Klage på Likestillingsombudets avgjørelse vedrørende bruk av kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremie ved skade- og sykeforsikringer

 
 

Klagenemnda for likestilling

Ved Likestillingsombudet

Postboks 8048 Dep

0031 Oslo

 

 

 

 

Dato:        11.04.2003

Vår ref.:    2002/000593

               FJA/OV

Deres ref.:  670/2002/089 ABB/EJ

 


 

Klage på Likestillingsombudets avgjørelse vedrørende bruk av kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremie ved skade- og sykeforsikringer

 

Det vises til brev av 24. mars til FNH og til brev av 25.mars 2003 til forsikringsselskaper (ifølge liste). Likestillingsombudet konkluderer med at forsikringsselskapene handler i strid med likestillingsloven når kjønn brukes som faktor ved beregning av forsikringspremie ved skade- og sykeforsikring. Avgjørelsen retter seg til forsikringsbransjen som helhet.

FNH har orientert samtlige medlemsselskaper ved rundskriv, som også ombudet har mottatt kopi av.

 

Selskapene kan påklage ombudets avgjørelse til Klagenemnda for likestilling innen en frist på tre uker. FNH forstår det slik at samtlige av de tilskrevne selskapene vil klage, og har i den sammenheng hatt kontakt med dem. Siden avgjørelsen gjøres gjeldende for alle selskapene, tillater vi oss ved dette brev å klage på avgjørelsen på vegne av bransjen for øvrig.

 

I tidligere runder, hvor spørsmålet om bruk av kjønn som beregningsfaktor kan oppfattes som forskjellsbehandling i strid med likestillingsloven, har det også vært muntlig kontakt mellom FNH og Likestillingsombudet i form av møter. Fra vår side har vi oppfattet disse møtene som nyttige for begge parter. Vi ser gjerne at det blir anledning til å følge opp de skriftlige klagene med et møte før endelig avgjørelse treffes i klagebehandlingen.   

 

Dette brevet inneholder en gjennomgang av forhold som tilsier fortsatt bruk av kjønn som beregningsfaktor, særlig for enkelte produkter. Vi har lagt vekt på argumentasjon som kan antas å være felles for samtlige selskaper. FNH mener disse argumentene er sterke nok til at kjønn fortsatt bør kunne benyttes som beregningsfaktor i forhold til bilforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring.

 

Likestillingsombudet viser i sitt brev til tidligere korrespondanse med FNH, og tidligere med Norges Forsikringsforbund (NFF). Brevet her tar som utgangspunkt at de grunnleggende argumentene fra næringens side for fortsatt bruk av kjønn som beregningsfaktor er godt kjent og korrekt oppfattet, selv om det nok også vil være noe gjentak her av tidligere anførte argumenter. Vi forutsetter at likestillingsombudet ved behov forelegger denne korrespondansen for klagenemnda.

 

Ombudet synes denne gangen å ha lagt avgjørende vekt på skille mellom egenskaper som kan oppfattes som iboende (som man ikke kan påvirke), til forskjell fra adferdsmessige. Vi oppfatter ombudet slik at bruk av kjønn til å fange opp adferdsmessige forskjeller som er viktige for fastsettelse den forsikringsmessige risiko, ikke kan begrunnes som saklige i likestillingslovens forstand. FNH er ikke enig i denne vurderingen, og mener ombudet her legger et for snevert syn til grunn. 

 

Hovedspørsmålet er om bruk av kjønn som beregningsfaktor kan tillates under henvisning til at det foreligger en saklig begrunnelse. Argumentasjonen som følger nedenfor er delt i tre hovedavsnitt. I det første går vi inn på forholdet til forsikringsvirksomhetsloven. Det andre går på begrunnelse for bruk av kjønn som beregningsfaktor, og det tredje går på mulige konsekvenser av at selskapene ikke gis anledning til fortsatt å ha ulike forsikringspremier for kvinner og menn.

 

FORHOLDET TILFORSIKRINGSVIRKSOMHETSLOVEN §7-6

 

I ombudets brev av 25. mars i år nevnes at bruken av kjønn ikke er berørt verken i forarbeidene til likestillingsloven eller forsikringsloven. Ombudet legger til grunn at dette ikke kan forhindre at man ut fra likestillingsloven kan konkludere med at forskjellsbehandling av kvinner er forbudt ved beregning av forsikringspremie. Vi har naturligvis full forståelse for at likestillingsombudet i første rekke må vurdere forskjellig behandling av kvinner og menn ut fra likestillingslovens bestemmelser. Likevel mener vi at ombudet i sitt brev tar litt for lett på det forhold at det er ulike utgangspunkt i de to lovene.

