Finansdepartementet
Postboks 8008 - Dep.
0030OSLO
01.07.2005
Vår ref: 2005/00412 – LPA/FH
FJA/TH
Deres ref:
1. Innledning
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) ønsker med dette brev å ta opp en meget viktig sak for norske livsforsikringsselskaper: Muligheten til å benytte eiendom som plasseringsalternativ i investeringsvalgsporteføljer. Det er, som nærmere omtalt nedenfor, behov for en rask avklaring av regelverket, og om nødvendig endringer i dette for å tillate slike investeringsvalg.
Den nye forsikringsvirksomhetsloven for livsforsikringsselskaper som ble vedtatt 10.12.04 innebærer at livselskapenes kundemidler i fremtiden skal inndeles i kollektivporteføljer og investeringsvalgsporteføljer. For kollektivporteføljer synes det rimelig klart at plasseringer i fast eiendom vil være i samsvar med regelverket. Derimot er det uklart om regelverket som kommer til anvendelse på investeringsvalgsporteføljer åpner for at livselskapene kan tilby kunder andeler i investeringsporteføljer som igjen plasserer midler i fast eiendom. Denne uklarheten har medført at selskapene er tilbakeholdne med å tilby investeringsporteføljer med innslag av fast eiendom.
Både Banklovkommisjonen, Kredittilsynet og Norske Pensjonskassers forening har tidligere påpekt behovet for en nærmere avklaring av hvilke plasseringer som kan fortas i investeringsporteføljer som tilbys kunder med investeringsvalg. I Banklovkommisjonens uttalelse fremgår det at kommisjonen ikke kan se noen reell grunn for at investeringsporteføljer satt sammen av forsikringsselskapet ikke skal kunne inneholde andeler i fast eiendom, jf. nærmere omtale nedenfor.
Etterspørselen etter forsikringsprodukter med investeringsvalg generelt og investeringsporteføljer med fast eiendom spesielt, har så langt vært relativt begrenset. Dette vil imidlertid endre seg nå som man har fått på plass de nye pensjonslovene og den nye forsikringsvirksomhetsloven.Utbredelsen av investeringsvalgsordninger forventes på denne bakgrunn å øke kraftig fremover, også innenfor ytelsespensjon. Den kommende regulering av obligatoriske tjenestepensjoner, vil også bidra til denne utviklingen. På denne bakgrunn vil den delen av regelverket som regulerer investeringsvalgsordninger få en langt mer sentral plass og betydning enn tidligere.
Investeringer i fast eiendom har attraktive porteføljemessige egenskaper, som bidrar til å forbedre forholdet mellom avkastning og risiko i en investeringsportefølje. Dette har ført til at eiendom har vært en viktig aktivaklasse i livselskapenes plasseringer gjennom lang tid. I den senere tid, hvor den løpende avkastningen i på rentebærende investeringer har vært lav, har det vært en trend i retning av økende allokering til aktivaklassen. Ved utgangen av 1. kvartal 2005 var livselskapenes gjennomsnittlige allokering til fast eiendom ca 13 %. For livselskapene og deres kunder er eiendom derfor et viktig område, og det er viktig at eiendom kan inngå som et plasseringsalternativ også i investeringsvalgsporteføljer.
Først og fremst er det ønskelig at kunder med investeringsvalg kan velge investeringsporteføljer som er helt eller delvis er investert i det enkelte forsikringsselskaps portefølje/porteføljer av fast eiendom. Disse porteføljene består av fast eiendom av god kvalitet og med god risikospreding. De er derfor velegnet som investeringsvalg for selskapenes kunder.
FNH antar at det fra myndighetenes side ikke har vært tilsiktet å stenge for at fast eiendom kan inngå i investeringsvalgsporteføljer. Det er imidlertid behov for en klargjøring av at dette ikke er tilfelle. Etter vårt syn vil en grundig vurdering av de reelle hensyn også vise at plassering i fast eiendom er ønskelig og bør være tillatt.Som vi kommer nærmere tilbake til nedenfor, er hensynet til investorbeskyttelse godt ivaretatt gjennom det eksisterende regelverket, og det skulle ikke være behov for ytterligere regulering på dette området ift. eiendomsplasseringer.
