Sparegrisens fremtid

Tom Staavi

Viktige beslutninger om oljefondet og derfor norsk økonomi i ti-år fremover, tas nå. Den bør interessere flere enn bare de innvidde. 

Bilde av en sparegris, kalkulator og penn
Foto: Shutterstock

Hvor stor risiko skal vi ta med pengene våre (aksjeandelen), hvor mye skal vi tillate oss å bruke av fondet hvert år (handlingsregelen) og bør vi sette penger i eiendeler som ikke ennå er notert på en børs? Det siste handler for eksempel om å investere i infrastruktur som kraftledninger, havner og flyplasser eller selskaper før de eventuelt noteres på en børs.

Jeg skal la den siste diskusjonen ligge her, og konsentrere meg om aksjeandelen og handlingsregelen.

Forslag om økt aksjeandel

Regjeringen ønsker å øke aksjeandelen i fondet fra dagens 60 prosent, til 70 prosent. Forslaget vil fremkomme i den årlige stortingsmeldingen om fondets forvaltning. I tillegg foreslår regjeringen å redusere den maksimale årlige uttaksprosenten i handlingsregelen fra dagens 4 prosent til 3 prosent. Dette vil bli drøftet i Perspektivmeldingen. Begge beslutninger vil få stor effekt for fondets utvikling og følgelig også for denne og fremtidige generasjoner nordmenns økonomi.

Hvor stor risiko skal vi ta?

La oss ta det første først. Hvor stor risiko skal vi ta, det vil si hvor stor aksjeandel bør fondet ha? I dag er planen at vi skal fordele pengene med 5 prosent i eiendom, 35 prosent i rentepapirer og 60 prosent i aksjer. Ved årsslutt var vi ikke så langt unna den planlagte fordelingen. Eiendom i denne sammenheng er for en stor del å eie næringsbygg i verdens metropoler som gir oss inntekt i form av leieinntekter.

Regjeringen satte ned Mork-utvalget for å vurdere aksjeandelen. Flertallet i dette utvalget gikk inn for en aksjeandel på 70 prosent, utvalgsleder Knut Anton Mork tilhørte mindretallet som mente man burde redusert aksjeandelen til 50 prosent. Departementet mottok mange høringsuttalelser der for eksempel Norges Bank og min organisasjon, Finans Norge, gikk inn for 75 prosent aksjer.

Argumentet for å øke aksjeandelen er lik for alle: historiske analyser viser at aksjer gir høyere avkastning over tid. I og med at oljefondet er det vi økonomer kaller lange penger, de er faktisk evige, selve kapitalen skal ikke røres før Dovre faller, tåler vi at verdien av de aksjene vi har svinger mye fra time til time og fra år til år. Vi skal uansett ikke selge oss ned i verdens aksjemarkeder.

Bør handlingsregelen endres?

Argumentet fra Mork og andre som ikke vil øke aksjeandelen, noen tvert om redusere den, er absolutt gyldig og godt. De mener også at aksjer gir bedre avkastning over tid, men de er bekymret for at dette og fremtidige Storting ikke klarer å begrense det «lovlige» uttaket fra fondet som går inn i statsbudsjettet hvert år. Og siden aksjer svinger i verdi, kan vi risikere å spise av kapitalen. Det var aldri meningen, vi skal begrense oss til maksimalt å bruke den årlige avkastningen av pengene. Og det bringer oss over på spørsmålet om vi bør endre handlingsregelen?

Regjeringen har foreslått å senke å senke handlingsregelens 4 prosent til 3 prosent. Gitt at vi ikke skal bruke av fremtidige generasjoners penger, er det en riktig beslutning. Det vil si, det er riktig å begrense uttaket til under den langsiktig forventede realavkastningen. Spørsmålet er hva denne realavkastningen kommer til å bli?

Siden 1998 har fondet oppnådd 3,79 prosent avkastning årlig etter inflasjon og kostnader. Men med dagens lave rentenivå kan vi ikke forvente dette fremover. Uttaksprosenten må ned.

Ingen trodde oljefondet kunne bli så stort

Men diskusjonen er bredere enn som så. Dette er også en diskusjon om utviklingen i norsk økonomi. Ingen trodde oljefondet kunne bli så stort som det er nå. Og med den kraftige veksten av oljefondsmilliarder vi har pøst inn i økonomien de siste 10 årene, reduserer vi antagelig vår egen evne til å skape vekst. I 2017 vil om lag 1 av 8 kroner i statsbudsjettet komme fra oljefondet. Hvis familien din har vendt seg til et forbruk på 400.000 kroner i året og en stadig større del av pengene kommer fra et årlig forskudd på arv, nå 50.000 hvis vi sammenligner med norsk økonomi og oljefondet, får du et problem den dagen din velgjører skrur igjen kranen.

Ikke nok å senke handlingsregelprosenten

Mork-utvalget konkluderte med at sannsynlig langsiktig realavkastning fremover med 70 prosent aksjeandel, er 2,6 prosent. Får utvalget rett, er det ikke nok å senke handlingsregelprosenten til 3. Vi kommer til å spise av kapitalen. Og velger vi en lavere aksjeandel på 50 prosent, faller forventet realavkastning til 2 prosent.

Problemet med å stramme inn handlingsregelen, er at vi allerede stanger i 3-prosentgrensen. Regjeringen planlegger å bruke om lag 226 milliarder kroner av fondet i 2017. Det tilsvarer temmelig nøyaktig 3 prosent av hva fondet er verdt.

Vi må skape veksten i økonomien selv

Derfor er det like viktig å ha i bakhodet at pengebruken må begrenses fra dagens nivå, den kan i alle fall ikke vokse. Veksten i norsk økonomi må vi skape selv, ikke hente fra «bok». Ideelt burde handlingsregelens prosentsats vært satt ned mot 2,5 for å sikre at vi ikke bruker mer enn langsiktig realavkastning. Samtidig må grensen oppleves reell og mulig å håndtere, derfor kan den heller ikke settes for stramt.

Forslaget om å øke aksjeandelen og redusere uttaksprosenten er grep i riktig retning. Så får vi håpe oljefondet klarer å levere bedre avkastning enn Mork-utvalget anslår, eller at fremtidige Storting pålegger seg selv en forsiktig omgang med vår felles sparegris og i normalår legger forbruket godt under maksimalsatsen på 3 prosent.

Fondet tilhører nemlig også alle nordmenn som ennå ikke er født.

Denne saken sto først på trykk i VG 12.03.2017.