Partene i arbeidslivet er enige om at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor må gjelde som en norm for lønnsveksten i de andre tariffoppgjørene. Deretter har partene i de ulike forhandlingsområdene imidlertid selv et ansvar for fordelingen av rammen mellom ulike grupper innen sitt tariffområde. Det innebærer blant annet at profilen i oppgjøret i frontfaget ikke automatisk skal overføres til andre sektorer, men bestemmes på bakgrunn av egne behov.

Det er store og vanskelige temaer som forhandles i frontfaget i år. Nå er frontfaget i mekling. Hvor høye lønnstillegg er det rom for, hva skjer med AFP-ordningen og blir det endringer i tjenestepensjonsordningene? Hvilke andre elementer i tariffavtalene diskuteres? Svaret på om frontfagets oppgjør blir løst under mekling, får vi sannsynligvis 7. april.  Det er meklingsfristen. Skjer ikke dette, blir det streik.

Start i finans 18. april

Forhandlingene i finansnæringen starter 18. april, med forhandlingsfrist 25. april. Produktivitetsveksten i næringen er høy. Dette skyldes først og fremst økende automatisering. Samtidig foregår det et kompetanseskifte i finans. Alle undersøkelser viser at det er høy etterspørsel etter teknologer. Behovet for denne type arbeidskraft er imidlertid finans ikke alene om – det presser markedsprisen på slike stillinger opp. Omstillingstakten er høy og mange selskaper forteller nå at de også satser kraftig på kompetanseutvikling av egne ansatte. Det er et viktig signal – ikke minst fordi dagens ansatte sitter på lang og relevant erfaring det er nyttig å ha med seg videre, og fordi kostnaden med bare å hente inn ny arbeidskraft er høy.

Det er imidlertid viktig at enkeltgrupper utenfor de tariffregulerte områdene over tid ikke viser en høyere lønnsvekst enn de som omfattes av tariffavtaler. Dette gjelder både ledere og andre som bare har individuell lokal lønnsdannelse. En slik situasjon skaper et press mot frontfagsmodellen, og det er ingen tjent med.

Fallende organisasjonsgrad

Dessverre ser vi fallende organisasjonsgrad i arbeidslivet, først og fremst på arbeidstakersiden, men også hos arbeidsgiverne. Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene samt høy grad av koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til en god utvikling i Norge, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst. Lønnsforhandlingene er partenes ansvar. Organisasjoner med fallende medlemstall, enten det er på arbeidstaker- eller arbeidsgiversiden, vil ikke være like relevante fremover. Derfor er det viktig å opprettholde en høy organisasjonsgrad på begge sider.  Vi trenger relevante organisasjoner med stor legitimitet.

Arbeidstaker- og arbeidsgiversiden er ofte uenige om virkemidlene, men enige om målet. Slik skal det være. Tariffavtalene er et vesentlig virkemiddel for et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og for ryddige arbeidsforhold. Partene har imidlertid også et ansvar for å videreutvikle og tilpasse tariffavtalen i takt med utviklingen i markedet og i samfunnet.  Hvis tariffavtalene blir hengende etter i utviklingen vil det true den norske modellen.

God påske - og lykke til i vårens vakreste eventyr!