Dette innlegget sto også på trykk i VG 6. april 2018.
Det høres kanskje litt snodig ut at finanstoppene drar til London for å tale din sak? Enig i det, men det er like fullt både sant og målet med reisen.
Forklaringen er at de man møter forvalter eller er rådgivere for forvaltere av milliarder av pund, dollar og euro som er plassert i Norge. Hvorfor? Fordi det er slik vi har skrudd sammen norske økonomi.
Oljefondet eksporterer kapital, bankene importerer
Realinvesteringene i Norge er høyere enn vår samlede sparing når finansielle plasseringer i utlandet gjort av oljefondet og enkelte andre institusjonelle investorer trekkes fra. Motstykket er at Norge henter en betydelig andel av privat kapital i utlandet. Kort sagt er det slik at oljefondet eksporterer kapital, mens banker og Oslo Børs importerer kapital.
Av totale utlån fra norske banker, er nær 40 prosent finansiert med innskudd fra norske kunder. Det resterende må bankene låne fra andre kilder. Det er særlig her utlendingene kommer inn. Faktum er at av norske bankers eiendeler (samlet balanse) er litt over en tredjedel finansiert i utenlandsk valuta. Norske banker og kredittinstitusjoner nettolåner 1500 milliarder kroner fra utlandet!
Av alle aksjer på Oslo Børs, eier utlendinger 38 prosent. Det tilsvarer om lag 950 milliarder kroner.
Ikke alle disse pengene, lån og aksjeinvesteringer, kommer fra England. Men en veldig stor andel av dem er sikret i ulike instrumenter som nesten utelukkende gjøres opp i London.
Våre utenlandske venner krever naturlig nok avkastning på å låne våre banker penger og på å investere i norske selskaper. Og jo mindre risiko de føler at de tar, jo lavere avkastning vil de kreve og jo billigere får vi tak i kapital. Dette tjener også du og jeg på. Jo mindre banken må betale for å låne inn penger, jo mindre kan den ta betalt for å låne dem ut igjen. Hva utenlandske pengeflyttere mener om norsk økonomi, norske husholdninger og det norske boligmarkedet, påvirker dermed din lånerente direkte. Derfor er det viktig at vi gir dem et sannferdig bilde av hvordan det står til i Norge.
Opptatt av risiko
Verden er stor og internasjonal kapital mangler ikke alternativer for å plassere penger. Sitter du i USA og forvalter amerikanske pensjonsfond for milliarder av dollar, er i prinsippet hele verden nedslagsfeltet ditt. Norske banker og aksjeselskaper må konkurrerer om disse pengene med resten av verden, akkurat som utenlandske selskaper konkurrerer om investeringer fra Oljefondet. I denne sammenhengen blir Norge et veldig lite land med en liten valuta som, for å si det mildt, ikke er øverst på listen over aktuelle steder å plassere penger. Men er mulighetene interessante nok, finner pengene veien også til oss. Da hjelper det at utlendingene vet at norsk økonomi er bunnsolid, norske banker er blant de mest solide i Europa, at eiendomsmarkedet i Norge er godt forankret i fundamentale forhold, at arbeidsledigheten er lav og at den norske stat har muskler til å tåle en regntung dag.
Innsikt i norsk økonomi i en urolig tid
Vi lever i en svært usikker tid. Norge er en liten, åpen økonomi som er blant dem som har mest å tape på en fullskala handelskrig som Trump ser ut til å ha startet. Brexit har åpnet en dør inn til et hav av spørsmål for hvordan Englands tilknytning til EU skal være i fortsettelsen. Særlig for finanssektoren er dette viktig fordi London er et av verdens aller viktigste finanssentrum. I tillegg er vi i en brytningstid der rentene nesten over alt ser ut til å ha nådd bunnen, og igjen skal begynne å stige. Det kan føre til børsuro fordi den langsiktige renten er utgangspunktet for å vurdere andre verdipapirer.
I en slik situasjon er det ekstra viktig å bringe nøktern innsikt. Og man må tørre å svare på spørsmålene om hvordan staten husholderer med offentlige penger, om husholdningene har kontroll på privatøkonomien og hvor veldrevet og effektiv norsk finansnæring er. Det som virker som en pengeprat for eliten langt borte og over hodene til folk flest, er snare tvert om noe som angår deg og meg. Det handler om renten på lånet ditt.