s referanse:          LO/AAH                                                               

 

 

 

Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon har betydelige innvendinger mot forslaget i Dok 8:42 (2003:2004).

 

1. Konkurransen i bankmarkedet er sterk. Dette kommer bl.a. til syne i rentemarginen, som har gått stadig nedover. Fra 1989 er den mer enn halvert, fra over seks prosentpoeng til under tre. Det er mange tilbydere, og vi ser at antall banker har vært relativt stabilt fra begynnelsen av 1990-tallet. Antall filialer har gått noe ned, men det skyldes teknologisk nyvinning og ikke manglende konkurranse. Undersøkelser viser at 55 % av personkundene benytter nettbank. Det betyr at muligheten for å velge bank uavhengig av bosted har blitt betydelig bedre. Konsentrasjonen innen finansnæringen er mindre i Norge enn i Sverige og Finland. Målt ved de fem største aktørenes markedsandel er den omtrent på samme nivå som i Danmark.

 

Utviklingen viser at det er markedet som sørger for konkurranse, ikke reguleringer. Det er stadig økt fokus i media på bankenes ulike vilkår, bl.a. gjennom bank- og rentebarometre. På denne måten blir den viktigste forutsetningen for et velfungerende frikonkurransemarked, nemlig informasjon til kundene, stadig bedre oppfylt.

 

Forslaget om å innføre tre ukers maksimalfrist for rentenedsettelse er svært uheldig, og vil være et skritt tilbake mot et reguleringsregime som man gikk vekk fra på 1980- tallet. Renten fastsettes av markedet, ikke av Norges Bank direkte. Markedet sørger imidlertid for at penge-markedsrentene og bankenes innskudds- og utlånsrente reflekterer endringer i Norges Banks styringsrente. I den senere tid har innskuddsrenten gått noe mindre ned enn styringsrenten skulle tilsi. Dette bl a fordi bankene må sikre seg innskudd for å finansiere sine utlån. Renten på brukskonti er dessuten nær null og kan derfor vanskelig reduseres ytterligere. Utlånsrenten må derfor holdes noe igjen for å sikre bankene en viss inntjening.

 

2. Det er viktig å understreke at bankene ikke har noen rettslig plikt, hverken etter finansavtaleloven eller etter annen lovgivning, til å sette ned renten, selv om Norges Bank setter ned styringsrenten. Om f eks et boliglån er ytet til 3,5 % rente, og Norges Bank deretter reduserer styringsrenten med 0,25 %-poeng, kan banken velge å beholde sitt rentenivå (for både eksisterende og nye kunder), dersom den mener at tilbudet fortsatt vil være konkurranse-dyktig. Da blir et forslag om maksimalfrist for rentenedsettelse nokså meningsløst.

 

Dersom forslaget skal forstås slik at man ønsker innført en plikt for bankene til å følge Norges Banks endringer i signalrenten, er dette en meget drastisk endring, bort fra markedsbestemt rente og tilbake til systemet med en regulert rente som vi hadde fram til 1980-tallet. En slik endring vil vi frarå meget sterkt.

 

For fullstendighets skyld nevner vi at finansavtalelovens regler må suppleres med andre bestemmelser, bl a de forpliktelser som bankene har påtatt seg overfor låntakerne i standard avtalevilkår i gjeldsbrevene. Her framgår det bl a at dersom banken etter at låneavtalen ble inngått først setter opp renten f eks som følge av endringer i Norges Banks signalrente, skal den sette ned igjen renten dersom de forhold som begrunnet renteøkningen bortfaller (i det foreliggende tilfellet: Norges Bank setter ned signalrenten igjen). Men banken har likevel rett til å beholde renten uendret dersom det i mellomtiden har oppstått andre forhold som isolert sett tilsier økning i renten, f eks hensynet til bankens inntjeningsevne på sikt. Dette er for øvrig vilkår som ikke er utviklet av banknæringen alene, men gjennom forhandlinger med Forbrukerombudet.  – Poenget vårt er at selv i slike situasjoner hvor pengemarkedsnivået først stiger og så synker, vil bankene ikke ha noen ubetinget plikt overfor eksisterende låntakere til å redusere lånerenten igjen, og en maksimal tidsfrist for slik nedsettelse blir fortsatt uten mening.

 

3. Svekket oversikt for forbrukerne må sees i sammenheng med hyppige renteendringer. Etter foreningenes syn viser dessuten den nevnte undersøkelsen at rentenedsettelsene skjer relativt raskt. Et spenn fra 18 til 45 dager er ikke svært varierende, og 45 dager er heller ikke særlig lang tid, men i samsvar med varslingsplikten for renteoppgang.