I og med at investeringer i fast eiendom har noen andre egenskaper med hensyn til likviditet og oppdelbarhet enn investeringer i finansielle instrumenter, er det, som vi kommer nærmere tilbake til nedenfor, også behov for en avklaring i forhold bruk av likviditetsplasseringer i form av bankinnskudd mv. i investeringsporteføljer.
2. Nærmere om det aktuelle regelverket
a) Krav til forvaltning av investeringsvalgsporteføljen
Den endrede forsikringsvirksomhetsloven (fvl.) § 8a-8 bestemmer at midlene i investeringsvalgsporteføljer tilknyttet forsikringskontraktene skal plasseres i særskilte investeringsporteføljer. Fvl. § 8a-8, 2. ledd lyder:
”Midlene i investeringsvalgsporteføljen skal plasseres i særskilte investeringsporteføljer for hver kontrakt i investeringsvalgsporteføljen i samsvar med de krav som følger av kontrakten mellom selskapet og forsikringstakeren og i samsvar med regler gitt i eller i medhold av lov.”
Som nærmere beskrevet under stiller lov om foretakspensjon, lov om innskuddspensjon og forskrift om forsikringsselskapers kapitalforvaltning krav til at investeringsvalgsporteføljen skal bestå av andeler i verdipapirfond eller andeler i en investeringsportefølje i forsikringsselskapet. Verdipapirfond er nærmere regulert gjennom lov om verdipapirfond (vpfl.). For investeringsporteføljer gjøres det i lovgivningen en henvisning til at sentrale bestemmelser i vpfl. kommer til anvendelse så langt det passer.
Investeringsporteføljer er i dag i hovedsak tatt i bruk i selskapene i forhold til kollektive pensjonsordninger innenfor innskuddspensjonsområdet. Ved valg mellom ulike investeringsalternativer under slike kollektive avtaler er det en tendens til å foretrekke investeringsporteføljer i forsikringsselskapene fremfor investeringer i verdipapirfond.
b) Nærmere om kravene til investeringsporteføljer i investeringsvalgsporteføljen
I forarbeidene til fvl. § 8a-8 er det angitt at kapitalforvaltningsforskriftens (kapf.) kapittel 3 (Særregler for livsforsikring med investeringsvalg) vil komme til anvendelse for midlene som inngår i Investeringsporteføljen. kapf. § 15, 2. ledd, lyder:
”Den enkelte forsikringskontrakt eller egen pensjonskonto med investeringsvalg skal tilordnes eiendeler som forsikringsselskapet eier. Den enkelte kontrakt kan tilordnes:
1. andeler i verdipapirfond
2. andeler i investeringsportefølje
3. bankinnskudd, kontanter og andre likvider.”
Punkt 2. i kapf. § 15 over er nærmere regulert i samme kapf. § 16, hvor det blant annet heter at
”Bestemmelsene i lov 12. juni 1981 nr 52 om verdipapirfond §§ 4-6 (4-4 tidligere) til og med 4-9 (4-7 tidligere) anvendes så langt de passer.
Også lov om foretakspensjon (§ 11-4) og lov om innskuddspensjon (§ 3-4) definerer krav til investeringsporteføljer. Kravene er identiske i de to pensjonslovene, og bygger på kapf. §§ 15 og 16, slik at tolkningen av lov om foretakspensjon § 11-4, lov om innskuddspensjon § 3-4 og kapf.
§§ 15 og 16 blir lik.
Utgangspunktet er altså at investeringene i investeringsporteføljen i praksis er knyttet opp mot bestemmelser i verdipapirfondsloven knyttet til risikobegrensning og investorbeskyttelse. Nedenfor kommenteres de enkelte reglene i forhold til forbeholdet om at de kommer til anvendelse så langt de passer. Det henvises bl.a. til en uttalelse fra Banklovkommisjonen, som er omtalt nærmere under pkt. 3 nedenfor.
