Første gang jeg satt tanker på trykk om egen pensjonskonto, var i 2013. Nå kan det se ut til at en egen pensjonskonto blir realisert, i alle fall en egen pensjonskonto versjon 1.0. 

Pensjonen i offentlig sektor diskuteres i disse dager. Jeg skal la den diskusjonen ligge her. Det er pensjon for dem med innskuddspensjon i privat sektor som i første omgang vil kunne samles ett sted. Og det vil faktisk være et viktig bidrag.

Over til innskuddspensjon

Privat sektor lukker sine ytelsespensjoner (der du får et løfte om at folketrygden og tjenestepensjonen til sammen skal utgjøre en viss andel av sluttlønn livet ut) og det store flertallet har gått over eller går over til innskuddspensjon (der arbeidsgiver setter av en prosentandel av lønnen til din sparing, og pengene utbetales over en gitt periode på toppen av hva folketrygden gir).

Noen arbeidsgivere velger hybridordningen, en slags mellomting mellom ytelse og innskudd, men foreløpig er det få selv om tallene viser vekst.

Innskuddsordningen er en enkel ordning i oppbygging, men man glemte nok daman laget den at folks interesse for å følge opp pensjonen er lav. Ved hvert jobbskifte lukkes sparingen fra forrige arbeidsgiver og du får pengene samlet i noe som kalles pensjonskapitalbevis og ny arbeidsgiver starter opp sparing for deg i en ny innskuddsordning. Antallet pensjonskapitalbevis har eksplodert og felles for mange av dem er at de hver for seg inneholder små potter med penger. Det gir lite hensiktsmessig og dyr forvaltning. I tillegg er det slik at den enkelte arbeidstaker overtar ansvaret for kostnader til administrasjon og forvaltning av disse pensjonsmidlene. Mens det i aktive innskuddsordninger er arbeidsgiver som dekker disse kostnadene.

Du har allerede med dagens regler kunnet samle dine pensjonskapitalbevis – dersom du har flere slike - i ett bevis, og eventuelt flytte midlene til den leverandøren du måtte ønske. Slik sett kan du med dagens lovverk kunnet rydde i din egen pensjonsøkonomi. Men problemet er at dette har få personer gjort i praksis.

All pensjonsopptjening på ett sted

Regjeringen har foreslått at du heretter automatisk skal få slått sammen dine pensjonskapitalbevis, og at disse automatisk skal flyttes til nåværende arbeidsgivers ordning. Dermed vil du ha all din pensjonsopptjening ett sted. Neste gang du bytter jobb, blir summen av nåværende aktive opptjening slått sammen med dine allerede sammenslåtte pensjonskapitalbevis, og disse pengene flyttes automatisk inn til neste arbeidsgivers ordning. Det mener jeg rydder godt opp. Det gir den enkelte av oss bedre oversikt, og det vil gi lavere kostnader fordi det er mer effektivt å forvalte en stor pott fremfor mange små.

Det åpnes også opp for at du skal kunne flytte summen av de «gamle pengene» ut fra arbeidsgivers avtale og til en annen leverandør. Det er også bra fordi det gir et ekstra konkurranseelement i markedet til glede for forbrukerne. I tillegg er det foreslått som en sikringsmekanisme å åpne for at den enkelte skal kunne reservere seg fra at midlene flyttes, dersom man av en eller annen grunn skulle ønske å bli hos nåværende leverandør.    

Hva med den aktive sparingen?

Så langt alt vel. Uenigheten rundt regjeringens forslag handler om hvorvidt du også skal få rett til å flytte den aktive sparingen bort fra arbeidsgivers valgte leverandør og til en leverandør du selv velger. Dette er en viktig diskusjon.

Det er stor forskjell på å flytte de «gamle pengene» og å flytte den aktive opptjeningen.

De «gamle pengene» er veldig oversiktlige i den forstand at det kun handler om forvaltning av en pengepott og det er den ansatte som dekker forvaltningskostnaden.

Den aktive opptjeningen derimot, er mye mer kompleks fordi den avhenger av mange forhold. Siden innskuddet til denne sparingen er en prosentandel av lønnen din, må noen beregne hva bedriften hver måned skal betale. Kostnadene for administrasjon og forvaltning, er det arbeidsgiver som betaler. Det krever informasjonsutveksling mellom potensielt mange selskaper for å overføre riktige beløp riktig sted. Dessuten er det knyttet ulike forsikringselementer til den aktive sparingen, for eksempel at de aller fleste har rett på fortsatt sparing selv om de skulle bli uføre.

Selvvalgt leverandør vil følgelig føre til betydelig mer administrasjon enn i dagens innskuddspensjonsordninger. Flere ledd øker risikoen for feil og følgelig mer feilretting.

Flytting av aktiv opptjening krever utvikling av ny infrastruktur på et helt annet nivå enn om man bare skal slå sammen gammel opptjening med dagens aktive del. Systemene må utvikles og kostnadene fordeles selv om det skulle vise seg å være få som vil flytte aktiv sparing.

Vi har en tradisjon i Norge for at arbeidsgiver er ansvarlig for sine ansattes tjenestepensjonsordning. Det er en fin tradisjon fordi det sikrer at alle arbeidstagere i Norge er med i et større fellesskap og kan nyte godt av bedriftens forhandlingskraft og kompetanse. Ansvaret for å følge opp tjenestepensjonen overføres i stor grad fra arbeidsgiver og til den enkelte for de som velger å flytte ut. Dette inkluderer et viktig informasjonsansvar. Du kan ikke lenger ta trappen opp til HR for å få svar om egen pensjon. De som blir igjen hos arbeidsgivers ordning, kan få dårligere priser fordi man er færre (dvs. det er usikkert hvor mange av de ansatte i bedriften man reelt sett forhandler for).

Hovedmålet er lavere kostnader

Hovedmålet med å etablere en pensjonskonto har vært lavere kostnader, mer pensjon for pengene og at den enkelte får bedre oversikt og forståelse for egen pensjonsordning. Alle disse målene innfris ved å gjøre det enkle grepet, nemlig å slå sammen de gamle pengene og flytte dem inn til arbeidsgivers aktive ordning. Det bør vi gjøre asap. Men det er forbundet med stor grad av usikkerhet om vi når målene ved å åpne for å flytte pengene bort fra arbeidsgivers ordning til en selvvalgt leverandør. Det kan vi fint vente med. La oss plukke de lavthengende pensjonsfruktene først.