Parlamentsvalget i EU: Økt polarisering

Gå til hovedinnhold

Parlamentsvalget i EU: Økt polarisering

Ellen Bramness Arvidsson

Valget til Europaparlamentet som finner sted denne uken kan gi resultater som overrasker og byr på utfordringer. Noen opinionsmålinger viser at anti-europeiske partier kan ta mer enn en tredjedel av setene i parlamentet. Selv om det er mye som skiller disse partiene i den faktiske politikken, risikerer man at de lager taktiske koalisjoner når det gjelder alt fra å avskaffe sanksjonene mot Russland til å blokkere EUs utenrikshandelsagenda og å stanse migrasjonen inn i unionen.

EU-flagg blått med stjerner

Polarisering og identitetspolitikk får mye plass. Og disse kreftene flytter grensene for hvordan vi diskuterer i det åpne rom. Fakta taper for medrivende formuleringer. Og folk lar seg rive med. Et eksempel er når forbrukerlobbyen FinanceWatch[1] oppfordrer de kommende EU-parlamentarikere til å ha så lite interaksjon med representanter for finansnæringen som mulig: «10 years after the 2008 crash that it caused, the financial sector remains essentially unchanged. Rules to reduce dangers to the financial system have been discarded, delayed or diluted. This has been achieved through the deployment of an army of 1,700 lobbyists representing banks, investment funds and insurance companies. Their purpose is to represent the sectors’ interests rather than to make finance serve public interest. Fakta er at EU i denne perioden har implementert en tsunami av ny regulering for blant annet forbrukerbeskyttelse og en kraftig styrking av egenkapitalen i finansnæringen.

Store forandringer

Valget kommer til å gi et nytt Europaparlament, og medlemslandene foreslår en ny kommisjon som vil komme på plass gjennom høringer i parlamentet i løpet av høsten. Også det europeiske rådet er i forandring – i 13 medlemsland er det parlaments- eller presidentvalg. Utfallet av EUs stats- og regjeringssjefers møte i Sibiu i Romania den 9. mai var ti forpliktelser for framtiden. De formidler bildet av et råd som vil legge fast grunnleggende demokratiske verdier: Europa er ett – de «nye» og de «gamle» medlemsstatene veier like tungt, og EU-landene holder sammen i tykt og tynt. Rådet vil søke felles løsninger. Rettstaten og demokratiet er en del av den europeiske måten å leve på og skal forsvares. Rettferdighet er en retningslinje. EU skal konsentrere seg på de store spørsmålene. Unionen må ha midler som motsvarer ambisjonene. Framtiden for neste generasjon europeere skal sikres. EU må skape trygghet for sine innbyggere. Og til sist – EU vil være en ansvarlig global leder. Det er langt mellom disse grunnleggende, viktige, men ganske abstrakte målene og den opplevelse den enkelte EU-innbygger har av unionen. Samtidig har de siste årene styrket EUs stilling hos europeerne. Støtten for EU-medlemskap blant EUs innbyggere har steget jevnt i den siste mandatperioden, og ligger nå på 62 prosent.

Dette henger sammen med at de europeiske økonomiene igjen har begynt å vokse i den siste mandatperioden. Alle medlemsstatene hadde voksende økonomier i 2018, og 49 prosent av EU-borgerne har positive forventninger til den økonomiske utviklingen framover. Investeringene er nå på samme nivå som før finanskrisen, og volumene øker. Arbeidsledigheten har sunket til 6,4 prosent, noe som er det laveste nivået siden århundreskiftet. 240 millioner mennesker er i arbeid. Underskuddet i de offentlige finansene har minsket til 0,6 prosent, og gjeldskvoten minsker.

Politikk for finansnæringen?

