Krigen mot gjelden

Tom Staavi

Alle er bekymret for veksten i gjeld og nivået på den. Men hvor dramatisk er det egentlig?

Sørenga sett fra gangbrua. Foto.

Alle kluter er nå satt inn i kampen mot gjelden utenom den faktoren som virkelig har noe å si, nemlig prisen på penger: renten. Det siste følger av særlig internasjonale konjunkturer. Norge kan ikke ha et markert høyere rentenivå enn de fleste andre land fordi det ville gitt en for sterk norsk krone. En for sterk krone fører til at norske varer blir for dyre for utlendinger og norske bedrifter taper konkurransen på eksportmarkedet. Gjennom 2000-årene har norsk økonomi duret og gått, husholdningene har hatt en kraftig realinntektsvekst, og renten burde vært høyere, men vi har måttet følge rentenivået til de fleste andre land nedover.

Norsk økonomi har dermed fått et stimuli den strengt tatt ikke burde hatt, i hvert fall kan man argumentere for at husholdningene gjennomgående burde ha stått overfor et noe høyere rentenivå. Arbeidsledigheten har vært lav, inflasjonspresset mer eller mindre borte og lønningene steg lenge friskt. Når prisen på penger har falt, det vil si rentene, har selvfølgelig også etterspørselen tatt seg kraftig opp. Vi har lånt stadig mer og mesteparten av de lånte pengene har gått til å prise opp boligene våre. Ifølge Finanstilsynets nylige rapport «Finansielt utsyn», er 3 prosent av gjelden vår usikret. Det betyr at 97 prosent av gjelden til norske husholdninger er gitt med pant i noe, det aller meste med pant i bolig.

Mer enn 2 ganger inntekt

Husholdningenes gjeld utgjør nå ifølge samme rapport 219 posent av husholdningenes disponible inntekt. Sammenlignet med andre OECD-land er det bare to som ligger markant over, Nederland og Danmark, Australia ligger om lag på vårt nivå, og ikke så langt bak der følger Sverige, Irland og Canada.

Gjelden har steget mye de senere årene, det synes å bekymre alt og alle utenom én gruppe, de som har tatt opp gjelden. Husholdningene selv. Hvorfor er det slik?

I utgangspunktet er det naturlig at gjelden stiger over tid. Vår viktigste verdi er boligen. Siden krigen har det vært norsk politikk at vi skal være selveiere. Det fører til at boligen, for de aller fleste av oss, gjennom livet blir vår viktigste formuesverdi og spareordning. Kombinasjonen av å nedbetale gjeld og en boligpris som stiger med noe mer enn inflasjonstakten, leder til dette.

Når Norge samtidig er blitt et stadig rikere samfunn, en økt rikdom vi har evnet å fordele veldig jevnt, har vi priset opp boligene. Og likviditeten for å gjøre det, har vi lånt i banken. Det er heller ikke unaturlig at vi bytter ut en stadig høyere boligverdi, husk det er vårt viktigste spareobjekt, med likviditet i form av lån i banken som går til økt forbruk. Alternativet, som er umulig, er å selge unna noen planker og takstein hver gang vi ønsket å bytte fruktene av sparingen vår i forbruk når vi blir eldre.

Spørsmålet som er viktig å diskutere, er om gjeldsveksten har vært for sterk og at nivået på gjelden i forhold til våre inntekter er blitt for høyt. Det er neppe noen tvil om at den fallende renten som har gitt oss et historisk lavt rentenivå, har ledet til en sterkere gjeldsvekst enn vi ellers ville fått. Følgelig har vi også høyere boligpriser nå enn vi hadde hatt om lånerenten hadde vært 6 og ikke 2. Og det kan være farlig all den tid renten også kan stige igjen. Finanstilsynet har helt rett i at jo høyere gjelden blir i forhold til inntekt, jo mer risiko tar vi på oss. 

Spørsmålet blir hvor stor denne faktoren er og hvor mange den gjelder for?

La oss regne litt

Fra fjerde kvartal 1993 til fjerde kvartal 2016 økte husholdningenes brutto gjeld fra innenlandske kilder (K2) med 534 prosent, mens den disponible inntekten økte med 326 prosent, skriver Finanstilsynet. Hva betyr det?

