Nei, ingen skal flytte Finanstilsynet til Brussel

Tom Staavi

Avstemningen i Stortinget om å formalisere det norske Finanstilsynets relasjon til det europeiske tilsynet har vekket til live EU-debatten. Og EU-debatter blir styrt mer av følelser enn fakta. 

Stortinget behandler i disse dager et forslag om at Norge skal slutte seg til samarbeidet om finanstilsynsvirksomheten i Europa. Siden saken krever avståelse av suverenitet til EFTA, må den behandles etter grunnlovens § 115, og få flertall fra tre fjerdedeler av Stortinget. Dermed synes saken å ha større alvor enn den strengt tatt har. Det er mulig å mene at denne saken kunne vært behandlet som alle andre suverenitetsavståelser vi har gjort siden EØS-avtalen ble inngått i 1994, nemlig at den kunne vært tolket innenfor den generelle suverenitetsavståelsen vi den gang gav.

Nå er det ikke blitt slik, og dermed vekkes EU-debatten til live igjen. Nei-siden har i saken fremført særlig tre argumenter:

  1. Stortinget er i ferd med å flytte Finanstilsynet til Brussel.
  2. Regjeringen forsøker å snike dette gjennom med en hastebehandling i Stortinget.
  3. Norge blir dratt inn i en bankunion der norske skattebetalere kan bli ansvarlig for tap i andre lands banker.  

Det Nei-siden synes å være mindre opptatt av, er konsekvensene ved å si nei. La oss se på de tre påstandene:

Nei, Finanstilsynet skal ikke flyttes til Brussel. Ingen har heller foreslått det.

Norge vil selvfølgelig ha sitt eget finanstilsyn som før. Akkurat som før vil det være Finanstilsynet i Norge som fører tilsyn med norske finansinstitusjoner. Og akkurat som før vil det norske tilsynet kunne pålegge strengere krav til norsk finansnæring enn man ser ellers i Europa (hvilket har vært faktum de senere år).

For finansinstitusjoner som har virksomhet i flere land dannes tilsynskollegier. Det innebærer for eksempel at Finanstilsynet vil lede det tilsynskollegium som skapes for å drive tilsyn med DNB i Europa.

Saken handler om å formalisere hvordan det norske tilsynet skal forholde til ESA i og med at vi gjennom EØS-avtalen er en del av det indre markedet. Den løsningen har man nå funnet gjennom en EFTA-pilar.

Bakgrunnen for at EU ønsker et slikt overnasjonalt «tilsyn med tilsynene» er enkelt sagt at man vil unngå at enkelte lands tilsyn slakker av på kravene for å tiltrekke seg utenlandsk finansnæring. Det overnasjonale tilsynet er med andre ord innført for å sikre at vi ikke får en ny finanskrise.

Sier vi nei, betyr det at norsk finansnæring vil stå utenfor det indre markedet. Det betyr at norsk finansnæring vil få problemer med å bistå norske bedrifter på vei ut i verden, norske finansinstitusjoner som fondsselskapene ikke kan selge sine spareprodukter i EU og at vi som «utenforland» antagelig vil bli ansett som mer risikable av utenlandske investorer. Det siste er svært alvorlig. Store deler av norsk næringsliv og en meget stor andel av norske boliglån er finansiert med innlån fra utlandet (det følger av at vi har valgt å plassere hele vår formue i utlandet via oljefondet). Med andre ord vil et nei kunne bety dyrere lån for vanlige folk og dyrere finansiering for norske bedrifter. Det er det siste vi trenger når norsk økonomi står midt i en stor omstilling.

Med andre ord, er du opptatt av en sikker arbeidsplass, ikke vil risikere et dyrere boliglån og at vi bidrar til å hindre nye finanskriser, bør du håpe Stortinget sier ja.

Nei, Stortinget hastebehandler ikke denne saken.

Liv Signe Navarsete har blant annet uttalt til Dagsavisen: «Dette er ikke forsvarlig håndtering av en så omfattende sak.» og i Dagen: «Kvifor har regjeringa så slik iver og hast.» Også Trygve Slagsvold Vedum er opptatt av dette poenget, til Klassekampen sier han: «Nå skal man haste igjennom denne saken så fort som mulig».

Vel, Regjeringen som Navarsete selv var medlem av var den som startet arbeidet med å finne en løsning for å slutte Norge til EUs nye finansorganer. Og her følger en liste med alle gangene saken har vært omtalt og behandlet i Stortinget:

  • Finansmarkedsmeldingen 2009 (23.4.2010) Sigbjørn Johnsen
  • Finansmarkedsmeldingen 2010 (15.4.2011) Sigbjørn Johnsen
  • Finansmarkedsmeldingen 2011 (11.5.2012) Sigbjørn Johnsen
  • Finansmarkedsmeldingen 2012 (26.4.2013) Sigbjørn Johnsen
  • Finansmarkedsmeldingen 2013 (25.4.2014) Siv Jensen
  • Finansmarkedsmeldingen 2014 (10.4.2015) Siv Jensen
  • Finansmarkedsmeldingen 2015 (22.4.2016) Siv Jensen
  • Statsbudsjettet 2010 Sigbjørn Johnsen
  • Statsbudsjettet 2011 (1.10.2010) Sigbjørn Johnsen
  • Statsbudsjettet 2014 (4.10.2013) Sigbjørn Johnsen
  • Revidert Nasjonalbudsjett 2014 (14.5.2014) Siv Jensen
  • Statsbudsjettet 2015 (26.9.2014) Siv Jensen
  • Statsbudsjettet 2016 (7.10.2015) Siv Jensen
  • Redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i Stortinget 21. november 2013
  • Redegjørelse om viktige EØS- og EU-saker Stortinget, 20. mai 2014
  • Redegjørelse om viktige EU/EØS-saker Stortinget, 20. november 2014
  • Redegjørelse om viktige EU/EØS-saker Stortinget, 26. mai 2015
  • Redegjørelse om viktige EU/EØS-saker Stortinget, 3. november 2015

13. oktober 2014 orienterte Siv Jensen og Vider Helgesen Stortingets Europautvalg.

Det er vanskelig å se at sakskomplekset er noe nytt som Stortinget nå plutselig får på sitt bord.

Nei, Norge dras ikke inn i en bankunion og blir ikke ansvarlig for tap i andre lands banker.

Denne saken har ikke noe med banksikringsordningen eller det norske kriseløsningsfondet å gjøre. Det finnes ikke noe overnasjonalt krisehåndteringssystem i EU.

Vi blir heller ikke trukket inn i EUs bankunion. Det er landene som har innført euro som er med i denne bankunionen. Det er riktig at disse landene samtaler om hvordan deres samarbeid skal se ut fremover, men for de andre landene er de europeiske tilsynsorganene en del av byggverket som binder de nasjonale tilsynsorganene sammen med EU-lovgivningen.