 

Vi har tidligere (Forsikringsforbundets brev til Likestillingsombudet av 13.12.99) anført argumenter som taler for at forsikringsvirksomhetsloven kan ha forrang for likestillingsloven. Vi anser likevel ikke det formaljuridiske spørsmål om forrang som det viktigste i denne saken. Vi deler i og for seg ombudets syn i at det ikke nødvendigvis behøver å bli noen konflikt mellom likestillingsloven og forsikringsvirksomhetsloven. Bruk av kjønn som faktor for å kunne beregne en forsikringspremie som står i rimelig forhold til den risiko som selskapet skal overta, må i realiteten uansett være saklig begrunnet, selv om betydningen av dette ikke nødvendigvis er sammenfallende med likestillingslovens krav om saklig begrunnelse for at forskjellsbehandling skal kunne aksepteres.

 

FNH mener at Klagenemnda i sin vurdering av saklig begrunnelse generelt bør legge betydelig vekt på det foreligger en annen spesiallov, som med alminnelig akseptert tolkning tilsier ulik premiefastsetting for menn og kvinner. Denne tolkningen legges også til grunn av de myndighetsorganer som har til oppgave å forvalte forsikringsvirksomhetsloven. I denne sammenheng mener vi det også må være relevant å forvente at en avgjørelse som åpenbart tilsidesetter spesiell lov og som går mot det tilsynsorgan som skal overvåke næringen, også forelegges de aktuelle departementer, i første rekke finansdepartementet.

 

Ombudet hevder at man i de fleste forsikringer vil ha alternative faktorer å legge vekt på, bortsett fra ved de forsikringer som er nært knyttet til dødsrisiko og levealder. FNH deler ikke ombudets vurdering av at man for alle andre typer av forsikringer, kan benytte alternative faktorer, og at eventuelle problemer kan løses ved bare å legge inn større sikkerhetsmargin på premien i de berørte forsikringsprodukter. Det dreier seg ikke bare om spørsmålet hvorvidt premiefastsettingen vil kunne lede til uforsvarlig dårlig sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler, dersom det ikke er anledning til å bruke kjønn som beregningsfaktor. Dette vil bli utdypet nedenfor.

 

BRUK AV KJØNN SOM BEREGNINGSFAKTOR

 

Individuell prøving

Forsikringspremiene differensieres etter kjønn når selskapene har statistisk materiale som tilsier det. Ombudet har ikke reist tvil om realitetene i de statistiske forskjellene, men påpeker at statistiske forskjeller i seg selv ikke er tilstrekkelig. Det enkelte individ har i utgangspunktet krav på å bli bedømt uavhengig av statistiske data om det kjønn man tilhører.

Det vises på s.3 i ombudets brev bl.a til forarbeidene til Nemnda, hvor det stilles krav til individuell prøving.

 

Nå det gjelder den individuelle risiko for å volde skade eller bli utsatt for skade, finnes det ingen kjente metoder for å fastsette denne. Det ligger i risikoens natur at det er ikke mulig å si noe helt presist om den enkeltes risiko. Det synes således ikke mulig å fastsette risiko ved individuell prøving på noen måte som kan sidestilles med den prøving som forarbeidene til Nemnda viser til. Man er så vel i skadeforsikring som i livsforsikring henvist til statistisk sammenheng mellom risiko og ulike kjennetegn som kan knyttes til den enkelte i forsikringskollektivet.

 

Dette er også ombudet på det rene med. Det kan i denne sammenheng vises til ombudets brev av 17.11.00. til FNH, som også er gjengitt i NOU 2001:27, hvor det heter:

”Forsikring er i sin natur et kollektivt tilbud. Man må ha flere forsikringstakere for å kunne gi et tilbud, og premien til den enkelte må stå i forhold til den tjeneste som leveres. Å beregne den risikoen for at forsikringstilfellet inntreffer er derfor sentralt i all forsikringsvirksomhet. Det er imidlertid ikke praktisk å beregne risikoen for den enkelte person. Kunden ville i et slikt tilfelle bli selvassurandør. Videre er risikoen for den enkelte av ukjent størrelse. Man må derfor ta hensyn til visse statistiske kjennetegn. På bakgrunn vil forarbeidenes forutsetning om individuell prøving av den enkelte person vanskelig kunne gjennomføres innenfor forsikring. Dette taler for at det er sakelig å legge vekt på statistiske kjennetegn ved kjønnene ved premieberegningen.”   

