Året som var så bratt, rart og digitalt

Gå til hovedinnhold

Året som var så bratt, rart og digitalt

Gry Nergård

12. mars er det ett år siden Norge stengte ned første gang. Det har vært et rart år og da alt stengte ned kom det godt med at vi allerede var et digitalt folkeferd. Men hvem har ansvaret hvis noe går galt i den digitale verdenen vi har skapt? Det haster med å finne ut av nettopp det.

Illustrasjonsbilde: En som holder en ipad

Året har vært rart for oss alle, på hver sin måte. For meg har det vært ganske bratt. I ordets aller retteste forstand: jeg har gått mange og bratte turer. Ikke har jeg reist noen steder og det har hverken vært kino, teater, konserter eller bar-besøk. Så jeg har gått og gått, ute i all slags vær, og gjerne opp på små og litt større topper. Helst sammen med venner.

For ute er jo det eneste stedet jeg har kunnet møte venner fysisk. Forøvrig har alt av menneskelig kontakt vært digital. Digitale vinkvelder med venner. Digitale familieselskaper. Digitale møter. Og det går jo helt strålende! På mange måter har jeg kommet nærmere en del mennesker fordi vi har kunnet møtes oftere og enklere.

Shopping, legebesøk og bolighandel – alt digitalt

Jeg er klar over at digital shopping er old news. Men jeg er av den sorten som liker å handle lokalt. Gå i butikken, ta på bøkene, prøve klærne, snakke med eksperten i friluftsavdelingen på sportsbutikken. Spise på den lokale restauranten. Jeg kommer til å gå tilbake til akkurat det.

Digitale legebesøk er jeg litt mer usikker på. Jeg tror at legen og jeg greide å stille riktig diagnose på den vonde foten min uten at hun fikk tatt på den. Men jeg vet jo ikke. Jeg tror nok jeg foretrekker å gå til legen fysisk når jeg kan. Men resept eller henvisning videre vil jeg insistere på at de fortsatt kan gjøre digitalt etter at alt åpner igjen.

Digital bolighandel i Trondheim gikk overraskende greit. Visning på nett, elektronisk budrunde, elektronisk signering av kontrakt og elektronisk inngåelse av boliglån. Megler glemte skjemaet for strømavtale, noe som resulterte i at strømmen forsvant i jula, men ellers gikk det greit!

Mulighetenes marked

I tillegg til alle disse små digitale skrittene for meg personlig, ble det også lansert digitale løsninger som var viktig for menneskeheten (i alle fall den norske delen av den). Kompensasjonsordningen, som skal hjelpe bedrifter som har stort inntektsbortfall på grunn av koronakrisen, er ett eksempel. Digital søknad om midlertidig kompensasjon for tapt inntekt for selvstendig næringsdrivende og frilansere fra NAV, er et annet.

Både mine små og samfunnets store digitale løsninger er mulig i Norge fordi så å si hele befolkningen har en trygg og sikker digital ID og elektronisk signatur. Det har vi i form av BankID. Som ihuga BankID-brukere, er vi blant verdens mest digitale folkeslag. Det kom ekstra godt med nå i koronaens tid.

Hvem har ansvaret hvis det går galt?

Med alle de digitale mulighetene kommer også en del utfordringer og trusler. En BankID på avveie kan få katastrofale følger for den som har mistet den. Og hvem har ansvaret da, dersom noen har kjøpt sushi for mange tusen kroner med min BankID? Eller logget seg inn på min side hos legen og fått tilgang til sensitive data? Kjøpt bolig i mitt navn, og tatt opp flere millioner i lån? Lurt til seg inntektskompensasjonen min fra NAV?

Det meste av sushikjøpet og boliglånet er banken ansvarlig for, så lenge jeg ikke har gitt fra meg eller slumset bort bankkortet og BankIDen min. Det er regulert i finansavtaleloven.

Men når det gjelder helseopplysningene mine, boligkontrakten og lønnskompensasjonen vet jeg ikke. Det haster med å finne ut av nettopp det. Jeg håper digitaliseringsministeren er enig.

PS: Finans Norge har bedt digitaliseringsministeren om å utrede ansvaret for misbruk av elektronisk ID og -signatur.