·Vpfl. § 4-6 om krav til likvid plassering av verdipapirfondets midler
Bestemmelsen stiller krav til at plasseringer skjer i finansielle instrumenter.Det stilles også krav til at slike instrumenter er notert på regulert markedsplass, dvs. for andre finansielle instrumenter enn fondsandeler. Inntil 10 % kan likevel plasseres i unoterte finansielle instrumenter.
Hvordan passer denne bestemmelsen på investeringsporteføljer med fast eiendom? Den faste eiendommen i forsikringsselskapenes eiendomsporteføljer er ikke børsnotert. Den juridiske eierskapet vil være forankret enten direkte i grunnboken eller gjennom eierskapet i et aksjeselskap som igjen eier eiendommen. Deler av porteføljen kan således også bestå av eiendeler som ikke er finansielle instrumenter. Selv om man likestiller plasseringer i investeringsporteføljer med plasseringer i verdipapirfond, slik at kravet til børsnotering bortfaller, vil kravet om at de underliggende plasseringene skal være i finansielle instrumenter være til hinder for at forsikringsselskapene kan tilby investeringsporteføljer som foretar plassering i forsikringsselskapets eiendomsporteføljer. FNH er på denne bakgrunn av den oppfatning at bestemmelsen ikke passer for investeringsporteføljer med plasseringer i fast eiendom. Vi finner støtte for en slik forståelse i uttalelsen fra Banklovkommisjonen 05.10.04. Kommisjonen synes i sin uttalelse ikke å forutsette en avgrensning av plasseringer i fast eiendom til finansielle instrumenter, jf. nærmere omtale av uttalelsen i pkt. 3 nedenfor.
FNH har imidlertid forståelse for at det er behov for å vurdere nærmere hvordan bestemmelsens bakenforliggende hensyn best kan ivaretas når vpfl. § 4-6 ikke følges. Krav til plasseringer i børsnoterte finansielle instrumenter medfører at plasseringene er omsettelige og at de har en viss likviditet. Dette gjør det mulig på daglig basis å verdsette andelsverdiene til en markedsverdi og sikre at kunder som går inn eller ut får en riktig pris, slik at det ikke skjer en forfordeling mellom kundegrupper. Etter vårt syn vil dette hensynet kunne bli tilstrekkelig ivaretatt gjennom andre krav til forsikringsvirksomheten. Gjennom gjeldende regnskapsregler har livselskapene krav om en forløpende verdivurdering av eiendomsporteføljen til markedspris. Dette medfører at det til enhver tid vil foreligge en pris på investeringsporteføljens andel av forsikringsselskapets eiendomsportefølje som korresponderer med den antatte markedspris. På samme måte som for kollektivporteføljen vil denne markedsprisen også legges til grunn for kunder som ønsker flytting.
Kravet til bruk av finansielle instrumenter medfører også at fondet relativt enkelt kan øke sine investeringer når nye midler kommer inn og redusere sine investeringer når midler trekkes ut. Fondet kan således være nærmest fullt investert til enhver tid. Det er vanskelig å ivareta dette hensynet fullt ut for investeringsporteføljer med fast eiendom, på grunn av at fast eiendom har lengre omsetningshastighet og det kan være vanskelig raskt å finne nye investeringer av god kvalitet. Etter FNHs syn må denne problemstillingen løses ved at det inngår likvide midler i form av bankinnskudd i investeringsporteføljene (erstatningsaktiva), slik regelverket for verdipapirfond også åpner for. I tillegg er det behov for at forsikringsselskapene informerer sine potensielle kunder om at det i perioder kan inngå bankinnskudd i investeringsvalgsporteføljer med fast eiendom. Etter vårt syn følger en slik informasjonsplikt av gjeldende kapf. § 18, som stiller særskilte krav til opplysningsplikt for investeringsporteføljer som livselskapene tilbyr. Således er det ikke behov for ytterligere regler for å ivareta disse forhold.
Når man skal foreta en helhetlig vurdering av disse problemstillingene er det også rimelig å ta hensyn til at plasseringer i livsforsikringskontrakter vil ha et mer homogent langsiktig preg enn alminnelige plasseringer i verdipapirfond, hvor man kan gå inn og ut av fond på daglig basis. Det langsiktige preget knyttet til livsforsikring, tilsier en lavere terskel for å tillate bruk av mindre likvide plasseringsformer.
