Dystert med labre utsikter

Ellen Bramness Arvidsson

Orkanen Matthew hang tungt over Washington da årsmøtene i Verdensbanken og det internasjonale pengefondet gikk av stabelen  i forrige uke. Det passet godt at møtetemaene kan oppsummeres med «økonomisk lavtrykk med labre utsikter» 

Mer proteksjonisme, lave renter og mer populisme peker mot mindre internasjonal handel, lavere vekst og økt usikkerhet. Og selv om hovedfokus ikke lenger ligger på det finansielle systemet, så er det fremdeles uro over hva som kan skje om noen havner i vanskeligheter. Diskusjoner om hva Deutsche Bank og det italienske banksystemet betyr for finansiell stabilitet er derfor fortsatt høyt på agendaen.

Internasjonal handel

De treffes sikkert av og til, men sjelden foran et publikum. Den kinesiske sentralbanksjefen, den japanske sentralbanksjefen, vise styreleder i Federal reserve og visepresidenten i den europeiske sentralbanken. Alle var enige i at internasjonal handel har bidratt til økt velferd i verden, og at internasjonal handel er viktig for fortsatt velferdsutvikling.[1] De snakket på årets seminar i «30-gruppen» - en tenketank som samler økonomer til policy-diskusjoner i relativt uformelle former. Det er sitatforbud for at deltagerne skal kunne snakke fritt. Temaet var bærekraftig økonomisk vekst og hvordan man skal sikre at alle får del av gevinstene fra globaliseringen.

Stanley Fischer beskrev utviklingen i den amerikanske økonomien og at den står ovenfor et dilemma. Utviklingen i sysselsetting og arbeidsløshet er positiv. Man er nær full sysselsetting. Husholdningenes konsum bidrar til vekst også fremover. Energisektoren har gjennomført nødvendig konsolidering og man forventer økte investeringene i næringslivet. Alt dette peker i positiv retning – men samtidig kan man måle en eksepsjonelt lav produktivitetsvekst.[2]

Pengepolitikk kan ikke løse alt

Så selv om det går ganske bra, så er det altså noe som ikke er som det pleier å være, og slik har det vært en stund. Den tidligere amerikanske finansministeren Larry Summers sammenlignet det politisk-økonomiske spenningsfeltet vi nå befinner oss i med en sørgeprosess: fornektelse - frustrasjon - forhandling - forsoning, og vi har ikke kommet lengre enn til frustrasjonen. Frustrasjonen fordi vi ikke forstår hva som hender. Frustrasjonen forårsaker det som mange mener er irrasjonelle valg, som Brexit og oppslutningen om Donald Trump. Situasjonen krever tiltak for å skape vekst, men for å komme til rette med frustrasjonen må alle få sin del av veksten.

Mark Carney fra den brittiske sentralbanken diskuterte omfordeling, videreutdanning og integrasjon som midler for å få til inkluderende økonomisk vekst. For omfordeling må vi sikre at alle selskaper har et hjemland der det betaler skatt. Uten effektiv beskatning av overnasjonale selskaper risikerer man at fruktene av globalisering og teknologiutvikling tilfaller noen få og øker forskjellene i samfunnet som skaper enda mer frustrasjon. Arbeidet med BEPS-regelverket [3] er et viktig bidrag her, men man kan og bør gå lengre. Det andre elementet er å sikre kompetanseutviklingen slik at folk kan være med å både produsere og konsumere i den moderne verden. Det tredje elementet er at vi må finne måter å integrere små og mellomstore bedrifter i globaliseringen. Her bør det være mulig å bruke de plattformsteknikker som har forandret taxi- og hotellbransjen for å skape tilgang også for SMB.

Dette er tiltak som i varierende grad krever overnasjonale løsninger, og som også utfordrer den nasjonale suvereniteten. Spørsmålet er om frustrasjonen tillater den typen løsninger?

Om det verste skulle skje?

"Are we safe now?", spurte Timothy Geithner i sin forelesning på IMF, der han beskrev hvordan han som sjef for det amerikanske finansministeriet i 2008 benyttet seg av en hel rekke verktøy for å kunne takle kriseforløpet og begrense skadevirkningene. Ja, nye regulering av finansnæringen har minsket sannsynligheten for at skattebetalerne må ta kostnadene for finansielle kriser i framtiden, men det er verken mulig eller ønskelig å fjerne risikoen fullstendig. Målet for regulering og tilsyn må være å sikre at systemet er robust mot enkelthendelser. Ute i halene på sannsynlighetsfordelingen - eller som svarte svaner - vil stater før eller siden komme i den situasjon at de må håndtere kriser igjen. Men i reguleringen etter krisen har man også berøvet politikerne en del verktøy for kriseløsning. Det innebærer at selve krisehåndteringen kan bli vanskeligere når krisen er et faktum.[4]

I møter med banker fra ulike deler av verden bekreftes bildet. Noen tenker på om de skal etablere seg i Dublin eller i Amsterdam etter Brexit. Andre bekymrer seg over hvordan de skal kunne konkurrere med Apple og Google om betalinger, eller hvor de skal sikre den inntjeningen som skal til for å kunne tiltrekke seg mer egenkapital. Det er mye hoderisting og dype sukk. Dystert med labre utsikter. Men å gi opp, kan vi ikke tillate oss.

[1] (Se også kollega Tom Staavi utvikle argumentasjonen om globalisering og proteksjonisme i www.vg.no/nyheter/meninger/eu/mer-proteksjonisme-blir-dyrt-og-farlig/a/23781800/)

[2] (https://www.federalreserve.gov/newsevents/speech/fischer20161009a.htm).

[3] Base Erosion and Profit Sharing er strategier som brukes for skatteminimering. OECD har utviklet et regelverk for å motarbeide dette, og over 100 land samarbeider for å få det regelverket til å virke.

[4] (http://www.perjacobsson.org/lectures/100816.pdf).