 

Når det gjelder sykdomsrisiko, er det i og for seg korrekt som ombudet viser til, at selskapene kan støtte seg til helseattester, og til sykdomshistorie for individet og familien. Slik informasjon benyttes da også. Det dreier seg imidlertid om svært følsom informasjon, som selskapene ikke ønsker å bruke mer enn høyst nødvendig. Det ligger også lovmessige begrensninger på dette området. I de tilfelle der informasjon om kjønn også gir god indikasjon om sykdomsrisiko, og kan benyttes som alternativ til inngående individuell helsebedømmelse, synes det opplagt å være en bedre løsning både for den enkelte og for samfunnet, å benytte informasjonen om kjønn, fremfor helseinformasjon.

 

Helseinformasjon er imidlertid ikke alltid et alternativ. Bruk av informasjon om kjønn kan i visse tilfelle være helt nødvendig. Det gjelder i første rekke der det er klare og dokumenterte sammenhenger mellom slik informasjon og forekomsten av bestemte sykdommer. Forekomsten av brystkreft og prostatakreft kan være gode eksempler på dette. Det kan også være slik at det kan det være vanskeligere å få frem pålitelige sammenhenger mellom konkret helseinformasjon og sykdomsrisiko, enn det er å påvise sammenheng mellom sykdom og kjønn.

 

”Iboende egenskaper” eller adferd.

Ombudet peker på at forsikringstakerens adferd generelt sett er av sentral betydning for risikoen ved skadeforsikringer, i motsetning til pensjonsforsikringer hvor adferden er av marginal betydning. Forsikringsnæringen deler denne oppfatningen. Selv om det er adferden som er avgjørende, utelukker det likevel ikke at adferd i noen grad også er kjønnsbetinget.

 

Forsikringsnæringen har en rekke tiltak som retter seg mot forsikringstakernes adferd. Det gjelder skadeforebyggende virksomhet generelt, og mer spesielt slike tiltak som sikkerhetsforskrifter, bonusordninger og egenandeler.

 

Det benyttes en rekke faktorer i tillegg til kjønn, for så godt det lar seg gjøre, å vurdere den enkelte risiko. Ved bilforsikring benyttes, som også likestillingsombudet peker på, kjørelengde, bonus, bilens alder, bosted, mv. Ombudet legger til grunn at ønsket om å differensiere forsikringspremier kan ivaretas ved bruk av disse faktorene. Det er likevel ikke slik som ombudet hevder på side fire i sitt brev til selskapene, at det generelt sett ikke vil gi særlig store utslag for selskapene å fjerne kjønn som faktor. De faktorer som i dag benyttes fanger ikke i tilstrekkelig grad opp de betydelige forskjellene det er i risiko mellom kjønnene. Det synes heller ikke mulig å oppnå dette ved differensiere premiene etter andre variabler. 

 

Det foreligger for eksempel entydig dokumentasjon på at unge menn representerer en langt større risiko i trafikken enn unge kvinner. Dette gjelder både skadefrekvens og omfanget av skadene. Denne sammenhengen viser også relativt stor grad av stabilitet over tid.

 

KONSEKVENSER AV AT KJØNN EVENTUELT IKKE LENGRE KAN BENYTTES SOM BEREGNINGSFAKTOR.

 

Manglende treffsikkerhet

Dersom selskapene ikke lengre får anledning til å prisdifferensiere etter kjønn, vil de uten tvil forsøke å finne andre kjennetegn som er korrelert med kjønn, og differensiere etter disse. Vurderingen er at det nok vil være mulig å fange opp noe av forskjellene i risiko på denne måten, men at ikke vil være mulig å bestemme risikoen noe så nær like presist som i dag.

 

Det betyr at selskapene i betydelig mindre grad enn i dag blir i stand til å sette premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas. Det vil medføre en eller flere av de konsekvensene som er anført nedenfor. Særlig viktige er de konsekvenser som har å gjøre med seleksjon fra kundenes side, det vil si at sammensetningen av forsikringskollektivet blir en annen enn forutsatt. Selskapet er naturlig nok mest bekymret for ”å få utvalget mot seg”.

Også når det gjelder dette, ser vi at ombudet tidligere har vist at det har god innsikt i problemstillingene, bl.a. i ombudets brev til FNH som vi også tidligere har vist til, der ombudet sier at:

”De fleste forsikringsordninger er i dag frivillige. En forsikringstaker kan velge om han eller hun vil forsikre seg og i hvilket forsikringsselskap. Denne frivilligheten innebærer at man risikerer en seleksjon fra kundenes side dersom selskapene benytter en kjønnsnøytral tariff.”