·§ 4-7om priser ved kjøp og salg for verdipapirfondets regning
Bestemmelsen stiller krav til bruk av markedsverdi ved handel for fondets regning.
Denne bestemmelsen passer også for investeringsporteføljer bestående av fast eiendom.
·§ 4-8Krav til risikospredning:
Bestemmelsen stiller krav om at plassering i samme selskap kan utgjøre inntil 5 % av fondets eiendeler. Grensen kan heves til 10 % dersom samlet verdi av investeringer over 5 % ikke overstiger 40 % av fondets eiendeler. I tillegg begrenser bestemmelsen et verdipapirfonds plasseringer i andeler i et annet verdipapirfond og plasseringer i innskudd i en og samme bank til hver 20 % av fondet eiendeler.
I utgangspunktet vil livsforsikringsselskapenes eiendomsporteføljer oppfylle kravene til risikospredning i kapitalforvaltningsforskriften kap. 2., som er strengere enn kravene i vpfl. § 4-8. I henhold til kapf. § 9 kan enkeltrisikoer knyttet til fast eiendom utgjøre høyst 2 % evt. 5 % av forsikringsmessige avsetninger. En investeringsportefølje som investerer forsikringsselskapets eiendomsportefølje vil således også oppfylle disse kravene. Det synes således ikke behov for å anvende vpfl. § 4-8 for denne type eiendomsinvesteringer. FNH antar at Banklovkommisjonen har lagt dette til grunn.
FNH er usikker på om det er grunnlag for å si at vpfl. § 4-8 ikke passer fordi det finnes en annen regulering som ivaretar de aktuelle hensyn. I tilfelle det legges til grunn at bestemmelsen får anvendelse på investeringsporteføljers plassering i fast eiendom, er det viktig å være oppmerksom på hvilket nivå man anvender spredningskravene. Forståelsen av bestemmelsen bør etter vårt syn knyttes til enkeltrisikoer i fast eiendom, slik disse er definert i kapf. § 9. Av praktiske grunner kan livselskapenes eiendomsplasseringer til dels være organisert gjennom et eller fleredatterselskaper, som igjen hver eieren eller flere eiendommer. Det vil ikke være formålstjenelig å knytte plasseringsgrensene til plasseringene i de mellomliggende eierselskapene.Det er den underliggende risikoen knyttet til enkelteiendommer eller flere eiendommer som ligger så tett sammen at de for dette formål må anses å utgjøre en eiendom, som det bør legges vekt på, slik man gjør i kapf. § 9.
For mindre institusjoner (pensjonskasser) kan de strenge spredingskravene for fast eiendom (minst 20 forskjellige plasseringer) medføre at de ikke vil være i stand til å tilby dette som investeringsvalg. Det bør derfor vurderes å tillates at institusjoner kan dele eierskapet til en eiendomsportefølje.
·§ 4-9Krav til risikoberegning:
Bestemmelsen legger begrensning på hvor stor andel av aksjene/stemmeberettiget kapital, obligasjoner, pengemarkedsinstrumenter eller fondsandeler til ett selskap/verdipapirfond som fondet kan inneha.
I lys av uttalelse fra Kredittilsynets på s. 71 i forslag til regulering av spesialfond datert 19.11.04, legger FNH til grunn at den aktuelle bestemmelsen ikke er en risikobestemmelse, men en bestemmelse som tar sikte på å forhindre at verdipapirfond får for stor innflytelse i selskaper de investerer i. Med dette som utgangspunkt kan vi ikke se at bestemmelsen passer for investeringsporteføljer som plasserer i fast eiendom.