 

4. Forslaget om å regulere etableringsgebyrene for lån vil heller ikke nødvendigvis bidra til å fremme konkurransen. Etableringskostnadene er de samme uavhengig av lånebeløp, andre forhold like. Etableringsgebyrene sikrer i dag bankene inntekt ved etablering av mindre lån. Dersom prisene reguleres slik at bankene ikke får tilstrekkelig dekning på små lån, må renten på disse heves. Det vil fort føre til en mer differensiert prisstruktur, der renten er avhengig av lånets størrelse, og kanskje med 4-5 forskjellige intervaller, og ulike fra bank til bank. Det vil selvsagt gi en mer uoversiktlig situasjon for forbrukerne, og svekke konkurransen.

 

Også en slik endring vil gripe inn i markedet og den frie prissettingen. Således går vi også her tilbake til en mer regulert finansnæring.

 

5. Vi støtter forslaget om at tinglysingsgebyret bør reduseres slik at det representerer selvkost. Tinglysingsgebyret er ment som en dekning av kostnadene ved tinglysing, men som nevnt i Dok 8:42 har det utviklet seg til en fiskalavgift. Vi kan ikke se at det er hensiktsmessig forbrukerpolitikk å skattlegge forbrukeres opptak av lån eller skifte av bank. Vi har ved flere tidligere anledninger framholdt overfor Justisdepartementet at tingslysingsgebyrene må settes ned, senest i forbindelse med tinglysingsreformen med overgang til Statens kartverk.

 

Sparebankforeningen og FNH tar gjerne et møte for å utdype våre synspunkter, enten med hele komitéen eller med leder og saksordfører, dersom komitéen finner det hensiktsmessig.

 

 

 

 

                                     Med vennlig hilsen

 

 

 

FINANSNÆRINGENS                              SPAREBANKFORENINGEN

HOVEDORGANISASJON                                   I NORGE

 

Arne Skauge                                               Arne Hyttnes

Adm. direktør                                              Adm. direktør

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stortingets justiskomité               

Stortinget                                                                              

Karl Johans gate 22                                                Oslo, 21. april 2004

0026 OSLO

 

                                                                 Sparebankforeningens ref: HKH/KS/SLL/

                                                               FNH’s referanse:          LO/AAH

 

 

 

 

 

 

Dok nr 8:42 (2003-2004) Forslag om å redusere tinglysingsgebyret og legge til rette for mer effektiv konkurranse mellom bankene

 

Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon har betydelige innvendinger mot forslaget i Dok 8:42 (2003:2004).

 

1. Konkurransen i bankmarkedet er sterk. Dette kommer bl.a. til syne i rentemarginen, som har gått stadig nedover. Fra 1989 er den mer enn halvert, fra over seks prosentpoeng til under tre. Det er mange tilbydere, og vi ser at antall banker har vært relativt stabilt fra begynnelsen av 1990-tallet. Antall filialer har gått noe ned, men det skyldes teknologisk nyvinning og ikke manglende konkurranse. Undersøkelser viser at 55 % av personkundene benytter nettbank. Det betyr at muligheten for å velge bank uavhengig av bosted har blitt betydelig bedre. Konsentrasjonen innen finansnæringen er mindre i Norge enn i Sverige og Finland. Målt ved de fem største aktørenes markedsandel er den omtrent på samme nivå som i Danmark.

 

Utviklingen viser at det er markedet som sørger for konkurranse, ikke reguleringer. Det er stadig økt fokus i media på bankenes ulike vilkår, bl.a. gjennom bank- og rentebarometre. På denne måten blir den viktigste forutsetningen for et velfungerende frikonkurransemarked, nemlig informasjon til kundene, stadig bedre oppfylt.

 

Forslaget om å innføre tre ukers maksimalfrist for rentenedsettelse er svært uheldig, og vil være et skritt tilbake mot et reguleringsregime som man gikk vekk fra på 1980- tallet. Renten fastsettes av markedet, ikke av Norges Bank direkte. Markedet sørger imidlertid for at penge-markedsrentene og bankenes innskudds- og utlånsrente reflekterer endringer i Norges Banks styringsrente. I den senere tid har innskuddsrenten gått noe mindre ned enn styringsrenten skulle tilsi. Dette bl a fordi bankene må sikre seg innskudd for å finansiere sine utlån. Renten på brukskonti er dessuten nær null og kan derfor vanskelig reduseres ytterligere. Utlånsrenten må derfor holdes noe igjen for å sikre bankene en viss inntjening.

