Rundskriv-vedlegg

VEDLEGG/TOLKNINGSNOTAT TIL BRANSJENORM VEDTATT AV FNHs HOVEDSTYRE 11.10.02 OM GODTGJØRELSE AV FORSIKRINGSMEGLER

Normens utgangspunkt
Normen tar utgangspunkt i det som oppfattes å være normalsituasjonen for de fleste selskaper, at salg av forsikring skjer både gjennom egne kanaler og via forsikringsmegler. I disse tilfellene innebærer normen at selskapene operer med et toprissystem, som omtalt nedenfor.

For selskaper som mottar forretning både gjennom egne kanaler og gjennom forsikringsmegler, faktureres en særskilt pris ved salg av forsikringvia megler. Denne prisen vil i fortsettelsen her bli omtalt som meglerassistert forsikringspremie. Selskapet betaler ikke provisjon til megler. Oppdragsgiver, det vil si forsikringskjøperen står for godtgjørelsen til megler.

For selskaper som har valgt enten i det alt vesentlige å selge gjennom forsikringsmeglere, eller i det alt vesentlige å selge gjennom egne kanaler, opereres det normalt bare med en pris. Det synes ikke naturlig å forutsette at slike selskaper skal operere med to priser.

Fastsettelse av forsikringspremie ved avtaler assistert av megler og ved direkte salg
Selskapet forutsettes å gjennomføre to kalkyler; en ved salg gjennom egne distribusjonskanaler, og en ved salg der forsikringskjøper har benyttet forsikringsmegler. De to kalkylene skal være nøytrale i den forstand at enhver kunde forutsettes belastes med sin andel av selskapets overheadkostnader, uansett hvilken kanal som er benyttet. De to kalkylene avspeiler således forskjell i belastning på selskapets distribusjonsapparat, og en standard forutsetning om en viss minsteavlastning/normalavlasting i forhold til bruk av resurser i selskapet for øvrig.

Standardkalkylen tar utgangspunkt i den rene risikopremie, og gjør påslag for dekning av administrative kostnader, dvs. kostnader knyttet til skadebehandling, poliseutstedelse, kapitalforvaltning, og annen overhead samt for distribusjonskostnader. I annen overhead ligger eventuelle kapitalkostnader, fortjeneste/belønning av egenkapital, og eventuelt også et visst fradrag for bidrag fra finansavkastning.

Ved salg hvor kjøper benytter forsikringsmegler, regner selskapet inn alle kostnader som antas å ville påløpe for selskapet ved inngåelse av kontrakter via megler. Det forutsettes at det enkelte selskap ut fra sin erfaring og kontakt med forsikringsmeglere, kan anslå hva en kontrakt av den eller den type normalt vil innebære av belastning på selskapets ressurser, på tilsvarende måte som ved den kalkyle som benyttes når egne distribusjonskanaler har kontakt med en direktekunde. Det anses ikke nødvendig at det etableres en egen avdeling eller lignende til å ivareta kontakten med meglerne, for å kunne gjøre et tilstrekkelig godt anslag.

Den pris som da fremkommer, benevnes "meglerassistert forsikringspremie" eller forsikringspremie ved salg hvor forsikringstaker har benyttet megler". Dette er den prisen som selskapet vil fakturere ut til forsikringskjøper.

Ved salg gjennom egen distribusjonskanal, det vil si der salget ivaretas ved egne ansatte eller ved agenter som opptrer på selskapets vegne, avspeiler kalkyleprisen alle kostnader som påløper ved å benytte denne kanalen. Hvorvidt et selskap i denne sammenheng skulle ønske å differensiere mellom ulike varianter av bruk av eget apparat, vil være opp til selskapet selv å vurdere. Som et hovedalternativ antas at det ikke differensieres, slik at kalkyleprisen ved salg gjennom egen kanal er entydig. Denne benevnes her som "forsikringspremie ved direktesalg".

