Dok nr 8:37 (2003-2004) livsoppholdssatser ved gjeldsordning

 
Stortingets Familie-, kultur- og administrasjonskomite             
Stortinget                                                                               
Karl Johans gate 22                                                                      Oslo, 3. mai 2004
0026 OSLO
 
 
Sparebankforeningens ref: SLL/-  
FNH’s ref 2004/00259      TAH/-                                            
 
 
 
1. Innledning 
I Dok nr 8:37 (2003-2004) foreslås det at Stortinget ber Regjeringen sette de veiledende satser for livsopphold under gjeldsordning slik at ingen skyldnere får mindre enn 85 % av minste-pensjon å leve av.
 
Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon vil klart frarå den foreslåtte endringen. Forslaget vil forrykke den balansen mellom skyldnernes og kreditorenes interesser som hele gjeldsordningsinstituttet er basert på, både ved fordelingen av skyldnerens inntekt ved en konkret gjeldsordning, og ved at forslaget vil innebære at en langt større gruppe får rett til å kreve gjeldsordning. Videre vil forslaget føre til økte byrder for kausjonister, og til at lån til utsatte grupper vil bli dyrere eller ikke vil bli tilbudt overhodet.
 
2. Bakgrunn
Den bærende idé ved gjeldsordningsloven av 1992 kan oppsummeres slik: Utgangspunktet skal fortsatt være at ”folk skal betale sin gjeld”, men det må likevel finnes en nødventil for dem som har havnet i et uføre de aldri vil ha mulighet til å komme ut av på egen hånd. Skyldneren må i så fall finne seg i ”en meget nøktern levestandard” og ”tilpasse leve-standarden til et minimumsnivå” i gjeldsordningsperioden. Skyldneren vil til gjengjeld oppnå det betydelige gode ved utløpet av gjeldsordningsperioden at all ikke-pantesikret gjeld bortfaller (sitatene er fra Graver-utvalgets utredning, NOU 1991:16).
 
Det er viktig å holde fast ved dette utgangspunktet for at gjeldsordningsinstituttet skal beholde sin legitimitet, i samfunnet generelt, overfor kreditorene, men også overfor andre skyldnere som gjør sitt ytterste for å betale sine forpliktelser samtidig som de vet at de gjennom en høyere rente må være med på å betale kostnaden for dem som får gjeldsordning.
 
Bl a ut fra hensynet til likebehandling har departementet i alle år fastsatt veiledende livsoppholdssatser for personer under gjeldsordning. Satsene ble satt til minstepensjonens nivå. Da boutgifter kommer i tilleggtil livsoppholdssatsene ved gjeldsordning, og boutgifter i snitt regnes å utgjøre 15 % av minstepensjonisters kostnader, ble livsoppholdssatsene satt til 85 % av minstepensjonen.     
 
 
Dette nivået har departementet holdt fast ved å regulere livsoppholdssatsene. Fra 1999 er de regulert i samsvar med folketrygdens grunnbeløp G, som har gitt mer enn kompensasjon for prisstigning.
 
3. Konsekvenser i den enkelte gjeldsordningssak
Etter vårt syn vil det være meget uheldig å foreta en slik markert nivåhevning av livsopppholds-satsene som foreslått.
 
Minstepensjonistene fikk i 1999 og 2003 en markert økning av pensjonsnivået. Vi kan ikke se at skyldnere under gjeldsordning har noe berettiget krav på å få ta del i den samme økningen i levestandard. Og under enhver omstendighet: Minstepensjonister skal leve av sin pensjon gjennom en årrekke, 10 – 15 – 20 år eller mer. For skyldnere under gjeldsordning er dette en kortvarig periode, normalt fem år. Og begrunnelsen for en så vidt kort periode er nettopp de store forsakelser som skylderen må leve under i denne perioden.
 
