Kan pensjonsdebatten i 2006 forklare dette bildet?

Tom Staavi

Noe må ha skjedd i 2006. Forventningsbarometeret til Finans Norge viser at det var året husholdningene gikk fra å ønske å forbruke mer, til å spare mer. Men hva? 

graf

En gang i kvartalet intervjuer TNS Gallup et representativt utvalg på oppdrag fra Finans Norge. Dette blir til vårt Forventningsbarometer. Undersøkelsen får særlig oppmerksomhet for noen nøkkelindekser som viser folkets tillit til den økonomiske utviklingen fremover, både for seg selv og landet for øvrig.

Men undersøkelsen inneholder mange flere spørsmål og tall som kan gi interessant informasjon. Et av spørsmålene i undersøkelsen er: Hvis økonomien blir bedre, hva vil du bruke pengene på? Gallup tilbyr 22 alternative svar. Ved å kategorisere dem i fire ulike hovedkategorier, trer det frem noen interessante trekk om hvordan norske husholdningers preferanser har endret seg over tid.

Gi bort penger: Gaver og arv. Stabilt. Vår vilje til å dele ut penger varier rundt et stabilt nivå over tid.  

Investeringer som fordrer lån: Forholdsvis store kvartalsvise svingninger, men likevel er nivået overraskende stabilt over tid. Noen vil kanskje mene at dette ikke henger sammen med gjeldsveksten i Norge som har vært høy i hele perioden. Jeg vil mene den gjør det. Tenk deg at du blir stilt dette spørsmålet i 2005 og drømmen er å flytte fra leilighet til rekkehus hvis økonomien din blir bedre. I 2015 har den samme andelen den samme drømmen, men det krever betydelig mer gjeld å få realisert den. Med andre ord, ønskene er like, de bare koster mer.

Men så til de to mest interessante: Forbruk og sparing. Det skjer noe interessant i 2006. Vi kan observere et tydelig trendbrudd i både sparekategorien og forbrukskategorien. Frem til 2006 ville folket prioritere ned sparing og opp forbruk hvis de fikk mer penger. Fra 2006 er det snudd. Folket vil i stadig større grad prioritere opp sparing og ned forbruk hvis de får mer penger. Hvorfor det?

Jeg lanserer tre forklaringer:

  1. Generell velstandsutvikling. Etter hvert som reallønnsøkningen i Norge har gjort oss betydelig rikere helt fra 1992 og fremover, har vi i stadig større grad kunnet oppfylle våre behov for forbruk. Og for store grupper er det ikke lenger pengene som begrenser enda en sydentur eller en ny sofa. Det er tiden og det faktum at sofaen allerede er kjøpt i fjor. Grensenytten av forbruk utover et visst nivå, er avtagende. Tallene indikerer i så fall at mange rundt 2006 nådde et velstandsnivå der økt forbruk ikke nødvendigvis ga økt lykke og derfor ble sparing mer aktuelt hvis økonomien bedret seg.

  2. Pensjonsreformen: Stortinget ga i 2005 bred enighet til prinsippene, og meldingen om Opptjening og uttak av alderspensjon fra folketrygden kom i 2006. Da ble vi for første gang oppmerksom på ordet levealdersjustering, og også muligheten for uttak fra 62 år. Dette ga mer eller mindre umiddelbart et mye større fokus på pensjon, og det begynte å snike seg inn en opplevelse av at pensjon fra stat og arbeidsgiver kanskje ville bli magrere enn man i utgangspunktet trodde. Særlig fordi levealderen økte. Bedriftene så det samme, de ville ikke lenger ha ansvaret for sin ytelsesgaranti på 2/3-deler av sluttlønn. Dermed startet de å løpe fra ytelse til innskudd som tilfeldigvis også ble etablert som en lovpålagt plikt til alle arbeidsgivere i 2006 (OTP). 

    Mediefokuset på pensjon har økt. Folket har skjønt tegningen. De har skjønt at det kan være smart å spare. Det beskriver i så fall et klokt folk.

  3. Finanskrisen kan også være en del av dette bildet. Men trendbruddet synes å ha skjedd i god tid før Lehman Brothers kastet kortene i september 2008. Etter det har nok også den generelle utviklingen rundt oss vært en god motivasjonsfaktor for å målsette mindre forbruk og mer sparing.

Bildet er i alle fall entydig, ønske om å spare og investere mer har økt kraftig de siste 10 årene. Det er å håpe at folket etter hvert legger den sparingen til noe annet enn fast eiendom. Med forsiktige dult fra myndighetssiden kan folkets ønske om mindre forbruk og mer sparing, kombineres med økonomiens behov for omstilling og risikokapital. På den måten kan norske husholdninger bidra med investeringsmidler til det næringslivet som skal finansiere velstanden vår i fremtiden.