3. Andres påpekninger av behovet for en avklaring ift. fast eiendom i investeringsporteføljer
Både Banklovkommisjonen, Kredittilsynet og Norske Pensjonskassers forening har, som nærmere omtalt nedenfor, påpekt behovet for en nærmere avklaring av hvilke plasseringer som kan fortas i investeringsporteføljer som tilbys kunder investeringsvalg. Vi kan ikke se at departementet så langt har kommentert de aktuelle uttalelsene nærmere.
a) Banklovkommisjonen
I Banklovkommisjonens brev av 05.10.04 til Finansdepartementet, der kommisjonen vurderte Kredittilsynets forslag til alternativ modell for kollektive pensjonskontrakter, gis det en omtale av ytelsesbasert foretakspensjon tilknyttet egen investeringsportefølje. Kommisjonen gir i brevet uttrykk for at enkelte deler av regelverket bør presiseres ved endringer i lov om foretakspensjon, bl.a. slik at det gjøres klart at fast eiendom og utlån også kan inngå i en investeringsportefølje. Kommisjonen har også synspunkter på muligheten til å ha ulike investeringsstrategier for midler tilsvarende premiereserve for løpende pensjoner og pensjonsordningens øvrige midler. Kommisjonen uttaler blant annet følgende på s. 24 i brevet (våre understrekninger):
"Lovens § 11-4 [merknad: lov om foretakspensjon] angir derimot hvilke aktiva som kan inngå i en særskilt investeringsportefølje. Porteføljen kan bare omfatte andeler i verdipapirfond eller andeler i en særskilt investeringsportefølje satt sammen av forsikringsselskapet, med tillegg av likvide midler, men det stilles for øvrig ingen krav til sammensetningen eller til den investeringsprofil investeringsporteføljen reflekterer. Dette betyr imidlertid at direkte investeringer i aksjer og andre finansielle instrumenter, eller i fast eiendom ikke kan inngå i en investeringsportefølje. Et slikt forbud følger ikke av den tilsvarende bestemmelse i EU’s direktiv 2002/83 EF art. 25 nr. 1, men er inntatt i de alminnelige reglene i forskriften (forskrift 23. april 1997 nr. 377) om kapitalforvaltningen i livsforsikringsselskaper som for øvrig bygger på direktivets bestemmelser i art. 22-25.
I tillegg til andeler i verdipapirfond kan investeringsporteføljen således omfatte ”andeler i en særskilt investeringsportefølje”, sammensatt etter retningslinjer fastsatt av forsikringsselskapet. Ved sammensetningen av en slik ”særskilt investeringsportefølje” skal imidlertid verdipapirfondsloven §§ 4-6 til 4-9 gjelde tilsvarende anvendelse ”så langt de passer”, slik det heter i § 11-4 annet ledd. Det er imidlertid uklart om og i hvilken utstrekning dette legger begrensninger på hvordan en ”særskilt investeringsportefølje” kan sammensettes av forsikringsselskapet.
Det fremgår av NOU 2000: 13 side 23-24 at denne regelen I § 11-4 annet ledd skriver seg fra innskuddspensjonsloven § 3-4 som igjen bygger på kapitalforvaltningsforskriften § 15, jf. Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) side 64 og side 166. Hovedhensynet har her vært å sikre en viss diversifisering av den porteføljen selskapet setter sammen, men bestemmelsen reises spørsmål om hvilke begrensninger som ellers måtte følge av at regler i verdipapirfondsloven skal gjelde tilsvarende ”så langt de passer”.Spørsmålet har særlig betydning i forhold til andeler i en låneportefølje som ikke er knyttet til finansielle instrumenter, og i forhold til andeler i en portefølje bestående av fast eiendom eller andeler av fast eiendom. Slike eiendeler kan selvsagt ikke inngå i et verdipapirfond. Det er imidlertid – i lys av kapitalforvaltningsreglene for livsforsikringsselskaper – vanskelig å se noen reell grunn til at en særskilt investeringsportefølje sammensatt av forsikringsselskapet ikke skal kunne omfatte andeler i slike porteføljer. I så fall skulle en ved en tolking - med utgangspunkt i reservasjonen ”så langt de passer” - kunne komme frem til at også slike andeler kan inngå fordi det her ikke er sagt uttrykkelig at det bare skal dreie seg om en verdipapirportefølje. Det bør likevel vurderes om det ut fra lovmotivene her er behov for en endring av foretakspensjonsloven § 11-4 og innskuddspensjonsloven § 3-4 som vil klargjøre dette ved å forankre tolkingen i lovteksten selv."
