Handlingsregelen ble laget for å fase inn de enorme olje- og gassinntektene til nasjonen på en ryddig og langsiktig klok måte, samt å bevare grunnkapitalen til kommende generasjoner. Derfor bestemte vi oss for å spare alle oljeinntektene på bok, og kun bruke realavkastningen av dette fondet hvert år. Enkelt sagt sier handlingsregelen at «statsbudsjettet årlig kan få tilført inntil 3 prosent av det Statens pensjonsfond utland (oljefondet) er verdt ved årets begynnelse». Tidligere var tallet 4, men etter Thøgersen-utvalgets anbefalinger og perspektivmeldingen fra 2017, ble man enige om å legge til grunn en forventet realavkastning på 3 % i Statens pensjonsfond utland.

Når staten gjør opp sitt budsjett, later den som om den ikke har inntekter eller kostnader fra olje- og gassvirksomhet.

I budsjettet for 2020 er regnestykket slik:

Inntekter uten olje og gass	1173,5 milliarder
- Utgifter utenom olje og gassvirksomhet	1414,6 milliarder
= Oljekorrigert underskudd	– 241,1 milliarder

Dette er det såkalte oljekorrigerte underskuddet. For å få budsjettet i balanse, tar man de milliardene man mangler fra oljefondet.

Normalen før 2016, var at staten hadde mye høyere årlige oljeinntekter enn dette. Den delen av netto løpende oljeinntektene som oversteg uttaket, ble derfor skutt inn i oljefondet og plassert i aksjer og rentepapirer, og litt i eiendom sammen med resten av oljefondet.

For 2016 og 2017 har ikke dette vært tilfelle. Kombinasjonen av et fall i oljeprisen (lavere inntekter til staten fra petroleumsvirksomheten) og ekspansive budsjetter gjorde at det ikke ble innskudd disse årene. I 2018 var igjen statens oljeinntekter høyere enn uttaket, ergo ble det innskudd i fondet. Dette tror regjeringen at vil gjenta seg, dog så vidt, for 2019 og 2020. For 2020 stipuleres netto oljeinntekter til 245 milliarder, uttaket stipuleres til de nevnte 241 milliardene.

Men oljefondet vokser mer enn dette netto innskuddet. Utbytte på aksjer, rente på obligasjonene og leieinntekter på eiendommene gir oss store direkte inntekter. Neste år er disse anslått til 251,3 milliarder. Jeg skal komme tilbake til dem under.

Men først, det er altså underskuddet, de 241,1 milliardene, som er utgangspunktet for tallet som helst skal utgjøre mindre enn 3 prosent av oljefondet. Men fullt så enkelt er det ikke. Vi skal gjøre det litt vanskeligere.

Det oljekorrigerte underskuddet påvirkes nemlig av en rekke forhold som endrer seg kraftig fra år til år.

Skatteinntektene faller for eksempel i et år med lavkonjunktur, samtidig som utgiftene til arbeidsledighetstrygd stiger. Året etter kan man få den motsatte situasjonen.

Det oljekorrigerte underskuddet kan derfor endre seg kraftig fra år til år, uten at det egentlig sier noe om statens langsiktige jafs av oljeformuen. I tillegg endres regnskapsprinsipper fra tid til annen som også får effekter på det oljekorrigerte underskuddet uten at man egentlig bruker mer eller mindre penger.

For å få et mer stabilt og sammenlignbart bilde av statens oljekorrigerte underskudd fra år til år, har økonomene i Finansdepartementet laget noe de kaller det strukturelle oljekorrigerte underskuddet. Der renser man bort effektene av endringer som man antar reverseres raskt igjen.

For 2020 er det anslått et lite avvik mellom det oljekorrigerte underskuddet og det strukturelle oljekorrigerte underskuddet. Over så vi at det oljekorrigerte underskuddet var 241,1 milliarder kroner. Det strukturelle oljekorrigerte underskuddet er anslått til 243,6 milliarder.

Det er dette tallet, det strukturelle oljekorrigerte underskuddet på 243,6 milliarder, som skal være mindre enn 3 prosent av oljefondet ved årets begynnelse.

Så til spørsmålet: Er man innenfor eller utenfor handlingsregelen?

For å finne ut om man er innenfor handlingsregelen, må man vite hva oljefondets verdi er ved årets begynnelse. Du kan selv sjekke verdien på www.nbim.no. Ved inngangen til 2020 anslår regjeringen at den totale fondskapitalen vil være 9500 milliarder. Regner vi 243,6 milliarder i forhold til dette, kommer vi til 2,56 prosent.

Regjeringen er med andre ord under krittstreken på 3 prosent. Regner man 3 prosent av 9500 milliarder, kommer vi til 285 milliarder. Dette er med andre ord den egentlige krittstreken handlingsregelen beskriver. Erna Solberg kunne med andre ord brukt 41,4 milliarder kroner til og fortsatt kalt seg selv ansvarlige hvis man kun bruker handlingsregelen som seilingsmerke. Men det kan man ikke. For det første må man vurdere hva norsk økonomi tåler, dessuten er det mange som mener at selv 3 prosent er et for høyt anslag på hvilken realavkastning vi kan forvente fra oljefondet fremover. I tillegg har fondet målt i norske kroner steget kraftig de siste årene på grunn av en svak norsk krone. Det kan raskt reverseres.   

Slik ser det ut for oljefondet

Over sa jeg at statens inntekter var 1173,5 milliarder kroner utenom petroleumsinntektene. Men staten har høyere inntekter. De pengene blir satt rett inn på kontoen til Statens pensjonsfond utland (oljefondet). Hvor finner vi igjen pengene i oljefondet?

Da må vi sette opp resultatregnestykket for oljefondet slik regjeringen tror det blir i 2019. Det ser slik ut:

Oljefondets verdi ved årets begynnelse	9500 milliarder
+ netto kontantstrøm fra oljevirksomheten (273-28)	245 milliarder
+ antatt avkastning gjennom året (direkte inntekter som utbytte og renter pluss avkastning)	251,3 milliarder
- overført til statsbudsjettet (handlingsregelen og her brukes det faktiske underskuddet)	241,1 milliarder
= Antatt verdi ved årets utgang ex eventuelle kursgevinster (31.12.2020)	9755 milliarder

Oljefondet og handlingsregelen er en bragd

Det er unikt at Norge har klart å bygge opp et fond som har spart en stor andel av oljeinntektene våre over tid. Det første innskuddet i fondet kom i 1996. Man kan sikkert mene at vi har brukt for mye oljeinntekter og at den tidligere krittstreken i handlingsregelen på 4 prosent var for vid. Likevel, vi har som antagelig den eneste nasjonen i historien evnet å ikke ødelegge oss selv og nasjonen fullstendig på plutselige og enorme inntekter fra naturressurser. Vi har dessuten evnet å fordele inntektene på stort sett alle som bor i denne steinrøysa.