 

Lavrisikogruppene må betale

Dersom forsikringstakerne ikke endrer sin forsikringsadferd, vil resultatet bli at forsikringstakere med lav risiko betaler for forsikringstakere med høyere risiko. I bilforsikring betyr dette at unge kvinner vil måtte betale for en stor del av de skadene som unge menn forårsaker. Dette er en uønsket situasjon, som vi oppfatter det slik at heller ikke Likestillingsombudet ser som heldig.

 

Tilbaketrekning fra markedet av lavrisikogrupper

Dersom selskapene gjennom sin premiefastsetting i for stor grad blander grupper av forsikringstakere med ulik risiko, vil de som oppfatter seg å tilhøre en lavrisikokategori, ikke ønske å betale for de som har høyere risiko. Dette kan de oppnå bl.a. ved å la være å tegne forsikring, noe som er et alternativ dersom forsikring ikke pålagt ved lov.

 

Det antas ikke å være en god samfunnsmessig løsning at grupper av forsikringstakere velger å stå uten forsikring, fordi selskapene ikke er i stand til å tilby dem en pris som oppfattes som rettferdig.

 

Tilbaketrekkingen vil få sekundære virkninger ved at premien for de som fortsatt velger å være forsikret, må settes opp. Dette kan i neste omgang føre til ytterligere avskalling og deretter ny premieøkning.  

 

I ytterste konsekvens kan man bli stående igjen med et forsikringstilbud som er interessant bare for høyrisikogruppene, og med like høy, om ikke høyere premie enn denne gruppen ville fått dersom selskapene hadde hatt anledning til å prisdifferensiere.

 

Flytting til markeder som tillater prisdifferensiering

Dersom lavrisikogruppene ser at de kan få lavere pris i andre markeder, det vil kanskje i første rekke si ved å flytte til andre land som tillater differensiering, vil resultatet samlet sett kunne bli om lag som i utgangspunktet, det vil si med forskjellsbehandling. Høyrisikogruppene vil da være forsikret i de norske selskapene, mens lavrisikogruppene ville være forsikret ute.

I det norske forsikringsmarkedet har en sett eksempler på dette i forbindelse med utgang fra kollektive ordninger, når det kom tilbud om å tegne tilsvarende individuell dekning til lavrisiko-grupper til langt lavere pris enn den lavrisiko-gruppen måtte betale i den kollektive ordningen.

 

Problemer med å fastslå risikoens omfang

Som det fremgår av avsnittene ovenfor, vil den samlede risiko som selskapet påtar seg, ikke bare avhenge av den enkelte forsikringstakers risiko, men også av sammensetningen av forsikringskollektivet. Dersom selskapet tvinges til å fastsette en gjennomsnittspremie, vil denne måtte ta hensyn til, og bygge på, antakelser om hvordan kjønnssammensetningen vil bli. Dersom unge kvinner velger å forsikre sin bil i vedkommende selskap i større grad enn selskapet har lagt til grunn, vil selskapet kunne tjene gode penger. Motsatt dersom unge menn søker seg til selskapet i større grad enn forutsatt, vil selskapet tape penger. Det vil trolig med større rett kunne hevdes å være usaklig forskjellsbehandling, dersom selskapet eventuelt plutselig skulle sette stopp for å tilby forsikring til et bestemt kjønn (for at sammensetningen ikke skal bli for ugunstig for selskapet). At premien kunne endres kontinuerlig etter hvert som kjønnsandelen i kollektivet endres, er ikke realistisk. Tildet tar det tar for lang tid å gjennomføre premieendringer.

 

Selskapene vil også kunne få problemer i forhold til reassurandørene, som ofte stiller krav til selskapene for å overta reassuranse. Dersom reassurandørene ikke er overbevist om at selskapenes premier står i rimelig forhold til deres risiko, vil de vanligvis kreve høyere premie, i verste fall nekte å overta gjenforsikring.

 

Alle disse hensyn tilsier at ombudet tar for lett på problemene når det hevder at problemene kan løses ved å differensiere etter andre kriterier, og legge inn ekstra sikkerhetsmarginer i premien.   

