Hva er etisk forvaltning?

Tom Staavi

Fondsporteføljen til Jonas Gahr Støre har ledet til en ny debatt om etisk forvaltning. Ett er sikkert, velger du en av de norske forvalterne for dine sparepenger, skal det godt gjøres å ikke få en etisk god nattesøvn. 

Jonas Gahr Støre. Foto.
Foto: Bernt Sønvisen/Arbeiderpartiet

Etisk forvaltning er ingen eksakt vitenskap. Det er ikke slik at at alt som ikke er stemplet etisk, er uetisk. Dette er en vanskelig problemstilling både for oss som kunder og for forvaltere. For hva er egentlig etisk?

Hvor går grensen?

På noen områder finnes det en fasit. Å investere i selskaper som selger forbudte produkter eller produserer sine produkter utenfor lovverket, er grei skuring: ulovlig og følgelig uetisk. Men god etikk strekker seg lenger enn lovens grense. Det er da grensegangen mellom uetisk og etisk begynner å bli vanskelig fordi den grensen ikke nødvendigvis går samme sted fra person til person.

Jeg tilhører for eksempel dem som er kritisk til den internasjonale spillbransjen, den unngår jeg å bruke og jeg vil ikke ha eierandeler i den. Men det er ikke ulovlig for nordmenn å ha eierandeler i et slikt selskap registrert for eksempel på Malta, selv om norske banker er gitt oppgaven å forsøke å stoppe pengeflyten til dem fra norske spillere. Mange fnyser av dette og ser ikke forskjell på den statlige bookmakeren Norsk Tipping og andre spillselskaper i England eller på Malta. For dem er det like etisk. Vi har forskjellige vurderinger av etikk.

Grensene synes også forskjellige for oss vanlige dødelige og våre politikere. Jeg tror ingen hadde reagert om det fremkom at en fyr som meg hadde eid et fond som har investert i en Whisky-produsent i Skottland. Men om en KrF-politiker hadde gjort det samme? Skal vi forlange at en MDG-politiker passer på at det ikke er en eneste Statoil-aksje i aksjefondene eller pensjonskapitalbevisene hennes? Er det uetisk å eie et hedgefond? Ikke er det ulovlig, og mange mener sogar at disse fondene bidrar til enda bedre markedsplasser. Skal vi forlange at Støre som jobber dag og natt for Arbeiderpartiet, skal ha detaljkunnskap om hva som skjer langt ned i porteføljene til fondsforvalteren sin? Noen mener det siden han har vært en forkjemper for oljefondets strenge eksklusjonsliste. Dessuten øker kanskje kravet til ham når penger er plassert hos en utenlandsk forvalter som ikke nødvendigvis er underlagt samme strenge regime som vi har i Norge. Jeg har ikke alle svarene, og ikke er det så interessant å lese min mening heller. Den er bare en av mange. Det finnes ingen fasit. Men jeg mener de er verdt å tenke gjennom før man drar sine konklusjoner.

Slik jeg kjenner den norske forvalterbransjen, og den kjenner jeg ganske godt etterhvert, er etisk forvaltning og diskusjon om etikk høyt oppe på agendaen. Alle de store norske forvalterne følger eksklusjonslisten til oljefondet. Men etiske vurderinger strekker seg nok utover denne listen. Jeg synes det er fair å sammenligne dette med hvordan pressen, som jeg også kjenner ganske godt, forvalter sin etikk etter «Vær varsom»-plakaten. Heller ikke der finnes det eksakte grenser for hva som er innenfor eller utenfor. For eksempel når man skal svare på spørsmålet hvor langt man kan gå for å oppfylle sitt samfunnsoppdrag uten å tråkke over streken, selv om saken eller bildet både har nyhetsverdi og er viktig.

Endres over tid

Et annet moment er at etikk endrer seg over tid. Den gang en forvalter gikk inn i et kullselskap, kunne dette være helt innenfor. Nå er det flere forvaltere som har utelukket alle kullselskaper på grunn av alvorlig forurensning. Dessuten, er det opplagt at det å selge seg ut av et selskap er det etisk riktige? Kan man få mer etikk ved å forsøke å endre verden gjennom eierskap?

Det finnes antagelig ingen fond som er perfekte eller helt etiske for absolutt alle. Men du kan spørre din fondsforvalter om hvilke krav de har til etisk eller bærekraftig forvaltning. Det er flere aktører som rangerer aksjefond etter etikk og bærekraft, blant andre Morningstar

Uansett er forutsetningen for alt arbeid med etikk åpenhet og transparens. Og der har den norske forvalterbransjen sitt på det knusktørre. Fra konsesjonen til informasjon om mandat og senere rapportering av etterlevelsen. Alt er åpent, grundig gjennomgått og kontrollert av rette instanser.

Mulig Gahr Støre hadde unngått noen problemer hvis han tidlig hadde vært åpen om hvor formuen er plassert. For det at han setter sine penger i omløp, at han tar risiko og deltar som eier i næringslivet med sine sparepenger, er strålende. Flere burde gjort som ham.