Hovedforskjellen mellom de to kalkyleprisene antas å ligge i forskjeller i distribusjonskostnader. Når det gjelder meglerens dokumentasjonsarbeid, dvs. arbeid med beregninger og tilrettelegging som selskapet ellers selv ville måtte utføre i forhold til en direktekunde, forutsettes at kalkylen legger inn en forutsetning om besparinger for selskapet i forhold til dette, basert på selskapets erfaringer, om nødvendig differensiert etter bransje. Kalkylen baseres på en viss minimumsinnsats eller normalinnsats fra meglers side, slik at kalkylen i de fleste tilfelle tar tilstrekkelig høyde for dokumentasjonsarbeid mv som megleren utfører.

Det legges til grunn samme prinsipp for prisingfor samme kontrakt over tid. Bransjenormen tar utgangspunkt i at kalkyle for meglerassisterte forsikringer anvendes ikke bare det året som avtalen inngås, men også for etterfølgende år. Det forhindrer selvsagt ikke at denne prisen vil kunne endres over tid etter hvert som utvikling i risiko, kostnader mv tilsier det.

Betaling fra selskap til megler i unntakstilfelle
Standarden åpner for at dokumentasjonsarbeid utover den minsteinnsats/normalinnsats som er omtalt ovenfor, kan avtales og godtgjøres separat som et forhold mellom megler og selskap. Det forutsettes da en konkret avtale i det enkelte tilfelle, som forsikringstaker skal bli orientert om, både når det gjelder omfang og godtgjøring. Det dreier seg om et kvantifiserbart oppdrag hvor det ikke er noen tvil om at det dreier seg om arbeid som selskapet ellers ville måtte utføre, slik at det kan ses på som en form for "outsourcing". Betaling skjer etter regning fra megler, og skal ikke ha karakter av å være en godtgjørelse for salg (provisjon). Dette skal anses som unntak og ikke som en regel.

Differensiering av pris etter risiko
Det er lang tradisjon i Norge for differensiering av forsikringspremie etter antatte forskjeller i risiko, ofte ved bruk av proksyvariable hvor det erfaringsmessig foreligger samvariasjon mellom disse variablene og den underliggende risikoen. I den grad erfaring tilsier at meglede risikoer systematisk har et annet risikobilde enn selskapets øvrige portefølje (bedre eller dårligere) hensyn tatt til forskjeller grunnet vanlige differensieringskriterier, kan selskapene selvsagt også differensiere risikopremien mellom meglet forretning og forretning som tilflyter selskapet via andre kanaler.

Åpenhet om kalkylegrunnlaget
Som det fremgår av standarden, er det lagt til grunn at selskapene på forespørsel redegjør for hovedtrekkene i hvordan de har bygget opp sine kalkyler. Normalt vil det være tilstrekkelig med en beskrivende orientering uten konkrete tall. Det kan imidlertid være hensiktsmessig å gå nærmere inn på hvilke nøkkeltall som benyttes i standardberegninger, og i hvilken grad disse er basert på statistikk eller på skjønn.

Økt oppmerksomhet om egne kostnader
Den stadig tiltakende konkurransen i forsikringsmarkedene gjennom mange år, har generelt medført økt fokus på kostnadskontroll i selskapene. Omleggingen av praksis for godtgjøring til forsikringsmeglerne vil sette ytterligere press på egne kostnader. Meglernes hovedbekymring ved omleggingen er at den eventuelt kunne benyttes som anledning til å forfordele kostnader, slik at egne kanaler fremstår som billigere og mer effektive enn de faktisk er. Selskapene bør derfor så langt det er praktisk mulig være forberedt på å dokumentere egen ressursbruk. Forutsetningen om åpenhet med hensyn til kalkylegrunnlag mv. må også ses i lys av dette.

Iverksettelse
Bransjenormen iverksettes senest 1. april 2003. Det skjer ved at forsikringsavtaler som er inngått (poliser utstedt fra selskapet) før denne datoen, godtgjøres etter dagens gjeldende mønster. Poliser utstedt 01.04.03. eller senere følger standarden.