 

2. Det er viktig å understreke at bankene ikke har noen rettslig plikt, hverken etter finansavtaleloven eller etter annen lovgivning, til å sette ned renten, selv om Norges Bank setter ned styringsrenten. Om f eks et boliglån er ytet til 3,5 % rente, og Norges Bank deretter

 

 

 

reduserer styringsrenten med 0,25 %-poeng, kan banken velge å beholde sitt rentenivå (for både eksisterende og nye kunder), dersom den mener at tilbudet fortsatt vil være konkurranse-dyktig. Da blir et forslag om maksimalfrist for rentenedsettelse nokså meningsløst.

 

Dersom forslaget skal forstås slik at man ønsker innført en plikt for bankene til å følge Norges Banks endringer i signalrenten, er dette en meget drastisk endring, bort fra markedsbestemt rente og tilbake til systemet med en regulert rente som vi hadde fram til 1980-tallet. En slik endring vil vi frarå meget sterkt.

 

For fullstendighets skyld nevner vi at finansavtalelovens regler må suppleres med andre bestemmelser, bl a de forpliktelser som bankene har påtatt seg overfor låntakerne i standard avtalevilkår i gjeldsbrevene. Her framgår det bl a at dersom banken etter at låneavtalen ble inngått først setter opp renten f eks som følge av endringer i Norges Banks signalrente, skal den sette ned igjen renten dersom de forhold som begrunnet renteøkningen bortfaller (i det foreliggende tilfellet: Norges Bank setter ned signalrenten igjen). Men banken har likevel rett til å beholde renten uendret dersom det i mellomtiden har oppstått andre forhold som isolert sett tilsier økning i renten, f eks hensynet til bankens inntjeningsevne på sikt. Dette er for øvrig vilkår som ikke er utviklet av banknæringen alene, men gjennom forhandlinger med Forbrukerombudet.  – Poenget vårt er at selv i slike situasjoner hvor pengemarkedsnivået først stiger og så synker, vil bankene ikke ha noen ubetinget plikt overfor eksisterende låntakere til å redusere lånerenten igjen, og en maksimal tidsfrist for slik nedsettelse blir fortsatt uten mening.

 

3. Svekket oversikt for forbrukerne må sees i sammenheng med hyppige renteendringer. Etter foreningenes syn viser dessuten den nevnte undersøkelsen at rentenedsettelsene skjer relativt raskt. Et spenn fra 18 til 45 dager er ikke svært varierende, og 45 dager er heller ikke særlig lang tid, men i samsvar med varslingsplikten for renteoppgang.

 

4. Forslaget om å regulere etableringsgebyrene for lån vil heller ikke nødvendigvis bidra til å fremme konkurransen. Etableringskostnadene er de samme uavhengig av lånebeløp, andre forhold like. Etableringsgebyrene sikrer i dag bankene inntekt ved etablering av mindre lån. Dersom prisene reguleres slik at bankene ikke får tilstrekkelig dekning på små lån, må renten på disse heves. Det vil fort føre til en mer differensiert prisstruktur, der renten er avhengig av lånets størrelse, og kanskje med 4-5 forskjellige intervaller, og ulike fra bank til bank. Det vil selvsagt gi en mer uoversiktlig situasjon for forbrukerne, og svekke konkurransen.

 

Også en slik endring vil gripe inn i markedet og den frie prissettingen. Således går vi også her tilbake til en mer regulert finansnæring.

 

5. Vi støtter forslaget om at tinglysingsgebyret bør reduseres slik at det representerer selvkost. Tinglysingsgebyret er ment som en dekning av kostnadene ved tinglysing, men som nevnt i Dok 8:42 har det utviklet seg til en fiskalavgift. Vi kan ikke se at det er hensiktsmessig forbrukerpolitikk å skattlegge forbrukeres opptak av lån eller skifte av bank. Vi har ved flere tidligere anledninger framholdt overfor Justisdepartementet at tingslysingsgebyrene må settes ned, senest i forbindelse med tinglysingsreformen med overgang til Statens kartverk.

 

 

 

 

 

Sparebankforeningen og FNH tar gjerne et møte for å utdype våre synspunkter, enten med hele komitéen eller med leder og saksordfører, dersom komitéen finner det hensiktsmessig.

 

 

 

 

 

                                     Med vennlig hilsen

 

 

 

FINANSNÆRINGENS                              SPAREBANKFORENINGEN

HOVEDORGANISASJON                                   I NORGE

 

 

 

Arne Skauge                                                Arne Hyttnes

Adm. direktør                                               Adm. direktør