 

NÆRMERE OM ENKELTE BRANSJER

 

Når en ser bort fra livs- og pensjonsforsikring, benyttes kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremie bare i enkelte bransjer. Dette gjelder i første rekke i bilforsikring, og personskadeproduktene. Differensiering etter kjønn i øvrige bransjer, forekommer mer sporadisk. Fra selskapenes side antas det konsekvensene av eventuelt å fjerne adgangen til å bruke kjønn som beregningsfaktor for andre områder enn for bilforsikring og personproduktene, ikke vil innebære betydelige problemer.

 

I bilforsikringforeligger et nærmest overveldende statistisk materiale som viser forskjeller mellom skadehyppighet, skadeomfang og kjønn. Det forhold at det ikke alltid er bilens eier som også fører den, kan i noen grad skape forstyrrelser i de statistiske sammenhengene. Enkelte selskap tar høyde for dette ved å sette begrensninger på brukerne av bilen. Uansett er det stor forskjell i risiko mellom de biler som eies av unge menn og de som eies av unge kvinner. Denne forskjellen er til stede også når det tas høyde for andre faktorer.

 

Nærmere om personproduktene :

I dagens marked tilbys det en lang rekke personprodukter. Kort kan nevnes :

  • Individuelle og kollektive ulykkesforsikringer
  • Yrkesskadeforsikring
  • Trygghetsforsikringer med dekning for fritidsulykke og uførhet av annen årsak enn yrkessykdom
  • Uføreforsikring
  • Lisensforsikring
  • Ulike former for helseforsikring
    • Behandlingsforsikring
    • Kritisk sykdom 

Dette er forsikringer som i noen grad tilbys både av skade- og livsforsikringsselskaper, og i noen grad i kombinasjoner. Det er blant annet ikke uvanlig med en oppslitting av produktene med en del i skadeselskapet og en del i livselskapet. Det vil også kunne variere fra selskap til selskap hvordan disse produktene fordeles mellom livs- og skadeforsikringsdelen. Dette tilsier at samme vurderinger bør gjøres uavhengig av om produktet selges fra et skadeselskap eller fra et livselskap. Også i denne sammenheng finner vi støtte i ombudets uttalelse slik den er gjengitt tidligere i brevet under avsnittet bruk av kjønn som beregningsfaktor.

 

I Likestillingsombudets avgjørelse er det bare referert til ulykkesforsikring og sykeforsikring. Det er ikke gjort nærmere rede for hva som ligger i disse produktene. Disse områdene er heller ikke sett opp mot eller forsøkt avgrenset mot, ulike former for uføreforsikring. I tillegg til de saklige argumenter som vi mener foreligger for å gi klagerne medhold, vil vi også anføre at saken ikke er tilstrekkelig godt belyst fra ombudets side når det gjelder personforsikringsproduktene. 

 

Det er således vår oppfatning at alle faktorer som beskriver vesentlige forskjeller i risiko må tas hensyn til i risikoberegningen, når prisen på forsikringen skal bestemmes. Dette gjelder så vel kjønn som andre faktorer som bør tillegges vekt. Vi finner også støtte for et slikt syn i ombudets vurderinger slik de er gjengitt ovenfor.

 

Etter forsikringsnæringens syn styrkes dette ved den faktiske situasjon når det gjelder fordelingen av personproduktene mellom livs- og skadeforsikringsselskapene i dag.

 

OPPSUMMERING

 

FNH mener argumentene ovenfor er tilstrekkelig for at bruk av kjønn som grunnlag for beregning av forsikringspremie i bilforsikring og personforsikringsproduktene er saklig begrunnet, og at det foreligger særskilte grunner for å akseptere denne forskjellsbehandlingen.

 

Det er FNHs klare oppfatning at det alminnelige publikum har forståelse for selskapenes måte å fastsette forsikringspremier på, og at den oppfattes som grunnleggende riktig og rettferdig. Kriteriet ”forståelig og relevant” er således i høyeste grad oppfylt. Det er også grunn til å peke på, slik det er gjort også i tidligere korrespondanse med Likestillingsombudet, at selskapene her følger en praksis med lange tradisjoner, som i liten grad har vært gjort til gjenstand for kritikk. Vi kan ikke se at det er påvist skadelige, eller uheldige sider ved dagens praksis.

 

FNH oppfatter det uansett som positivt at Likestillingsombudet tar opp spørsmålet om bruk av kjønn som beregningsfaktor fra tid til annen, og minner selskapene om sitt grunnleggende syn, slik at selskapene stimuleres til å gjøre det som kan gjøres for å finne alternativer til differensiering etter kjønn. 

 

Med hilsen

FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON

 

Arne Skauge

Adm.direktør                                                                         Olav Vannebo

                                                                                             Direktør