I følge SIFO-rapport nr 3/2000 s 116 begjæres ca 17 % av gjeldsordningene endret, enten av skyldneren eller av kreditor. Herav er det ca 5-6 % av skyldnerne som misligholder gjelds-ordningen slik at kreditor krever endring. I rapporten antydes at dette ”kantolkes som et uttrykk for at det økonomiske regimet som settes for husholdningene er i tøffeste laget for mange skyldnere og at det er tatt liten høyde for å bygge inn buffere mot vesentlige endringer i søkernes livssituasjon eller økonomiske situasjon” (kursiveringen er vår). Mot det første (”for tøft regime”) kan anføres at forholdet like gjerne kan skyldes at mange skyldnere har hatt urealistiske forestillinger om hva en gjeldsordning innebærer, og ikke vært innstilt på et helt nøkternt levesett i de få årene selve gjeldsordningen varer. Mot det andre (”manglende buffer” er motargumentet åpenbart: Det skalikke være noen slik økonomisk buffer for endrede forhold (sivilstand, sykdom, arbeidsledighet, reduserte inntekter mv) i en fastsatt gjeldsordning, og det er nettopp adgangen til å begjære endring i gjeldsordningen som er det hjelpemiddel som skyldneren har i slike situasjoner. - Dessuten begynner undersøkelsen å bli gammel, og en kjenner ikke effekten av den liberaliseringen av gjeldsordningsloven som trådte i kraft 01.07.2003. Lovendringen innebar bl a reduksjon av gjeldsordningsperiodens lengde, noe som selvsagt gjør det lettere for skyldneren å bære byrden.
 
En økning fra dagens nivå til 85 % av ”nytt minstepensjonsnivå” utgjør kr 1.719,- pr mnd for ektefeller/samboere, dvs kr 20.628 pr år eller drøyt kr 100.000 om en legger til grunn en normal gjeldordningsperiode på fem år. Det er et tap som andre må ta, det være seg banker, småkjøpmenn og andre kreditorer. Men en stor del av dette tapet vil det være kausjonistene som må ta. Her er det gjerne tale om låntakere med lavere inntekt og uten å kunne tilby fullgod pantesikkerhet, slik at bankene må be om kausjon i tillegg. Og kausjonister vil ofte være familiemedlemmer (foreldre), venner eller kolleger.
 
I følge SIFO-rapport nr 3/2000 har ca 40 % av gjeldsordningene et slikt innhold at hele inntekten går til skyldnerens livsopphold, dvs at det under gjeldsordningen ikke nedbetales noe løpende til kreditorene. Denne andelen vil åpenbart øke betydelig dersom nivået for livsoppholdssatsene endres som foreslått. Dette vil virke temmelig støtende på mange, bl a på kausjonister som nevnt. 
 
4. Antall gjeldsordninger vil kunne øke betydelig
I Dok 8:37 gis uttrykk for at ”en endring i satsene neppe vil påvirke antallet gjelds-ordninger”. Det virker nokså urealistisk. Vurderingen etter loven om hvorvidt skyldneren er
”varig ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser”, tar utgangspunkt i netto inntekt etter skatt, og deretter fratrukket kostnader til nødvendig livsopphold samt husleie. Er restbeløpet mindre enn skyldnerens løpende forplktelser til dekning av gjeld, er lovens vilkår for så vidt oppfylt. Endringen vil medføre en betydelig økning av antallet på hvem som er berettiget til gjelds-ordning. Beregninger viser at en enslig med inntekt lik lønnstrinn 29 i staten (kr 245.000), med de foreslåtte satsene ikke vil ha noe igjen til betjening av gjeld mv. Antagelig vil dette kunne dreie seg om flere hundre tusen hushold i Norge.
 
5. Effekt på bankenes kredittgivning
Blir forslaget gjennomført, vil bankene nødvendigvis måtte tilpasse seg det nye regimet for å unngå økte tap. Det vil bli færre blanco-lån (usikrede lån), og der kunden ikke kan stille fullgod pantesikkerhet vil bankene oftere kreve kausjoner i tillegg. Der blanco-lån likevel ytes, eller banken godtar at sikkerheten for den øverste delen av lånet ikke er helt fullgod, vil lånet bli priset høyere. Og noen låntakere vil få problemer med å få banklån overhodet. Dette vil være svært følbare endringer for en gruppe som forutsetningsvis har lavere inntekter.
 
 
 
Med vennlig hilsen
 
 
SPAREBANKFORENINGEN                                 FINANSNÆRINGENS                    
I NORGE                                                      HOVEDORGANISASJON
 
 
Arne Hyttnes                                               Arne Skauge
Adm direktør                                                Adm direktør