Katastrofen Trump, ett år etter

Tom Staavi

Etter møter med media, lobbyister, politiske analytikere og tenketanker i Washington, trer det frem et skremmende bilde av amerikansk politikk som dysfunksjonell, korrupt og med en president som best kan sammenlignes med gift for samfunnet.

Tom Staavi i Washington Post. Foto.
Finans Norges informasjonsdirektør, Tom Staavi, på besøk i Washington Post.

Nå kan det kanskje høres ut som om jeg har møtt en gjeng amerikanske sosialdemokrater. Det har jeg ikke. Jeg har de siste dagene fått møte folk fra begge sider av det politiske landskapet. Dog ikke ennå fornuftige folk med et positivt syn på Trump og gode argumenter for det. Det skal jeg komme tilbake til. Men dette er mine refleksjoner etter et par dager av Washingtonseminaret. Et dypdykk i amerikansk politikk.

En dramatisk dag

Vi våknet opp i Washington til nyhetene om at spesialetterforsker Robert Mueller som gransker eventuelle bindinger mellom Trumps valgkamp og Russland, ville sikte den tidligere valgkampsjefen til Donald Trump, Robert Manafort og hans forretningspartner Rick Gates for konspirasjon mot USA, hvitvasking av penger, skatteunndragelser og falske forklaringer. I den samme siktelsen fremkom det også informasjon om at en tidligere utenrikspolitisk rådgiver til Trump, George Papadopoulus, hadde innrømmet å lyve til FBI om sine kontakter med med russere i valgkampen. Papadopoulus hadde allerede 5. oktober innrømmet dette, og etterpå vært det siktelsen kaller en «proaktive cooperator». Hva dette betyr, kan man bare spekulere i foreløpig. Men enkelte tolker det som at han er brukt som agent med lydopptaksutstyr sendt i samtale med andre i deltagere i kampanjen. Denne historien er med andre ord langt fra over.

Alle er enige om at det er dramatisk, men ingen jeg har møtt hittil tror at det nærmer seg slutten for Trump som president, kanskje heller ikke begynnelsen til slutten. Selv ikke i Washington Post, som ble besøkt i dag, er man villig å spå at dette kan bli svært alvorlig for presidenten. Der har man kun ett mål, ikke la seg vippe av pinnen eller fristes til å ta til motmæle av Trump-leierens «fake news»-strategi, men fortsette å konsentrere seg om å bringe fakta. Noe som er fryktelig vanskelig, blant annet fordi man i stor grad er avhengig av anonyme kilder. I et kaos av rykter og enorm informasjonstilgang, må man være ekstremt forsiktig, kritisk og virkelig gjøre en god journalistisk jobb for å skille sant fra usant.

Et betent klima

Christ ChurchDu trenger ikke være lenge i USA for å kjenne på hvor betent og delt nasjonen er. Vi fikk et bevis for det på søndag på en gudstjeneste i den 244 år gamle Christ Church i Alexandria, rett utenfor Washington. Denne dagen skulle lederen av menigheten, Emily Bryan, fortelle menigheten hvilken beslutning man var kommet til vedrørende to plaketter som hang på hver side av alteret. Begge gjorde stas på to tidligere og ikke ubetydelige personer som har sognet til kirken. Denne ene Robert E. Lee, sørstatsgeneral under borgerkrigen, den andre George Washington, USAs første president.

Hvorfor diskuterte man dette? Det kom som en følge av hendelsene i Charlottesville der det ble voldelige demonstrasjoner og ett dødsfall da hvite nasjonalister motsatte seg at byens myndigheter ville fjerne statuen av general Lee til hest. Kjernen i borgerkrigen var uenigheten mellom nord og sørstatene om retten til å eie slaver.

Begge plakettene var hengt opp i 1870, rett etter Lees død. Kirkens slogan om du vil, er «All are welcome - no exception». Da er det dypt problematisk å stirre på plaketter som ærer to menn som begge var slaveeiere, den ene, Lee, til og med en mann som kjempet en hard kamp for å beholde retten til å være det. Så betent er denne saken at CNN stilte med eget team og laget en sak om dette søndag morgen.

