One size does not fit all …

Gå til hovedinnhold

One size does not fit all …

Ellen Bramness Arvidsson

«Finansnæringen spiller en sentral rolle for å sikre at den europeiske økonomien arbeider for menneskene i Europa i disse utfordrende tidene.»

illustrasjon
Foto: EU-Kommisjonen

Sitatet er hentet fra invitasjon som EUs visepresident Valdis Dombrovskis har sent til styrelederne i 23 paneuropeiske organisasjoner. Dombrovskis vil samle nærings- og forbrukerorganisasjoner sammen med finansnæringens organisasjoner til en rundbordsamtale der han vil ha informasjon om finansnæringens tiltak ovenfor forbrukere og selskaper. Han inviterer også forbruker- og næringslivssiden til å komme med ønskemål. Utgangspunktet er at det finnes felles interesser i å gjøre like ting likt i EU, samt sikre brukere rask tilgang til kapital i det indre markedet uavhengig av hvor de befinner seg geografisk. 

Initiativet kom som en del av den tiltakspakken som EU-kommisjonen la fram den 30. april. Tiltakene i den pakken konsentrerte seg på bankenes rammevilkår, selv om forventningene var at også andre sektorer ville bli berørt.

Det er tydelig at de europeiske tilsynsmyndighetene har brukt regelverkets ulike skruer og muttere aktivt i krisens innledningsfase. Makro- og likviditetsbuffere ble redusert og en rekke tiltak for å lette på trykket – som f.eks. utsatt rapportering til tilsynsmyndighetene – kom på plass relativt raskt. Men EUs sentrale institusjoner var ikke på ballen. Først 30. april kom EU-kommisjonen med konkrete tiltak på finansmarkedsområdet.

Covid-19 rammet Europa samtidig som EU-president Ursula von der Leyens kommisjon var travelt opptatt med sine første 100 dager. Oppmerksomheten var ikke rettet mot sykdomsutbruddet i Italia, men snarere mot å etablere EU som en global aktør, som ledende i gjennomføring av klimapolitikk, digitalisering og cybersikkerhet for å nevne noe. Samtidig holdt avtalen med Erdogan om å holde flyktningene fra Syria i Tyrkia på å rakne.

EUs respons på koronakrisen

I helsespørsmål har hvert land ansvaret for å handle. Derfor reagerte det enkelte medlemsland også hver for seg og forskjellig. Den nasjonale orienteringen fortsatte også når det kom til tiltak for å sikre økonomiens virkemåte. Først når noen medlemsland innførte eksportforbud på smittevernsutstyr i det indre markedet kom EU-kommisjonen kraftig ut på banen.

Felles for alle landene var at man fort identifiserte finansnæringens sentrale rolle for å møte behovene hos forbrukere og bedrifter. Men de enkelte medlemslandene håndterte også disse reaksjonene på ulike måter. Tiltakene varierte med hvordan næringslivet er organisert, hvordan folk bor, ja helt inn til de kulturelle forskjellene mellom land i Europa.

For DG FISMA, som er finansmarkedsavdelingen i EU-kommisjonen, må denne utviklingen ha fortonet seg som et mareritt. Siden etableringen av det indre markedet i 1993, har fokuset i arbeidet vært utviklingen av et grenseløst marked for finansielle tjenester både for bedrifter og forbrukere. Det europeiske markedet er viktig for visse tjenester, mens for andre er markedene mer lokale. I og med at sentrale deler av rammebetingelsene som kontraktsretten og skattereglene fremdeles er nasjonale oppstår det helt naturlige forskjeller i finansielle produkter og måtene tjenestene leveres på.

Men det er også grunnleggende forskjeller i de ulike nasjonene i Europa som begrenser det harmoniserte markedet. Ett eksempel er forsikringsprodukter som tilbyr forbrukerne risikoavlastning de ikke kan få levert av det offentlige. Behovet for slike vil variere sterkt fra land til land avhengig av hvor godt sosialforsikringssystem er utviklet i det enkelte land. Det samme med en lang rekke finansielle produkter som brukes slik folk er vant til å bruke dem og som henger sammen med markedsspesifikke forutsetninger.

Det er derfor ikke uten risiko når EU-kommisjonen samler organisasjonene med europeisk perspektiv for å finne europeiske løsninger på gjenoppbygning etter mange ulike nasjonale tiltak. Å samle erfaringer fra alle kan lett føre til at det som var en vellykket reaksjon i ett land, kan ses som så god at den bør gjøres europeisk selv om den ikke egentlig passer noe annet sted.

Det er lett å forstå at det er politisk nødvendig for Dombrovskis å gjøre noe. Det er imidlertid bred enighet blant Finans Norges europeiske søsterorganisasjoner om at det gjelder å være forsiktig. Ellers risikerer vi en europeisk politisk tiltakslyst som skyter forbi mål.