Finansnæringen i Europa legger nå den største vekten på næringens evne til og forutsetninger for å bidra til vekst og omstilling av samfunnet. Europeiske banker har gjennomført store økninger i egenkapitalen etter finanskrisen og har en gjennomsnittlig kapitaldekning på nærmere 20 prosent, og det å øke kapitalkravene ytterligere vil skade den europeiske næringens konkurranseevne. I en studie framgår at den andel av Europas kapital som ble forvaltet av banker og forsikringsselskaper  har sunket fra 78,1 prosent i 2008 til 51,6 prosent i 2017, mens det er kategorien «andre finansielle intermediære» som har vokst – fra 21,8 prosent til 48,3 prosent. Og det er ikke fintech-selskapene som står for denne utviklingen. Det er snarere ulike typer fondsvirksomhet – også kalt skyggebankvirksomhet. Disse har, i motsetning til banker og forsikringsselskaper, ikke kapitalkrav på forvaltningskapitalen.

Konkurranseflaten i dette bildet blir mellom den tradisjonelle finansnæringen og annen finansiell intermediering. Konkurransekraftige rammebetingelser er da helt grunnleggende. Men når næringen ser framover er det omstilling til en bærekraftig økonomi og omstilling til en konkurransekraftig europeisk finansnæring gjennom digitalisering som dominerer. En bredere tilgang til ulike finansieringskilder gjennom videre arbeid med Capital Markets Union er også vektlagt i de aller fleste finansorganisasjonenes program for den kommende mandatperioden. Kampen mot hvitvasking og finansiell kriminalitet står høyt på agendaen.

Mye tyder på at det er de samme utfordringene som Generaldirektoratet for finansiell stabilitet, finansielle tjenester og kapitalmarkedsunionen i EU-kommisjonen nå forbereder når de skal spille inn saker til den nye kommisjonen. Den internasjonale orden, strukturen i den europeiske finansnæringen og beredskap for nye utfordringer når det gjelder finansiell stabilitet står på listen over tiltak. Arbeidet med kapitalmarkedsunionen kan komme til å fokusere på finansiering av små- og mellomstore bedrifter, med økt transparens og tilgang til informasjon som verktøy. Bedre muligheter for håndhevelse av regelverket gjennom tilsyn og sanksjonsmuligheter er her sentralt. Men alt mot en bakgrunn av populisme, lav tilvekst og noe som kanskje best kan uttrykkes som manglende strukturelle forandringer i den europeiske finansnæringen.

Polariseringen

Som part i målet, men litt på avstand fra de heftigste debattene, ser jeg at den regulatoriske diskusjonen møter nye utfordringer i Europa. Når premisset for debatten er at etablerte finansinstitusjoner og deres representanter bare er ute etter å mæle sin egen kake og at man derfor ikke en gang bør snakke med dem lurer jeg på hva alternativet er? Skal politikerne regulere den bransjen som alle andre bransjer er avhengig av uten å snakke med dem som kan metodene og har erfaringene? Og bedømmer man politikerne til å være så uten integritet og intelligens at det beste er at de ikke prater med noen som i tillegg til kunnskap og erfaring også har en interesse i saken?

Jeg blir betenkt. Gjennom å diskvalifisere interessegrupper fra debatten tar man kanskje bort deres innflytelse, men også deres ansvar. I redsel for interessegruppers innflytelse skapes en polarisering som risikerer å fjerne kunnskap fra lovgivningsprosessene som norsk økonomi i sin helhet er veldig avhengig av. Jeg tror ikke at sluttresultatet av det blir bedre finansielle tjenester og mer stabile økonomier.

 

Innspill til program for den kommende mandatperioden i EU

European Banking Federation: Boosting Europe

Nordisk Baltiske bankforeningers anbefalinger 2019-2024

Nordiske forsikringsforeningers posisjonspapirer for den kommende mandatperioden:

  • Insurance for a Sustainable Society
  • Future Financing of the Welfare System
  • Digtalisation

 


[1] I 2017 kom 55 prosent av finansieringen av Finance Watch fra EU, med ytterligere finansiering (1,4 prosent fra den europeiske Investeringbanken, og 11,1 prosent fra Open Society Foundations (George Soros)). Blant medlemmene finner vi BEUC, der Forbrukerrådet er medlem, og Nordic Financial Unions, der Finansforbundet er medlem. Norske LO er også medlem. Forbruksforskningsinstituttet ved Oslo Met er assosiert medlem.