Høring om Ot.prp. nr. 42 (2002-2003) Skattlegging ved lån av verdipapirer

Til:         Stortingets finanskomité

Fra:       Finansnæringens Hovedorganisasjon

Dato:     26. mars 2003

 

 

 Høring om Ot.prp. nr. 42 (2002-2003)

 

1.     Gevinstbeskatning for norske investorer

 

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) gir sin støtte til de lovregler som foreslås når det gjelder gevinstbeskatning for norske investorers utlån av verdipapirer. FNH har merket seg at departementet vurderer at forslagene antas ikke å ha vesentlige provenyvirkninger, jf. proposisjonens avsnitt 1.7. Når det gjelder departementets vurderinger, har bl.a. FNH merket seg følgende i avsnitt 1.6:

 

"De skattemessige rammebetingelsene har trolig virket begrensende på utviklingen av et norsk marked for verdipapirlån. Etter det departementet erfarer har tilbudet av verdipapirer for utlån vært begrenset. En vesentlig årsak til dette er trolig at et verdipapirutlån etter departementets uttrykte oppfatning normalt anses som en skattemessig realisasjon av verdipapirene, jf. kapittel 1.3.1 foran, og at det for øvrig er betydelig usikkerhet knyttet til de skattemessige konsekvensene av verdipapirlån. En må anta at disse forhold har medvirket til at norske investorer bare i beskjeden grad har tilbudt verdipapirer for utlån. Departementet har fått opplyst at det tidvis har vært stor underdekning av verdipapirer for utlån i den lånepoolen som Verdipapirsentralen og Norsk Oppjørssentral ASA (NOS) har etablert, jf. kapittel 1.2.4.2 foran, og at oppgjørssystemet for verdipapirhandelen derfor fortsatt er mindre effektivt enn ønskelig. Etter det departementet erfarer er det i detvesentlige utenlandske investorer som hittil har tilbudt aksjer for utlån i lånepoolen.

Etter departementets vurdering er det uheldig at det norske markedet for verdipapirlån i dag tilføres begrenset likviditet fra norske investorer. Det fører til at intensjonene som lå til grunn for Stortingets vedtakelse av ovennevnte endringer i verdipapirlovgivningen i 1996, ikke fullt ut blir oppfylt. Videre er det etter departementets oppfatning uheldig at norske skatteregler i praksis er til hinder for at norske investorer kan øke avkastingen på langsiktige verdipapirinvesteringer ved å foreta midlertidig utlån av verdipapirene. Dette stiller også norske investorer i en dårligere situasjon enn mange utenlandske konkurrenter. Departementet viser til at verdipapirlån i de fleste andre land med velutviklede verdipapirmarkeder ikke leder til beskatning av latente gevinster på verdipapirene, jf. kapittel 1.4 foran. Med dagens regler er det også en risiko for at verdipapirlån søkes utnyttet til å få fradragsført latente tap på verdipapirer, uten at skattyteren avstår noen økonomisk interesse i verdipapirene.

Departementet ser derfor generelt gode grunner til å innføre regler som unntar et verdipapirutlån og innfrielsen av dette fra realisasjonsbeskatning (gevinster beskattes ikke og tap kommer ikke til fradrag), og det fremmes i proposisjonen forslag i samsvar med dette. Et slikt forslag må baseres på en grunntanke om skattemessig kontinuitet.”

 

Departementet viser i proposisjonen til at det skatterettslige spørsmålet ikke har vært prøvd for norske domstoler, og at det heller ikke har utviklet seg noen fast ligningspraksis på området. En del norske eiere av aksjer og andre verdipapirer har latt være å låne dem ut, nettopp på bakgrunn av den usikkerhet som eksisterer med hensyn til skatteberegningen. Dermed har det til nå i stor grad kun vært utenlandske eiere av norske verdipapirer som har stått som långivere når det har vært etterspørsel etter slike tjenester i markedet. Vi slutter oss til departementets beskrivelse av det markedsmessige grunnlag for etterspørsel av verdipapirlån, spesielt lån av aksjer. Samtidig ser vi det som viktig for utviklingen av den norske markedsplassen at ordinære norske investorer har mulighet til å benytte dette for å effektivisere sin verdipapirforvaltning og oppnå en liten forbedring på avkastningen på sine porteføljer. Bl.a. gjelder dette norske forsikringsselskaper, som er betydelige institusjonelle investorer.

