(Teksten ble først publisert på E24)

Den forrige generasjonens nordmenns bragd var å utvikle velferdsstaten og et godt sikkerhetsnett. Sammenlignet med de fleste andre land på kloden har vi utviklet et samfunn som har gitt de fleste et meget godt liv, også i økonomiske termer, kjennetegnet av høy grad av offentlig innblanding og inntektsutjevning. Og likevel har det vært gode muligheter for dem med idéer og vilje til å skape bedrifter, verdier og ende opp som uanstendig rike. Velferdsstaten er ikke perfekt, men ganske så vellykket.

Denne generasjonen nordmenns bragd er Statens Pensjonsfond utland. SPU og Handlingsregelen er ikke perfekt, på ingen måte, men likevel en oppsiktsvekkende trepartsavtale mellom politikere, embedsverk og folket. Vi kunne knust sparegrisen og bevilget oss mer, hatt enda lenger ferier og kortere arbeidsdager, lavere skatt og droppet pensjonsreformen. Vi har forsøkt å holde igjen. Problemet er at vi hadde mer flaks enn vi kunne forestilt oss i perioden fra 2001 og frem til 2014. Oljeprisen eksploderte. Fondet ble så fort så stort at handlingsregelens 4-prosentgrense opplagt ble for spandabel og ga politikerne mulighet til å øke pengebruken for mye selv innenfor rammen. Dermed har vi kamuflert underliggende problemer i økonomien med stadig større underskudd på statsbudsjettet. I tillegg har oljenæringen lagt beslag på investeringene og drevet lønningene opp i også resten av økonomien.

Vi burde med andre ord vært enda mer asketiske, og nå får vi svi.

Vi er blitt slappfisker. Det går knapt en uke uten at vi blir påminnet om at produktiviteten vår må opp. Derfor har Statsminister Erna Solberg nedsatt en produktivitetskommisjon ledet av Jørn Rattsø. Dens oppgave er å foreslå tiltak for å øke produktiviteten i Norge. Det trengs. Jeg skal komme tilbake til det, men først: hvordan beregnes produktivitet?

Arbeidsproduktivitet måles, veldig enkelt sagt, ved å summere produksjonsvolumet (målt i faste priser) av varer og tjenester produsert av en bedrift, bransje, sektor eller nasjon, og dele på det antall arbeidstimer det gikk med til å skape verdiene. Hvis antall arbeidstimer stiger uten at volumet stiger, går med andre ord produktiviteten ned.

Målet kan diskuteres, men konklusjonen blir den samme: Produktiviteten i Norge har falt særlig etter 2005. Men den har vært, som produktivitetskommisjonen skriver, maskert av høy oljepris og kraftig oppbygging av verdier i oljefondet.

Mer enn bare oljeprisfallet som varsler trøbbel

Spiller det noen rolle da? Det går jo temmelig greit selv om vi akkurat nå sliter med en økonomi som må bli mindre oljeavhengig. Vel, over tid er det vekst i arbeidsproduktiviteten som driver velstandsutviklingen. Og det finnes noen betydelige problemer vi må håndtere i tillegg til det mer akutte oljeprisfallsproblemet:

• Verdenshandelen er på vei ned, befolkningsveksten skjer i stadig større grad i land der ytringsfrihet, demokrati og et ønske om frihandel ikke nødvendigvis er høyt prioritert. Man kan frykte mer urolighet internasjonalt
• Verden er forgjeldet opp over ørene, og renten er allerede i null
• Vi blir truffet av en eldrebølge, fra 5 arbeidstagere bak hver pensjonist, til snart litt over 2
• I Norge har oljenæringen lagt beslag på investeringene, fastlandsøkonomien henger etter og skattesystemet motiverer i liten grad til investering i næringsliv
• Den fjerde industrirevolusjon er i ferd med å treffe oss, automatisering og delingsøkonomien utfordrer mange arbeidsplasser, uten riktig kunnskap kan mange støtes ut av arbeidslivet
• Europa og Norge er truffet av en migrasjonsbølge som neppe avtar, vi har en stor integrasjonsutfordring og EU knaker i sammenføyningene
• Vi har allerede for mange utenfor arbeidslivet på ulike trygdeordninger og frafallet i videregående skole er alarmerende
• Vi må bli grønnere

Øker vi produktiviteten, øker vi verdiskapningen vår og gjør oss bedre rustet til å takle mange av disse utfordringene. Motsatt kan det bli tungt.

Uten en sterk produktivitetsvekst og særlig i offentlig sektor, har Produktivitetskommisjonen beregnet at skatten vil øke fremover for å finansiere velferden. Kommisjonen antyder 60 prosent skatt og over hvis vi ikke tar i et tak.

Avkastningen fra oljefondet holder ikke for å lukke finansieringsgapet i offentlige finanser. Og det hjelper ikke at produktiviteten øker bare i privat sektor fordi lønnsøkning her smitter over i offentlig sektor.

