Et juleønske

Ellen Bramness Arvidsson

Det italienske bankvesenet står på randen av konkurs. Veksttakten i EU er fortsatt lav og det finnes få lyspunkter. Hva er det egentlig som har skjedd de siste 10 årene?

Banca d'Italia. Foto.
Foto: Sandro Pavlov / Shutterstock.com

Europas banker var for dårlig kapitaliserte. De ble avslørt av finanskrisen. Bankene var ikke robuste nok til å stå imot de store tapene som fulgte i likviditetskrisens fotspor. De europeiske statene (og den europeiske sentralbanken) måtte trå til. Effektene på de europeiske lands statsfinanser er at de ofte – med et par hederlige unntak i Tyskland og Sverige – ikke har råd til finanspolitisk stimulanse. Europa sliter derfor med å få i gang vekst og sysselsetting.

Det er grunnen til at Jean-Claude Juncker hadde «jobs and growth» som hovedmål i sitt program da han tiltrådte som EU-kommisjonens president. Og selv om man arbeider med å gjennomføre den planen, lar resultatene vente på seg.

Det er ikke så rart når de små og begrensede stimulansepakkene har gått hånd i hånd med en reguleringstsunami som har tatt finansnæringens fulle oppmerksomhet. For å bruke et bilde, finansreguleringen har vært som en dampveivals som har meid ned alle forsøk til spirer. Og den har valset over gang etter gang.

Det er ingen tvil om at oppkapitalisering har vært nødvendig. Det er heller ingen tvil om at det på mange områder har vært nødvendig med ny regulering som skulle beskytte forbrukerne og styrke regeletterlevelsen i næringen. Men det er betimelig å stille spørsmål om det har gått for fort. Den raske oppkapitaliseringen og et omfangsrikt og svært detaljert regelverk har hatt en kostnadsside for finansinstitusjonene – men også for samfunnet. Det har fratatt den europeiske økonomien en god del av styrken i sin tradisjonelle finansieringskanal.

Lån i bank har vært den vanligste måten å finansiere seg på. Og selv om det ser ut som om bankenes finansiering av ikke-finansielle selskaper i EU bare har vist en svak negativ trend, gjemmer det seg et annet bilde bak tallene. I unionens kjerneområder ser man i virkeligheten store økninger. Dermed er virkeligheten i de økonomiene som best trenger kraftfulle investeringer, som Italia, Hellas og Portugal, at man har sett en sterk reduksjon i bankenes utlåning til bedrifter.[1] Et mer generelt problem er at heller ikke forsikringsselskapene kan fylle sin tradisjonelle stabiliserende rolle. Liv- og pensjonsforsikring er naturlig langsiktig, og burde kunne investere i dårlige tider, eller i alle fall ikke selge når verdiene er som lavest. Med det nye regelverket er det det som skjer, og aksjeandelen i europeiske livsforsikringsselskaper har sunket fra 22 prosent før krisen til 8 prosent i dag.

Norske politikere har implementert det europeiske regelverket. Men her til lands har man ønsket å være den flinkeste i klassen. På mange områder regulerer vi våre bank- og finansinstitusjoner enda strengere. For eksempel er norske livselskaper presset til å forvalte garanterte produkter med en enda lavere aksjeandel enn det man ser på kontinentet. Livselskaper er også pålagt en streng grense for eierskap i investeringer i ny infrastruktur. Vi har heller ikke åpnet for at bankene gis en rabatt i kapitalkravene ved utlån til små og mellomstore bedrifter. Alt dette er forhold som begrenser kapitalen fra å sildre inn i ulike deler av økonomien for å skape ny vekst og nye arbeidsplasser.

Denne begrensningen står i grell krontast til tankegodset knyttet til statens egen pengebinge, oljefondet. Seriøse, forsiktige og langsiktige Norges Bank vil øke nemlig aksjeandelen i oljefondet fra 60 til 75 prosent. Argumentet er at oljefondet må investere langsiktig i relativt risikofylte aktiva – fordi de er langsiktige, fordi dette bidrar til vekst, stabilitet og fordi det er ekstra risiko som gir god avkastning over tid.

Det er med en viss bekymring vi går inn i 2017. Selv om oljeprisen har våknet litt til liv igjen, er prognosemakerne enige om at også neste år blir et utfordrende år for vår viktigste næring. Når man ser grafer over norsk eksportinntekt, forstår man hvor viktig olje er. På de første plassene ligger olje og gass. Deretter følger potten med rentenistpengene våre fra oljefondet, leieinntekter fra eiendom, utbytter fra aksjer og renter fra obligasjoner. Så er det mange hakk ned til neste kilde, fisk.

Også i 2017 er omstilling og investeringer i fastlandsøkonomien nøkkelord. Som en overbygning for alt vi skal gjøre, må vi også bevege økonomien i en grønn og bærekraftig retning. For å få til dette, må det kapital på bordet. Der må finansnæringen spille en nøkkelrolle.

Vi vet derfor hva vi ønsker oss under juletreet fra regulerende myndighet. Vi skulle gjerne pakket opp SMB-rabatten i kapitalkravene, fjerning av begrensingen på hvor mye av en infrastrukturinvestering et livselskap kan påta seg og at man gir livselskapene og pensjonssparene mulighet til å øke aksjeandelen i pensjonsporteføljene.

Det er nok å gå for langt å si at disse juleønskene vil gjøre underverker om de oppfylles. Undre er et tema vi overlater til budbringerne av julebudskapet. Men våre juleønsker vil lette kapitaltilgang som vil skape vekst, og nye bærekraftige grønne arbeidsplasser. Det kan gi trygghet for mange som nå går inn i julen og føler usikkerhet for jobben og økonomien. Og det er slett ikke en uvesentlig tanke for flere å ta med seg inn i julehøytiden.



[1] European Banking Sector, Facts and Figures 2015, s. 31