Garantiordningene i forsikring

Finansdepartementet

Postboks 8008 – Dep.

0030 OSLO

 

 

Dato:        25.11.2003

Vår ref.:    2000/000234

               FJA/OV/SD

Deres ref.:  

 
 
FNH har i flere skriftlige og muntlige henvendelser[1]til Finansdepartementet og Kredittilsynet påpekt at det råder uklarhet og usikkerhet ved de norske garantiordningene for forsikring. Problemene gjelder særlig:
 
1.    Politisk avklaring om garantiordningenes rolle i fremtidens norske forsikringsmarked: Skal det fortsatt være et ekstra vern for forsikringstagerne i form av garantiordninger, og hvor omfattende skal ordningene være?

2.    Rettslig avklaring om grensene for norsk jurisdiksjon: Kan et forsikringsselskap med hovedkontor i et annet EØS-land pålegges å være medlem av en norsk garantiordning? Egentlig er dette et spørsmål om filialer av utenlandske skadeforsikringsselskaper pr. i dag er å anse som medlemmer av den norske garantiordningen i skadeforsikring.

3.    Administrativ avklaring av status med hensyn til styrene for garantiordningene: Behov for fornyet gjennomgang av styrenes sammensetning og fastsetting av funksjonstid for styremedlemmene.
 
Det er høyst utilfredsstillende at alle disse problemstillinger er blitt liggende uavklart. Særlig gjelder dette punkt 2 og 3.
 
Som vi har påpekt tidligere, foreligger det ulike oppfatninger mellom myndighetene og selskapene om hvilke selskaper som er pliktige medlemmer av garantiordningen. Hovedspørsmålet er om norske myndigheter innenfor rammen av EU-/EØS-retten har anledning til å pålegge filialer av EØS-selskaper å delta i garantiordningene. FNH har tidligere gitt uttrykk for at norske myndigheters standpunkt her er faglig diskutabelt. Uavhengig av dette er det et problem at norske myndigheter uansett ikke har iverksatt de tiltak som ville være nødvendige for å instituere en eventuell medlemsplikt overfor de aktuelle utenlandske foretakene. Det er ikke stilt vilkår om slik medlemsplikt, og nødvendig forskriftshjemmel er ikke utvirket.
 
Problemstillingen er ikke bare av prinsipiell interesse, men har betydning for hele markedet. En betydelig andel av det norske markedet for skadeforsikringer er nå dekket av filialer av forsikringsselskaper som har hovedkontor i andre EØS-land. Det kan heller ikke utelukkes at denne andelen vil kunne øke i årene fremover. Ett selskap med hovedkontor i Sverige (If) dekker i dag alene om lag en tredjedel av det norske markedet.
 
Spørsmålet har også konkurransemessige sider. Dels dreier det seg om ulik kostnadsbelastning ved at de selskapene som er med i en ordning må foreta de nødvendige avsetninger, og dels dreier det seg om markedsmessige forskjeller, ved at selskaper som er med i en garantiordning kan bruke dette som et salgsargument.
 
Problemet kan bli satt på spissen i en situasjon hvor det må innkalles midler, hvis norske myndigheter må gå rettens vei for å kalle inn midler. Det kan som nevnt ikke tas for gitt at myndighetene vil vinne en slik sak.
 
Situasjonen er etter FNHs syn uholdbar. Spørsmålet om hvilke selskaper som er medlemmer i garantiordninger av denne art, bør av åpenbare grunner være helt på det rene til enhver tid. En avklaring kan derfor ikke avvente et eventuelt direktiv om harmonisering av garantiordninger innenfor EU. Det råder betydelig usikkerhet om EU-landene vil komme til enighet om et slikt direktiv, og det vil åpenbart ta lang tid før et eventuelt direktiv er vedtatt og implementert. Uansett synes det svært nærliggende å anta at et slikt direktiv vil bli basert på et hjemlandsprinsipp. Dette vil bety at et vertsland ikke vil kunne pålegge medlemskap for filialer av selskaper med hovedkontor i et annet land. Arbeidet i EU synes derfor uten betydning i forhold til problemstilling 2.
 
Problemstilling 3 har ikke like vidtrekkende konsekvenser som spørsmålet om medlemskap, men det er uansett behov for en gjennomgang av garantiordningenes styresammensetning. Flere av de som er oppnevnt i styret etter forslag fra FNH (Forsikringsforbundet) er ikke lenger knyttet til næringen. Enkelte har også bedt seg fritatt fra styrevervet uten å bli erstattet. Slik FNH har forstått det, er det ikke angitt noen funksjonstid for de sittende styrer. Ved oppnevning av nye styrer bør funksjonstid være klart definert.
 
Jo lengre tid det går før spørsmålet om medlemskapsplikten er avklart, jo viktigere vil det være med en fornyelse av styret. Vi forutsetter også at styrets medlemmer, både gamle og potensielt nye, blir informert om de problemstillinger som er tatt opp i dette brevet.
 
Problemstillingene 2 og 3 er som nevnt tatt opp i flere omganger med Kredittilsynet og Finansdepartementet. Så langt har vi ikke mottatt noen reaksjoner som viser at departementet forbereder initiativ i sakens anledning. Dette kan oppfattes slik at departementet ikke anser det viktig med en avklaring på nåværende tidspunkt, fordi situasjonen i næringen ikke tyder på aktuelle problemsaker som gjør at garantiordningene trenger å bli aktivisert.
 
Etter FNHs syn er det nettopp i en tid hvor man ikke ser umiddelbar fare for noen av forsikringsselskapene, at det er viktig å få avklart spørsmål knyttet til garantiordningene. Dersom det skulle oppstå en situasjon med betalingsproblemer, vil det være problematisk nok, om det ikke også skulle hefte uklarhet om hvilke forsikringer som er omfattet av den aktuelle ordningen, og hvilke selskaper som har bidragsplikt.
 
FNH vil innstendig be om at departementet nå tar de nødvendige skritt for en rask avklaring av problemstillingene 2 og 3 foran. Vi vil være takknemlig for en rask tilbakemelding om dette.
 
Med vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON
 
 
Arne Skauge
Adm. direktør
Olav Vannebo
Direktør        
 
 
 
Kopi: Kredittilsynet
 


[1]Det vises til tidligere henvendelser til Finansdepartementet og/eller Kredittilsynet om garantiordningenes fremtid: Høringsbrev fra daværende Forsikringsforbundet og daværende Bankforeningen (begge datert 21.12.99), brev fra FNH av 30.03.00, brev av 28.08.00. og av 09.04.02. fra FNH til Kredittilsynet (vedlagt), brev av 17.10.02 fra FNH til Kredittilsynet (med kopi til departementet) og e-post av 26.09.03. til Kredittilsynet. Det vises også til møter med Finansministeren 21.01.02 og 28.01.03 hvor temaet har vært tatt opp.