Banklovkommisjonen synes med dette å gi sin tilslutning til en modell hvor livselskapene kan tilby investeringsporteføljer med andeler i livselskapenes eiendomsporteføljer.
b) Kredittilsynet
I Kredittilsynets høringsuttalelse til Banklovkommisjonens utredning nr. 12, Pensjonskasselovgivning, Konsolidert forsikringslov, har Kredittilsynet kommentert ovennevnte uttalelse fra Banklovkommisjonen. Kredittilsynet uttaler følgende innledningsvis (våre understrekninger):
"Kredittilsynet vil på bakgrunn av det ovennevnte oppfordre Finansdepartementet til å gjennomgå regelverket for forsikring med investeringsvalg i pensjonslovene i lys av de synspunkter som er fremmet av Banklovkommisjonen før ny lovgivning for pensjonskasser trer i kraft. De samme endringer eller presiseringer/fortolkninger som foretas mht. hvilke typer plasseringer som kan inngå i forsikringer med investeringsvalg bør foretas i kapitalforvaltningsforskriften kapittel 3 om livsforsikring med investeringsvalg. Det bør i det minste ikke være videre adgang til valg av ulike typer plasseringer etter pensjonslovene enn den adgang som gis i kapittel 3 i kapitalforvaltningsforskriften for forsikring med investeringsvalg."
Kredittilsynet går således ikke i mot det som Banklovkommisjonen har uttalt, men det mener at det må foretas en presisering i forskriften for å kunne implementere forståelsen.
c) Norske Pensjonskassers Forening
Norske Pensjonskassers Forening har også gitt uttrykk for at det er behov for en avklaring omkring sammensetning av særskilte investeringsporteføljer i sin høringsuttalelse til Banklovkommisjonens utredning nr. 12. I uttalelsen heter det blant annet:
”I tilknytning til gjennomgangen av Kredittilsynets modell for langsiktig forvaltning av
pensjonsmidler pekte Banklovkommisjonen på, at avtaler etter foretakspensjonsloven § 11-1om pensjonsordning med investeringsvalg har mange av de samme, positive egenskaper.
Slike avtaler vil imidlertid neppe bli inngått før uklarheter omkring sammensetning av særskiltinvesteringsporteføljer etter foretakspensjonsloven § 11-4, annet ledd er avklaret. Særlig har spørsmålet relevans når det gjelder muligheten til å investere i fast eiendom eller andeler i fast eiendom og i utlån og andeler i låneporteføljer. I Banklovkommisjonens notat til Finansdepartementet av 5. oktober 2004 om Kredittilsynets modell vises det til, at hovedhensikten med bestemmelsen har vært å sikre en viss diversifisering av den porteføljen livsforsikringsselskapet / pensjonskassen setter sammen – ikke å begrensevalgmulighetene. Det påpekes imidlertid, at det her er behov for en klargjøring.
Etablering av pensjonsordning med investeringsvalg er av stor interesse for
pensjonskassene. Norske Pensjonskassers Forening vil be om at den nødvendige avklaring av lov om foretakspensjon § 11-4, annet ledd gjøres i forbindelse med en proposisjon om pensjonskasselovgivning.”
4. Nærmere om næringens behov og mulige løsninger
a) Investering i livselskapenes eiendomsporteføljer
Det er et sterkt behov for at det legges til rette for at kunder med investeringsvalg kan tilbys investeringsporteføljer med andeler i livselskapenes portefølje av fast eiendom, bestående av direkte eller indirekte eid fast eiendom. Slike investeringsporteføljer bør kunne bestå av fast eiendom alene og av en andel fast eiendom i en bredere sammensatt investeringsportefølje. Det bør i tillegg være mulig å tilordne slike investeringsporteføljer andeler i enkelteiendommer eller underporteføljer av forsikringsselskapenes samlede eiendomsportefølje.For at livselskapene skal være trygge på at slik virksomhet er innenfor regelverket kreves det klargjøring av gjeldende regelverk fra departementets side, alternativt en regelverksendring.
