Jeg er så lei

Gå til hovedinnhold

Jeg er så lei

Tom Staavi

Vi er i ferd med å legge et all time high-år bak oss. All time high i kokkoangrep på politikere, blindt og unødvendig raseri i sosiale medier og i manglende evne til å skille sant og usant. Aldri før, i alle fall ikke så lenge jeg har vært våken, har samfunnsdebatten pågått med større skylapper enn i år.

I løpet av 2018 måtte statsminister Erna Solberg stenge den åpne veggen sin på Facebook fordi folk publiserte trusler og sjikane. Justisminister Tor Mikkel Wara fikk føle noens vrede når huset og bilen ble tagget ned hjemme. Deler av høyresiden sprer, enten bevisst eller fordi de ikke skjønner rekkevidden, et menneskesyn i sin retorikk som ingen fortjener å bli rammet av. Kvinner i offentligheten blir jevnlig trakassert i alle kanaler. Menn også, men mitt inntrykk er at det er kvinnene som får gjennomgå mest.

Årets bunnpunkt

Årets absolutte bunnpunkt for meg, var den massive hetsen som møtte Lan Marie Nguyen Berg da hun og ektefellen Eivind Trædal fortalte at de ventet barn. «Herregud, formerer hun seg og. Stakkars Norge», fikk Berg høre, samt tirader om utseende og ønsker om det skulle gå riktig ille med barnet. Jeg er på ingen måte enig med dem politisk, jeg tror det er uklokt å gå for fort frem i kampen mot privatbilismen. Men de jobber begge for det de ble valgt på, de gjør som de lovet i sine valgkamper. De er valgt. Demokratisk. Å synke ned på dette lavmålet av hets, er kvalmende. De skal ha barn. Ingenting er finere enn det. Da skal man gratulere og ønske dem og barnet alt godt. Punktum. 

Jeg er så lei at jeg er i ferd med å bli immun. Jeg ser bort. Jeg orker ikke mer av denne dritten. Hvordan har vi kommet hit?

Trolling

La meg bare stoppe et lite øyeblikk ved en mulig formildende omstendighet. Kan mye av grumset være plantet av f. eks. russiske trollefrabrikker med mål om å destabilisere samfunnet. Det er slett ikke usannsynlig.

I så fall blir jobben vår å være bevisst på det. Hver gang vi ser slikt, skal vi tenke at det er plantet. Ingen intelligente mennesker skriver slikt. Vi må ikke la oss vippe av pinnen, slik jeg gjør her.

Men problemet stikker egentlig dypere. Det er ikke bare skrothuer i mørke kjellere eller russiske trollefabrikker som bidrar til dette forsøket på å drepe ethvert ønske om å delta i et meningsfullt ordskifte. Jeg synes også å registrere at folk som burde vite bedre, gjør det de kan for å misforstå eller grave et slags Grand Canyon mellom politiske skiller. Enten det dreier seg om å hive seg på den merkelige kritikken av Jonas Gahr Støres deltagelser i komitémøter på Stortinget, hamre løs på FNs migrasjonsavtale som det endelige beviset på at regjeringen har solgt Norge til Islam for kroner null, radbrekking av den nylige klimaavtalen fra Polen, den fullstendig kompromissløse debatten om antall ulv i Norge eller vinneren fra i våres da slagordene fikk prege debatten om det europeiske samarbeidet i strømmarkedet (Acer).

Stopp, jeg orker ikke mer. Dere er valgte politikere. Dere har et ansvar for å gå foran. Berede grunnen for opplyste ordskifter og gode kompromisser. Ikke hisse opp meningsfellene deres med slagordpreget ensretting der det kun finnes enighet eller katastrofe, min vei eller ødelagte liv, snill eller ond.

Nesten alle politiske valg er kompliserte. Hensyn skal avveies. Det er plusser og minuser. Det er ikke farlig å innrømme at din politiske motstander har litt rett. Jeg drømmer om, noe jeg har gjort lenge, å høre følgende i en debatt: «Det har jeg ikke tenkt på. Det er et så godt argument at jeg skifter syn og må si meg enig med deg i denne saken».

Et annet trekk ved oss, synes å være en iherdig jakt etter å tolke absolutt alt i verste mening. Hva godt kommer det ut av det? Kanskje en kortsiktig gevinst blant meningsfeller før motstanderne tar igjen med samme mynt og grøften mellom oss blir enda dypere.

Jeg våger påstanden om at etablerte medier aldri har vært viktigere enn nettopp nå, da hvem som helst kan publisere hva som helst uten noe apparat rundt seg. Det er nettopp rammene som omkranser hvert ord, bilde eller lyd som kommer ut av etablerte medier, som er deres styrke. Utdanningen, følelsen av samfunnsoppdraget, kollegene i redaksjonen, redaksjonsledelsen og redaktøren, redaktør- og Vær Varsom-plakaten. Men det krever at seriøse medier også hjelper oss å lyssette de kompliserte sakene med fakta, gir oss et sannferdig bilde av plusser og minuser, kort sagt motsetter seg den fordummende forenklingen en kan ødelegge enhver debatt med. Er de flinke nok? Ikke alltid. Jeg ønsker meg for eksempel debattledere i etermediene som forsøker å hjelpe debattdeltagerne til å fremstille sine poenger så godt som mulig og ikke hugger av, forsøker å trenge folk inn i et hjørne, avkreve enkle svar og skape større uenighet enn det er mellom de to som ofte bekler et slikt studio. Hjelp oss med å finne de gode kompromissene.

Sosiale medier har gjort noe annet med oss også. Det synes som om vi ikke lenger anser høflighet som en styrke. Krappe kommentarer og brysk avfeiing er tidens melodi.

Jeg har et ønske for 2019: slapp av, dine meningsmotstandere vil deg antagelig ikke vondt. Pust med magen. Vi har alle et ansvar for å skille sant fra usant. Når selv tekster merket som satire blir oppfattet som sannhet, må vi løfte kildekritikken vår mange hakk. Deretter må vi lete etter de gode kompromissene som alle kan leve med.