 

Den viktigste konsekvensen av lovendringen vil således være at norske investorer og norske mellommenn vil kunne få en større andel av det lånemarked som allerede eksisterer for aksjer og andre verdipapirer. FNH har ikke vesentlige merknader til de betingelser som er stilt opp i proposisjonen for at utlån skal anses som sådan, og ikke som realisasjon. For bl.a. norske livselskaper er det av betydning at både norske og utenlandske verdipapirer kan lånes ut på den måten. Kravet om at verdipapirene skal være børsnotert på norsk eller utenlandsk børs anses som uproblematisk.

 

2.     Den skattemessige behandling av utbyttekompenasjon

 

Prinsipalt vil FNH tilrå at utbyttekompenasjon behandles på lik linje med annen kapitalutgift og kapitalinntekt, på henholdsvis låntakers og långivers hånd. Dette vil i så fall også være en kodifisering av gjeldende rett, jf. proposisjonen fra Finansdepartementet. Dette vil også være i samsvar med regelverket i betydelige naboland som Sverige og Storbritannia. Det vises til at disse to landene er blant våre viktigste samhandelsland. Vi viser også til at Skattedirektoratet har foreslått det samme, bl.a. fordi en slik regel er enklere å administrere. Både konkurransemessige hensyn og administrative hensyn tilsier således at utbyttekompensasjon behandles som ordinær kapitalinntekt, henholdsvis kapitalutgift. Rene omgåelser kan eventuelt avskjæres etter vanlige gjennomskjæringsregler, eventuelt med særskilte omgåelsesregler, jf. det svenske regelverket.

 

Hvis myndighetene likevel holder på at utbyttekompensasjon skattemessig skal behandles som om det var utbytte, må det klargjøres at den enkeltes ansvar for å trekke kildeskatt på utbetalinger til utlandet kun knyttes opp til hvem som er motpart. Dette synes klart i utkastet til lovtekst slik det fremkommer i forslag til nytt punktum under § 10-13 i skatteloven, men teksten i proposisjonen kan likevel leses som at norsk låntaker eller mellommann ikke bare skal vurdere sin utenlandske motpart, men også hvem som er endelig mottaker i utlandet. Dette siste vil som regel være ukjent for den norske låntaker eller mellommann, og det vil stride mot taushetspliktbestemmelser å formidle slike opplysninger. Verdipapirene er dessuten ikke merket, slik at det rent teoretisk heller ikke med sikkerhet kan sies hvem som er endelig mottaker av utbyttekompensasjonen. Spørsmålet er av betydning for hvilken prosentsats som skal brukes for forskuddstrekket.

 

I forhold til lånetransaksjoner hvor det er norsk både långiver og låntaker, spiller det mindre rolle om utbyttekompensasjonen behandles som alminnelig kapitalinntekt og -utgift, eller som utbytte slik departementet foreslår. Det vil da ikke være krav om å trekke kildeskatt, og symmetrireglene gjør at det ikke blir noen provenymessig virkning. Isolert sett er det positivt for norske långivere at utbyttekompensasjonen behandles likt med utbytte. Departementets forslag medfører at utbyttekompensasjonen rent markedsmessig må antas å bli liggende på et lavere nivå enn den ville bli dersom vårt prinspale forslag skulle bli fulgt. Departementets forslag er formodentlig motivert ut fra et ønske om å hente inn et mulig tap av kildeskatt knyttet til utlendingers utlån av norske aksjer til norske låntakere over utbyttedato. Selv om dette kan anses som en innstramning i forhold til dagens behandling av utbyttekompensasjon som betales til utenlandske mottakere, uttaler departementet at forslaget ikke antas å ha vesentlige provenyvirkninger. Når forslaget samtidig, etter Skattedirektoratets oppfatning, er vanskeligere rent administrativt, vil vi anta at det beste vil være ikke å innføre denne lovendringen vedrørende utbyttekompensasjon.

 

Hvis Stortinget likevel vedtar departementets forslag, kan det vurderes om det er behov for å presisere at den norske mellommannens eller låntakerens plikt til å trekke kildeskatt på utbetaling av utbyttekompensasjon til utenlandsk mottaker kun er knyttet til hvem som er den utenlandske motpart, som ovenfor nevnt. Endelig mottaker av betalingen vil som regel ikke være kjent. Videre ber vi om at det vurderes om disse bestemmelsene skal innarbeides i de eksisterende skatteavtaler som Norge har med andre land. Dette kan være nødvendig for at utenlandske motparter ikke skal protestere på at en norsk innlåner eller mellommann trekker kildeskatt.