Evig eies kun et dårlig rykte

Tom Staavi

Den norske finansnæringen er liten, effektiv og bidrar med betydelig verdiskapning til det norske samfunnet.

Internasjonalt har finansnæringens et rykte om at den må holdes i ørene. Hvis ikke, eser den ut inntil den kollapser i sin egenskapte krise. Det finnes mange eksempler og de farger den gjengse oppfatning av vår hjemlige finansnæring. Men det er langt fra Manhattan, Singapore og London, til Evje, Luster og Ofoten.

Jeg har lånt overskriften fra Haldens rockehelt Henning Kvitnes. Det er mye sant i den. Det er nær umulig å kvitte seg med et dårlig rykte. Og så ærlig skal man vel være at den norske finansnæringen fra tid til annen har bidratt til sitt eget rykte.

Likevel kan det være nyttig å lene seg litt tilbake og kjøligere vurdere en hel næring basert på noe annet enn enkeltsaker. I Finansmarkedsmeldingen som kom nylig, skriver regjeringen: «Finansiell sektor står for noe over 5 pst. av Fastlands-Norges BNP, og de senere årene har mellom ca. 15 og 30 pst. av samlet selskapsskatt (utenom petroleum mv.) blitt utlignet på denne sektoren.» Og: «God kvalitet på tilbudet av finansielle tjenester kan bidra til riktig kapitalallokering og høy verdiskapning utenfor finanssektoren.»

Disse setningene inneholder essensen av norsk finansnæring. Den er betydelig mer verdiskapende enn størrelsen skulle tilsi, og bidrar til verdiskapning i alle andre sektorer.

Finansnæringen i Norge er liten

Målt som forvaltningskapital i prosent av BNP, er norsk finansnæring liten. Snittet i EU er på 2,5 ganger BNP. Norge ligger på rett under 2 ganger BNP. Land som Danmark, Frankrike, Storbritannia Sverige og Nederland ligger mellom 3 og 3,5 ganger BNP.

Forklaringen er i stor grad at mange land anser sin finanssektor som en eksportnæring, den henter hjem verdiskapning og arbeidsplasser til sitt hjemland.

Eierne tapte og staten tjente på bankkrisen

Norsk finansnærings rykte påvirkes av kollapser ute, og ikke minst hvordan man (ikke) ryddet opp etter dem. Og det er ikke helt rettferdig. Her hjemme har vi ved hver korsvei, to kriser siste 30 år, ryddet på en slik måte at fellesskapet har tjent penger på det.

I forkant av bankkrisen på begynnelsen av 90-tallet, hadde norske banker utøvd et dårlig håndverk. Når krisen var et faktum, måtte eierne ta tapene. Bankaksjer ble nullet. Dernest røyk sikringskapitalen som bankene selv hadde bygget opp. Til slutt måtte myndighetene stille med kapital, men fikk tilbake eierskap i bankene. Det er derfor Næringsdepartementet i dag kontrollerer én tredel av DNB. Man kan mene at risikoen staten tok på vegne av skattebetalerne var høy og at staten burde tjent mer på å redde mange banker. Men det kan være et signal om en ok pengeplassering at staten 25 år etterpå fortsatt sitter på en stor eierpost i landets største bank.  

Under finanskrisen i 2008 hadde ikke norske banker gjort noe galt. Næringen hadde knapt tap. Det var det internasjonale kapitalmarkedet som tørket inn. Man fikk ikke nye innlån da gamle løp ut. Staten bidro i hovedsak med å tilføre likviditet og tillit. Bankene ga staten sikkerhet i sine beste pantobjekter, boligmassen den hadde lånt ut til, og fikk låne penger av staten. Men dette tok staten seg betalt for. Nok en gang kan man diskutere om staten burde tatt seg enda bedre betalt for risikoen den tok. Ettertiden har nok vist at risikoen var lavere enn det man trodde da det kokte som verst.

Finansnæringen er for større soliditet

Det er en misforståelse, slik man kan lese mange steder, at finansnæringen i Norge er motstander av å bli mer solid. Finansnæringen i Norge har støttet skjerpede krav hele veien. Det finansnæringen har argumentert mot, er innretningen på reguleringene og at de samlet sett avviker fra land vi liker å sammenligne oss med.

Problemet er at norske myndigheter, for enkelte viktige krav, har gått utenfor EUs definerte handlingsrom, slik at innrettingen ikke blir anerkjent av andre land. Særlig blir norske banker for sine lavrisikoengasjementer i bedriftsmarkedet pålagt et langt strengere kapitalkrav enn hva faktisk risiko skulle tilsi, som følge av det norske Basel I-gulvet. Det gir konkurranseulempe for norske banker i det norske markedet.

Dessuten har næringen påpekt at det er underlig at man i Norge innretter regelverket slik at det for bankene er relativt sett mer lønnsomt å øke utlån til bolig fremfor å i stedet gjøre kapital til næringslivet billigere og mer tilgjengelig.

Finans en eksportnæring?

Det er en fordel at banknæringen i Norge kjennetegnes av mangfold, med et stort antall banker, store og små, forretningsbanker og sparebanker, norske og utenlandske. Bekymringen er at den norske skjevreguleringen undergraver dette mangfoldet.

En forutsetning for en vellykket reform som skal øke bankers soliditet og likviditet, er at de nye harmoniserte kravene iverksettes internasjonalt. I EU omtales dette som en «Single Rulebook». Avvikende nasjonale regler vil motsatt undergrave den internasjonale målsettingen. Norsk iverksettelse av strenge og fullharmoniserte finansmarkedsregler bør stå øverst på finansministerens liste.

Under strenge og harmoniserte regler kan det ligge muligheter til mye verdiskapning, arbeidsplasser og positive ringvirkninger for samfunnet i å levere finansielle tjenester til et større marked, både ute og hjemme. I en omstillingstid bør det veie tungt.