Produktivitetskommisjonen har hittil kommet med to rapporter. Den første rapporten var av generell karakter og påpekte et reformbehov i store deler av næringslivet og den offentlige sektoren. Den påviste store variasjoner i produktivitetsutviklingen innad i næringslivet, der varehandel, IKT og bank/finans kom godt ut. Byggenæringen, landbruk og helse var eksempler på næringer som kom dårlig ut. Den påpekte at vi brukte mye på utdanning, men ikke fikk tilsvarende igjen. For offentlig sektor ble det særlig pekt på at vi har styrings- og strukturproblemer. Mange intensjoner er gode, men målene utydelige. Kommisjonen anbefalte en kommunereform og mente sterkere regionbyer var en del av løsningen. Offentlige investeringer fikk gjennomgå som store og med lite produktivitet. Blant annet trakk man frem eksempelet som viste at fra man i Nasjonal Transportplan forslår veiinvesteringer som kunne gitt en netto samfunnsøkonomisk nytte på 30 milliarder, endte opp etter behandling i Stortinget med en negativ nytte på 40 milliarder. Forskjellen er samfunnsmessig tap på 70 milliarder kroner.

Også det offentlige må ta i et tak

I kommisjonens andre rapport går kommisjonen mer detaljert til verks for særlig offentlig sektor og hele utdanningssektoren.

Norges manglende evne til innovasjon blir gjort til et svært viktig poeng. Vi er en ressursbasert økonomi der olje, fisk og metaller utgjør tre firedeler av eksporten. Sammenligningen med Sverige er slående. Kommisjonen påviser med et interessant bilde en betydelig mer differensiert eksportøkonomi med industrier fra mange grener som maskiner, elektronikk, biler, kjemisk, plast og treforedling. Det å konkurrere i mange grener på det internasjonale markedet, tvinger frem kunnskapsutvikling på mange områder.

Vi må omstille norsk økonomi fra ressursorientert til kunnskapsdrevet. Det krever omstilling av bedrifter og utvikling av kompetanse. Løsningene finnes i vår kunnskapsproduksjon, skriver kommisjonen. Utdanningsnivået i Norge er ikke spesielt høyt sammenlignet med andre land. Vi skiller oss ut med en lav andel som tar ”tunge” realfag. Vi mangler toppuniversiteter.

Kommisjonen påpeker behovet for mobilitet i arbeidsmarkedet. Her kan man kanskje med fordel ta en kikk på pensjonssystemer som låser den ansatte inn i en jobb i frykt for å miste opptjente rettigheter.

Også utenforskapet blir belyst i denne runden. Arbeids- og aktivitetslinjen må støttes opp, man må bremse tilstrømmingen til uførhet, ungdom må inn i arbeidsmarkedet, insentivene til å stå lenger i arbeid bør styrkes og vi må lykkes med integrering. Det siste er et særlig viktig tema og kommisjonen påpeker at flyktninger må i arbeid, gis opplæring og godkjenningsordninger av studier fra hjemlandet må på plass.

Offentlig sektor får gjennomgå. I internasjonale sammenligninger kommer Norge dårlig ut med stor ressursbruk og middels resultater. Kommunestrukturen og distriktspolitikk fører til at vi ikke tar ut gevinster ved den urbaniseringen man observerer, påpeker kommisjonen.

Det har vært en sterk vekst i byråkratiet. Kommisjonen anbefaler hardere prioriteringer, færre mål og gode intensjoner. Dessuten anbefaler den å la de ulike virksomhetene beholde gevinsten ved effektivisering.

Vi må ha nasjonale krav til infrastrukturinvesteringer, de må ikke bli en sum av lokale prosjekter. Det må satses på teknologi i omsorg, skole og annen offentlig tjenesteproduksjon. Og innkjøp må bli mer effektive og innovative.

Det er slett ikke ueffent å lese sammendraget av rapport nummer 2. Det er mer lettlest og forståelig enn man kanskje skulle tro. Du finner det her.

Produktivitet og bruk av oljepenger

Produktivitetsutvikling og bruk av oljepenger henger sammen. Derfor bør man ikke glemme denne dimensjonen. Politikerne har også fått et meget godt innspill fra Thøgersen-utvalget om bruk av oljepenger. Det vil si at vi må stramme inn og redusere oljepengenes andel av budsjettene fra dagens nivå. En oppfordring Sentralbanksjef Øystein Olsen fulgte opp i sin nylig avholdte årstale. Klarer vi det, vil det tvinge oss til hardere innsats.

Flere har også pekt på at vilje til omstilling ikke er nok, omstilling, nye prosjekter og bedrifter må finansieres. Sentralbanksjefen understreket i sin tale viktigheten av bankene som finansieringskilde. Det betyr at myndighetsapparatet må vurdere hvordan bankene er regulert hvis målet er økt utlånskapasitet. Man må også vurdere beskrankningene det ligger på hvordan livselskapene kan få utnytte de flere hundre milliardene de har til forvaltning på vegne av kundene. Penger som i dag forvaltes dårlig fordi lovverket krever en gitt årlig avkastning på pengene, og som i større grad burde kunne brukes til å skape nytt.

Den andre delen av finansieringen må komme fra investorer. For små bedrifter og prosjekter kommer denne finansieringen nesten utelukkende fra norske miljøer. Det betyr at vi må gjøre det mer attraktivt å investere i næringslivet fremfor eiendom. Uansett om det er vondt for mange, må vi i større grad se bort fra symbolpolitikk å innse at eierskatter reduserer viljen til å investere. Skattesystemet må motivere til investering i privat næringsliv som kan skape vekst og nye arbeidsplasser.

Lytter vi til Produktivitetskommisjonen, tvinger oss selv til å bruke litt mindre olje-marinade og skrur til skattesystemet slik at det motiverer til investering i næringslivet og helst med en grønn tvist, vil vi kunne videreutvikle velferden i nasjonen.

Men det haster. Tegnene er klare. Spørsmålet er om vi tar dem alvorlig nok?