Regnestykkene som følger er ikke helt nøyaktige, men de er gode nok til å illustrere et poeng: nemlig hvor mye større gjeldsandel du tåler når inntekten din stiger mer enn inflasjonen.

La oss tenke oss en familie som i dag har 840.000 i disponibel inntekt. De vil ha om lag 600.000 kroner hver seg i lønn.  Hvis husholdningen er på gjeldssnittet, vil den ha om lag 1,9 millioner i gjeld (219 prosent av disponibel inntekt). Regner vi tilbake til 1993 vil familiens disponible inntekt være 197.000. Gitt samme regnestykket for gjelden, kommer vi til 293.600 kroner. Inntekten synes å være litt lavt, men det ser ut til å henge sammen med tallene for gjeldsbelastning i 1993 da Finanstilsynets tabell viser at den lå om lag på 125 prosent av disponibel inntekt.

Så kan vi spørre oss selv: Hva vil du helst ha, 197.000 i disponibel inntekt, 293.600 i gjeld og det generelle kostnadsnivået som var i 1993, eller 840.000 i disponibel inntekt, 1,8 millioner i gjeld og dagens generelle kostnadsnivå? Renten skal stige ganske mye fra dagens nivå før du velger 1993. Du vil likevel ha råd til mye mer i dag etter at skatt, rente og si 20 års nedbetalingstid, enn du hadde i 1993.

Det kan enkelt vises. La oss si at du hadde 6 % rente på gjelden i 1993 og nedbetalte over 20 år. Låneutgiftene dine ville det året vært 32.280 kroner. Da var det igjen 164.700 kroner til alt annet. Gitt 3 prosent generell inflasjon i perioden, vil det å kopiere forbruket fra 1993 koste 296.500 kroner i år 24 år senere.

Tenk deg at renten blir 6 prosent nå. Det betyr at rentekostnaden din nå vil være 111.690. I tillegg må du betale avdrag for å kvitte deg med gjelden på 20 år, 93.075, til sammen låneutgifter på 204 765. Trekker vi det fra din disponible inntekt, betyr det at du har igjen 635 235 kroner. Med andre ord, selv om renten skulle stige til 6 prosent, kan du mer enn doble forbruket du hadde i 1993 (635.000 mot 296.500).

Men…

Tallene jeg har lekt med over baserer seg på gjennomsnittet. Når man betrakter noe ved bruk av gjennomsnittstall, er det verdt å minne om Kaci Kullmann Five som sa noe slikt som at selv om du har du hodet i ovnen og beina i fryseren og snittet således er behagelig, er det likevel ikke å anbefale. Gjennomsnittstallet for gjeldsbelastning som viser at snittet er litt mer enn 2 ganger inntekt i gjeld skjuler store grupper som har gjeld som er både 3, 4 og 5 ganger større enn inntekt. Og for dem vil høyere rente være mer enn ubehagelig, en inntektsreduksjon i form av midlertidig arbeidsledighet vil være en katastrofe. Selv om boliglånet skulle bli betjent, vil likevel etterspørselen etter varer og tjenester kunne rammes kraftig, med klare konsekvenser for mange bedrifters evne til å betjene sin gjeld.

Og skulle boligmarkedet falle mye i tillegg, er mange fanget. I tillegg vil det påvirke andre som også blir mer forsiktig. Også de vil redusere forbruket og investeringsnivået, noe som fører med seg enda høyere arbeidsledighet og derfor lavere disponibel inntekt for enda flere.

For mye gjeld er med andre ord ikke bra. Det øker risikoen. Poenget er likevel at vi må ha et nyansert bilde av situasjonen. På den ene siden må vi ha et vaktsomt øye på gjeldsveksten, den må ikke blir for høy. På den annen side må vi ikke glemme kraften som ligger i at vi blir rikere og at det er naturlig at gjelden stiger over tid. Også som andel av disponibel inntekt har vi sett på regnestykkene over. For hvis vi glemmer denne siden av det, kan vi trykke for hardt på bremsepedalen og påføre oss selv en helt unødvendig bråstopp.

Det er denne avveiningen myndighetene må gjøre. Den er fryktelig vanskelig.