EØS og følelser

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon

EØS og følelser

Ellen Bramness Arvidsson

Da vi byttet justisminister i påsken, hørte jeg en teori om at alt bråket egentlig var en kjempestor avledningsmanøver for å sikre flertall i Stortinget for EUs tredje energipakke og norsk tilslutning til EUs reguleringsmyndighet på energiområdet ACER.

I de ukene forslaget har ligget til behandling i Stortinget har vi sett en debatt som viser opprørte følelser hos veldig mange rundt i landet fordi det kjennes som om byråkratene holder på å selge ut arvesølvet til det store EU-sluket. Man kan naturligvis ha ulike oppfatninger i saken, men det virket som vi var på vei inn i en følelsesstyrt avgjørelse med store, konkrete og negative effekter for et av Norges kjerneprodukter og for norsk økonomi. Det ble til og med ymtet frampå om å bruke reservasjonsretten, og det i en situasjon der EU kjemper mot sentrifugalkreftene i unionen, og det er høyst usikkert hva en reservasjon vil innebære for EØS-avtalen som helhet framover.

Gang på gang

Det som er det oppsiktsvekkende, er at vi gang på gang havner i denne situasjonen. I stedet for å utrede spørsmålene, ta rede på konsekvensene og få en faktabasert debatt om hva vi skal bestemme oss for, så får vi noe som framstilles som et teknisk spørsmål, som er håndtert internt i departementene, og som viser seg å vekke flere spørsmål enn underlagene har svar på, og det i siste liten. I proposisjonen om energipakken framgår at de høringsinstanser som kommenterer tilsynsbyråets kompetanse sier at forholdet er mangelfullt omtalt i høringsnotatet. Mangelfulle beslutningsunderlag gir en debatt som styres av følelser, fordi de som skal bestemme henvises til å gjette.

I NOU 2012:2 ”Utenfor og innenfor” diskuterer man hvor mye av EU Norge har tatt inn over seg. Om vi snur den problemstillingen og spør ”Hvor stor andel av regelverksutviklingen i Norge har sin opprinnelse i EU-regler?”, så har ikke utredningen noe konkret svar på det, men gjennomgangen tyder på at det er en svært stor andel. På det finansielle området er det bare unntaksvis at regelverksutviklingen er av nasjonal karakter. Det betyr at svært store deler av norsk lovgivning går gjennom EØS-avtalen.

Norsk posisjonering inn i tidlig påvirkning av de lovforslagene som utvikles i EU skjer som regel i departementene. Praksis omkring utarbeidelsen av disse posisjonene varierer sikkert, slik også graden av politisk engasjement i denne posisjoneringen varierer. Jeg har imidlertid aldri sett at noe departement har lagt til rette for en offentlig høring i Norge for å mate inn i EU-prosessen. Jo da, jeg har mottatt EUs offentlige høringer fra norske myndigheter til orientering, og tilbud om å besvare dem om jeg har lyst. Men det er ikke det samme som en invitasjon - som interessent - til å gi synspunkter på utviklingen av en norsk posisjon i den aktuelle saken. Hva norsk posisjon er på ulike tidspunkter i de ulike sakene framkommer bare unntaksvis.

Men posisjonene utvikler seg jo i hele beslutningsforløpet i EU - det skulle kreve masse dialog med interessentene? Ja det er slitsomt, men er ikke det nettopp det som skal til for å aktivere den demokratiske behandlingen av så store deler av norsk lovgivning? Er det ikke det som skal til for å påbegynne det store, tidskrevende arbeidet med å øke kunnskapen og tilliten til EØS-avtalen og de mulighetene den gir oss? Og vil ikke det hjelpe oss å føre en faktabasert diskusjon om regelverksutviklingen?

Godt kjente lov-prosesser

Akkurat som i den norske forvaltningen, følger utviklingen av lovgivning i EU i prosesser som er godt kjent på forhånd. Det innebærer at få spørsmål kommer som overraskelser. I og med at Norge er med som observatør i kommisjonsarbeidsgruppene vil forslag være kjente og analyserbare allerede før EU-kommisjonen legger forslaget til EU-parlamentet og rådet. Det finnes tid til å utrede spørsmålet, til å gjøre konsekvensanalyser, til å vurdere risiko og fordeler.

Da Sverige ble medlem i EU i 1995 gjennomgikk den svenske forvaltningen en mental metamorfose. I stedet for å legge EU-prosessene inn i de svenske prosessene bygget man om de svenske prosessene slik at de kunne interagere godt med EU-prosessene. Ressurser ble flyttet til forberedelse- og forhandlingsarbeidet i Brussel. Det var ikke enkelt, det gjorde vondt for veldig mange, men det måtte til for å integrere forvaltningen med den nye virkeligheten.

Norsk finansnæring og EU

Norsk finansnæring får det meste av sin lovgivning fra EU. For finansnæringen er det helt sentralt å være tidlig inne i prosessene for å lytte og lære om hva som skal komme, men også for å kunne skrike om vi ser en utvikling vi ikke liker. Norsk finansnæring arbeider med dette på samme måte som finansnæringen i andre land i det indre markedet for finansielle tjenester jobber. Men der andre land i det indre markedet jobber parallelt med sine nasjonale myndigheter inn i disse prosessene, savner norsk finansnæring nærvær og engasjement i Brussel.

I møte med ulike folk som jobber med EØS-avtalen rundt omkring i Europa, får jeg stadig høre om den voksende bekymringen for at den dype kunnskapen om avtalen er i ferd med å forsvinne. Disse folkene snakker da som oftest om kunnskapsnivået i de europeiske institusjonene, det som er Norges «motparter» når det gjelder å håndtere de tekniske delene av avtalen og holde den levende. Det er et problem.

Mangler kunnskap

Men det er et like stort problem at vi i Norge ikke har kunnskap om avtalen. Da tenker jeg ikke på de flittige byråkratene som sørger for at rettsakt etter rettsakt finner veien gjennom EØS-avtalen til implementering i norsk lov, som oftest langt under den politiske radaren. Jeg tenker snarere på den allmenne kunnskapen om og den politiske interessen for hva EØS-avtalen gir. 

Bare gjennom å forholde oss aktivt til regelverksutviklingen – politikken i praksis – når den utvikles kan vi få en reell forståelse av den, og en debatt som ikke hver gang faller tilbake på om man er for eller mot EU.