Pensjon-hva-da?

Gry Nergård

Kjenner du begrepet «finansiell inkludering»? Hvis ikke er det antakelig fordi du og de aller fleste nordmenn alltid har vært og er finansielt inkluderte. Men det er jo ingen selvfølge.

Faksimile pensjonsportaler. Foto.

Jeg har vært finansielt inkludert hele livet. Med sparebøsse og innskuddskonto fra jeg ble født, og postsparebankbok, studielån, lønnskonto, høyrentekonto og BSU-konto som ung voksen. Jeg hadde sikkerhet for verdiene mine i form av innboforsikring og reiseforsikring. Jeg trengte og fikk boliglån, boligforsikring og bilforsikring da jeg stiftet familie. Jeg har hatt kontanter, brevgiro, bankkort og nettbank til å utføre betalinger. Jeg var til og med en av de første til å ta i bruk Vipps, og fant dermed også en ny plattform å kommunisere med barna mine på.

Men nå, i en alder av 51 år, vet jeg ikke om jeg er fullt ut finansielt inkludert lenger. På tross av Vipps. Det er noe viktig, noe stort, noe ullent og uangripelig som jeg ikke tør tenke på.

Setningen som skremmer meg er denne: «Nå må du selv ta større ansvar for pensjonen din».

Det er like skummelt som da moren til Jens i «Karius og Baktus» sa «Du må pusse tennene dine, Jens». Jeg skjønte jo på en måte at det var lurt at Jens pusset tennene. Men jeg hadde ikke noe forhold til Jens eller moren hans. Jeg hadde sympati med hovedpersonene i boka, det er jo tross alt vanlig, og ville ikke at hjemmene deres skulle bli ødelagt av tannbørsten. Så jeg ropte med Karius og Baktus: «Ikke gjør som mora di sier, Jens»!

Må ta ansvar

På samme måte har jeg på en måte skjønt at jeg må ta ansvar for pensjonen min. Men jeg har ikke noe forhold til pensjon. Jeg har jobbet 25 år i det offentlige. Jeg har betalt inn en del av lønna mi hver måned til pensjonskassen, i den tro at jeg skal få det i rikt monn tilbake når pensjonstiden kommer. Da jeg byttet arbeidsgiver, fra offentlig til privat, tidligere i år, ble jeg meldt inn i arbeidsgivers tjenestepensjonsordning. Men jeg har forstått såpass at jeg bør spare på egen hånd også. Kanskje på annen måte enn på bankkonto, slik rentenivået er nå. Men hvordan?

Jeg søker på Google. Jeg klikker inn på de første lenkene, og skjønner at det er fond som er tingen. Det finnes indeksfond og aktivt forvaltede fond. De siste koster en del. Hvor mye kan de koste før vinninga går opp i spinninga? Og hvordan kan jeg være sikker på å få tilbake noe som helst den dagen jeg trenger det? 1. september kom konseptet aksjesparekonto. Er det et produkt som passer for meg? Hva med IPS? Pensjonssparing med skattefradrag høres jo unektelig lurt ut.

Eller er det like lurt å sette de ekstra pengene jeg kan avse i eiendom, som jeg så kan selge når jeg blir så gammel at jeg trenger pengene? Det er i alle fall et konsept jeg er kjent med.

Hvem skal lære meg alt dette?

Jeg lurer på hvem som skal lære meg noe om alt dette. I tillegg til forholdet mellom folketrygd, min tidligere statlige pensjon, min nåværende tjenestepensjon og min (kommende, potensielle) individuelle pensjonssparing.

Det kunne være nærliggende å tenke at når man bygger ned det offentlige pensjonssystemet, ville det offentlige ta ansvar for å gi oss opplæring og råd. Det kunne vært praktisk å stikke innom det lokale NAV-kontoret, og få tegnet og forklart alt jeg trengte å vite. Men sånn er det ikke. NAV har lukket dørene. Jeg sjekker NAVs hjemmeside, og får opplyst at: «Egen sparing kan også være en del av pensjonen din. Dette vil komme i tillegg til andre utbetalinger når du blir pensjonist. Det finnes ulike måter å spare på og ulike spareprodukter som er tilrettelagt for pensjonssparing. Her må du selv sette deg inn i hva som passer best for deg».

finansportalen.no er det god informasjon om hvordan alt henger sammen. I den grad folk finner frem dit, får de også vite at prisen (gebyret) på pensjonsspareproduktet er det viktigste. Pris er viktig, men det er også kvalitet. Så sjekk begge deler!

Bankene og forsikringsselskapene

Men sånn i praksis er det faktisk bankene og forsikringsselskapene som skal lære meg det jeg trenger å vite om egen sparing til pensjon. Det er et stort ansvar. Og mange er sikkert skeptiske til at de som skal selge produktene er de som skal gi råd. Heldigvis har finansnæringa lært noe av tidligere tiders mindre vellykkede rådgivningsblemmer.

I 2009 etablerte finansnæringen en autorisasjonsordning for finansielle rådgivere, og en bransjenorm for «God rådgivningskikk». Innenfor dette systemet, Finansnæringens autorisasjonsordninger (FinAut), får rådgivere relevant og oppdatert fagkompetanse i tillegg til opplæring og trening i etikk. Ca 6500 rådgivere innen bank og forsikring er autoriserte. Disse skal kunne gi deg god og bred veiledning om hvordan akkurat du kan spare til pensjon.

Du kan sjekke om en rådgiver er autorisert på finaut.no

Og hvis du vil sjekke pensjonsstatusen din, kan du logge inn på finansnæringens portal norskpensjon.no 

Null (pensjons)hull

Selv om jeg synes det er både vanskelig og kjedelig å tenke på pensjon, skal jeg nå avtale et møte med en autorisert rådgiver i banken eller forsikringsselskapet mitt. Og så håper jeg på samme resultat som det Jens kunne håpe da han pusset ut Karius og Baktus: Null (pensjons)hull!