Når eiendomshaien tåredryppende raser mot formuesskatten

Tom Staavi

Bjørn Dæhlie raser mot formuesskatten, meldte VG på fredag. Men det gjorde han ikke. Tvert imot hadde han interessante refleksjoner om hvor mye mer utfordrende det er å være entreprenør enn idrettsutøver.

Civita-møte. Foto.
Fra Civita-møtet med Bjørn Dæhlie. Foto: Tom Staavi.

Etter sin kommentar på Civitas frokostmøte om næringslivets omdømme der han snakket om forskjellen mellom å være idrettsutøver og entreprenør, han tok også opp formuesskatten, har han fått gjennomgå. I VG ble det fremstilt som han raste mot den. Det tok ikke lang tid før det ble en hatsk stemming i sosiale medier, man kan kanskje ikke forvente noe annet. Men enkelte redaksjonelle medier bør man kunne forvente mer av. Dagsavisen leder på lørdag er et godt eksempel på sjikane som forhindrer en god debatt om norsk skattepolitikk.

«En enda større urett»

«Det er fortsatt krig i Syria. Det er flyktningkatastrofe i Middelhavet. Og hver dag dør det barn av sykdommer vi for lengst har kurert, fordi de ikke får tilgang til nødvendige medisiner. Men vi må tenne et lys for en annen skjebne i dag, og ta opp en enda større urett. Vi snakker selvfølgelig om stakkars Bjørn Dæhlie, som etter en strålende idrettskarriere nå har det tøft. På et frokostmøte i regi av den høyreorienterte tenketanken Civita fortalte han onsdag den tåredryppende historien om hvor brå overgangen kan være, fra et lykkelig og bejublet liv som idrettsutøver, til livet som styrtrik eiendomshai.» Som om Dæhlie på møtet mente sine egne skatteforhold er en større tragedie enn det vi ser i Middelhavet.

Jeg overvar dette møtet. Han var slett ikke rasende, ei heller gråt han eller forsøkte å fremstille historien som en tåredryppende tragedie. Han var tvert imot tilbakelent, og i smilende, godt humør slik vi kan huske ham fra intervjuer som skistjerne.

Det interessante med Dæhlie er at han, som han selv sa, er 50 år og i løpet av den tiden har han fra han var 20, hatt 15 år som idrettsstjerne i Norge og 15 år som entreprenør med ganske stor suksess. Poenget hans, som jeg synes er godt og var det viktige budskapet i dette møtet, er forskjellen på hvordan du blir møtt av samfunn, regler og folket. Som idrettsutøver møter du «ja» overalt, man laget til og med et eget skattesystem for oss slik at vi fikk null skatt så lenge vi var aktive, fortalte han. De ville til og med sette meg på sokkel på Nannestad, sa han, men foreslo heller at pengene skulle gå til en stipendordning for talentfulle skiløpere.

Når man forsøker å skape næring, som etter Dæhlies egne erfaringer faktisk er hardere fordi man lever med konstant risiko og frykt, møter man utrolig mye motstand. Og medaljen man får, er at man selv om man ikke har løpende inntekter, må betale formuesskatt om man lykkes. Det er faktisk mulig å ha verdier som ikke gir løpende inntekt, særlig i investeringsfaser.

Lett å kalle det sutring

Det er lett å ty til begrepet «sutring» om det han sier. Mannen er god for flere hundre millioner kroner. Jeg synes også det ødelegger en god debatt. Dæhlie understreket at han på alle måter støttet opp under skattesystemet, jeg tror heller ikke han mener at nivået er for høyt, formuesskatten er unntaket. Siden han også har investert i Sverige og bygget opp virksomhet der, hadde han noen interessante betraktninger om hvordan han opplevde at svenskene har en betydelig mer positiv holdning til næringsliv.

Vi snakker om at vi må omstille Norge, vi vet at vi skal digitalisere, at vi må finne andre, men like verdiskapende arbeidsplasser som i oljenæringen (hvilket skal godt gjøres), og da kommer vi ikke unna at noen må gå foran, tørre å utsette seg for å leve med den risikoen konstant gjennom år. Da bør vi heie frem slike gründere, entreprenører og de som stiller kapital til rådighet for dem som vil satse, litt slik vi gjør med stort sett alle som driver idrett med flagget på brystet. Derfor er det interessant å høre hvordan Dæhlie som både har hatt skisko og dressko på bena har opplevd det.

Vi andre skal ikke stå utenfor bedriftslokalene med flagg å synge «Alt for Norge», men denne iboende skepsisen som spørreundersøkelser viser mot «næringsliv» er litt rar og den kan hende gjør oss alle fattigere og fører til dårligere velferd på sikt. Særlig når vi trenger energiske entreprenører kanskje mer enn noen gang.

Manglende åpenhet

Forøvrig kom det frem mange gode analyser og kritikk av næringslivet i møtet. Blant annet hadde Irene Halvorsen, sjefredaktør i Nationen, gode poenger knyttet til mangel på tilgang og åpenhet fra næringslivsledere. Det er enklere for meg å få en halv time med statsministeren enn fem minutter med konsernsjefer, sa hun. Jeg er enig med henne om at næringslivsledere må åpne seg opp. Men er det noen som tror det er fristende når man ser hva Dæhlie blir utsatt for av sjikane og «hatsk» stemning i sosiale medier, til og med i etablerte medier, når han ikke gjør noe annet enn å fremføre et helt ordinært standpunkt om norsk skattepolitikk?

Et annet godt eksempel var det Kristin Skogen Lund som bidro med. Ordet velferdsprofittør som ofte blir brukt genrelt om dem som driver privat velferdsproduksjon som sykehjem og barnehager i konkurranse med det offentlige. De fleste, sa hun, og jeg er enig med henne, forbinder det ordet med de som tjente godt på å samarbeide med tyskerne under krigen. Det svir nok å få et slikt stempel, selv om det er brukt ubetenktsomt, når man driver en barnehage, jobber mer eller mindre døgnet rundt og tar ut en beskjeden lønn.

Min tanke om næringslivets anseelse er at det er (tross alt de få) enkeltsakene som river ned inntrykket. Stort sett er næringslivet i Norge veldig bra. Masse hardt arbeid, mye energi, flinke folk som bygger forretning på de mest øde steder, men likevel når verdensmarkeder. Skal vi klare å bevare velferdsstaten, er vi nødt til å skape nye forretningsmodeller, finne nye markeder, være i forkant, og da trenger man folk som har idéene og viljen. Det blir antagelig bedre for oss alle om vi gir dem litt kred for det arbeidet fremfor å gi dem inntrykket av at vi er skeptiske til dem, at de har svin på skogen inntil det motsatte er bevist eller legge inn et tonn følelser og karakteristikker når man skal debattere deres synspunkter.

Ønsker meg en bedre skattedebatt

Vi kan og bør diskutere fordelingseffekter og andre forhold rundt formuesskatten til vi blir blå i ansiktet. Selv er jeg ikke helt sikker på om det er riktig å fjerne både formuesskatten og arveavgiften all den tid vi ser en slags superstjerneøkonomi under utvikling der stadig færre selskaper (og eiere) legger beslag på en stadig større andel av verdiskapningen i verden. Men jeg er helt sikker på at formuesskatt på selskaper som ikke tjener penger, er et problem. Men det er ikke poenget her. Jeg synes Bjørn Dæhlie skal få ytre seg uten at det blir fremstilt som noe som er viktigere for ham enn alt annet her i livet. Jeg ønsker meg rett og slett en bedre skattedebatt fordi den er viktig.