I tilfelle det er nødvendig med en regelverksendring kan det tenkes flere løsninger. En mulighet vil kunne være ta inn en fjerde gruppe av investeringer i kapf. § 15 annet ledd, lov om foretakspensjon § 11-4 første ledd og lov om innskuddspensjon § 3-4 første ledd, der fast eiendom aksepteres som et eget investeringsalternativ. En eventuell slik forskriftsendring bør utformes relativt vidt; for eksempel slik:
"Andel i hele eller deler av forsikringsselskapets eiendomsmasse."
En slik løsning vil gi adgang til rendyrkede eiendomsporteføljer, men vil trolig ikke være egnet i forhold til særskilte porteføljer som er satt sammen av flere aktivaklasser. Dette er uheldig. Slike investeringsporteføljer vil trolig være svært aktuelle, ikke minst knyttet til foretakspensjon. En lovteknisk løsning som ivaretar dette behovet er å endre kapf. § 16 første ledd annet pkt. slik at koblingen mot verdipapirlovens §§ 4-6 til 4-9 ikke gjelder for investeringsporteføljer i fast eiendom, eller den del av en sammensatt investeringsportefølje som består av fast eiendom.
”Bestemmelsene i lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond §§ 4-64 til og med 4-97 gjelder så langt de passer for de underliggende plasseringene i investeringsporteføljer med unntak av plasseringer i fast eiendom.”
b) Likviditetsplasseringer i eiendomsporteføljen
For praktisk å kunne håndtere kundenes etterspørsel etter eiendomsinvesteringer, herunder løpende allokeringer til og fra aktivaklassen, flytting av forsikringskontrakter, og inn-/utbetalinger under forsikringskontraktene, kreves det større grad av fleksibilitet i håndteringen av likvider og plasseringer enn det som normalt vil være tilfelle med livselskapenes tradisjonelle porteføljer i finansielle instrumenter. Dette skyldes at fast eiendom har en lavere likviditet og at slike plasseringer ikke er oppdelbare, slik som plasseringer i obligasjoner og aksjer. Rent praktisk vil det være behov for at eiendomsporteføljen kan inneholde likviditetsplasseringer i form av bankinnskudd og andre likvider. I samsvar med det som vi har omtalt ovenfor, er slike plasseringer i samsvar med regelverket for verdipapirfond, jf. begrensingen i vpfl. § 4-8 på innskudd i en og samme bank på 20 % av fondets eiendeler. Det kan imidlertid synes noe usikkert om slike likviditetsplasseringer etter det øvrige regelverket kan inngå i investeringsporteføljer, jf. at bankinnskudd, kontanter og andre likvider er listet opp i et eget pkt. i kapf. § 15 annet ledd, lov om foretakspensjon § 11-4 første ledd og lov om innskuddspensjon § 3-4 første ledd. Skal disse bestemmelsene forstås slik at likvider skal være et eget investeringsvalg og ikke kan inngå investeringsporteføljer? FNH kan ikke se at reelle hensyn taler for en slik streng fortolkning. En slik streng fortolkning vil i tillegg innebære en strengere regulering av investeringsporteføljer enn verdipapirfond.
For FNH er det svært viktig å få en rask og positiv avklaring på de to hovedspørsmålene som er tatt opp i dette brev. Med dagens plasseringsregelverk vil investeringsvalgsporteføljen i praksis få et vesentlig snevrere investeringsrom enn kollektivporteføljen. Av størst betydning i så måte er plasseringer i fast eiendom. FNH kan ikke se at det er noen reelle hensyn som taler for en slik forskjellsbehandling. Dette synes også å være Banklovkommisjonens vurdering.
FNH vil i en senere henvendelse komme tilbake til andre problemstillinger knyttet kapitalforvaltningsforskriften, herunder andre spørsmål knyttet til investeringsrommet for investeringsvalgsporteføljen og kollektivporteføljen.
FNH stiller seg til disposisjon i tilfelle departementet skulle ønske mer informasjon eller en nærmere dialog omkring de aktuelle problemstillingene.
Med vennlig hilsen
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Arne Skauge
Adm. direktør Fredrik Haugen
Konsulent
Kopi: Kredittilsynet