Emily Bryan bestod, etter mitt syn, oppgaven med glans. Hun argumenterte solid for at plakettene skulle ned, men plasseres et annet sted for å ivareta kirkens historie. Og hun inviterte menigheten med på en diskusjon om hvor dette burde være.

De som lures til timeshare

Trump har liten evne til konsentrere seg, han klarer ikke å lese en lang tekst eller sette seg inn i en avansert problemstilling er det mange jeg har møtt og som har gode kilder som sier. Han viser kun tegn til å være lykkelig om han kan spille golf, snakke med deg om golf eller sitte i flyet sitt å se Elton John-videoer, som en som har reist mye med ham sa. Han har ingen ideologi eller agenda utover at Trump er nummer 1. Beskrivelsen av ham er som beskrivelsen av et selvopptatt barn. Men han er det motsatte av et barn, advarte en av innlederne her i Washington, han er en veldig ond voksen. Han bryr seg kun om Donald Trump.

Man kan spørre seg hvorfor partiet hans, Republikanerne, ikke vender seg mot ham? Det er noen grunner til det. Den viktigste er antagelig at de ønsker seg en skattereform over det meste annet. Det vil i praksis si et skattekutt, særlig viktig for de med høyest inntekt, fordi en reform ville krevd at demokratene var villige til å lage et kompromiss. Det skjer ikke. Denne saken er, som flere sier, et være eller ikke være for Trump. Leverer han ikke, vil han antagelig ha et stort problem med flere enn de som har vendt seg mot ham nå.

David Frum. Foto.Samtidig kan man spørre om hvorfor de som har blitt med på teamet hans ikke forlater det mange beskriver som et fullstendig kaos. David Frum (bildet), republikaner, taleskriver for Bush Jr, tenk «axis of evil» og nå redaktør for The Atlantic, ga et godt bilde. Tenk deg at du er på salgsmøte for timeshare, sier Frum. Noen forlater møtet fordi de mener at dette blir for dumt, andre blir igjen og ender med å kjøpe en andel. Hvis dette går galt, blir de som til slutt kjøper ikke sinte på selgeren som lurte dem, men på de som forlot møtet. Mekanismen er enkel, enten tok de som gikk feil eller så er du selv en dust. Ingen vil konkludere med det siste.

Han slutter ikke

Mange har håpet at Trump skal si opp jobben. Det kommer neppe til skje, er det flere som sier. Trump vil aldri skade merkevaren Trump med å gi opp. De som håper på at regjeringen skal erklære ham ikke skikket, blir også skuffet. Å stille ham for riksrett, er en så lang vei at få tror på det. Det vil dessuten føre til en ukontrollert situasjon i USA. Det er en forbausende stor gruppe som Trumps «fake news»-strategi resonnerer i. De vil bli rasende om «eliten» kaster ham ut av Det hvite hus. Den beste strategien er, sier John Halpin, leder av en demokratisk tenketank, å slå han grundige i valget i 2020. Vi må leve med ham i fire år, kaste ham demokratisk ut av Det hvite hus, og glemme disse årene.

Om Demokratene klarer det, gjenstår å se. Partiet ligger nede med brukket rygg. Spørsmålet er om de klarer å samle seg om et budskap som kan oppildne immigranter og særlig kvinner som Hillary Clinton forbausende nok ikke fikk taket på. Og hva om økonomien fortsetter å vokse? Om middelklassen tjener på et skattekutt? Enkelte stemmer i Washington tror at det kan bli 7 år til med Trump.

Litt senere i uken, skal jeg møte det jeg tror er fornuftige mennesker som støtter Trump. Det skal bli spennende å høre om de kan nyansere bildet av en amerikansk president som fremstår som en håpløst uskikket person for oppgaven og fullstendig ensom.