Spørsmål og svar om lønnsoppgjøret 2022

Frontfaget er den norske modellen for koordinering av lønnsdannelsen. Den går ut på at konkurranseutsatt industri forhandler først og setter normen for hva norsk økonomi «tåler» av lønnsvekst, for at vi ikke skal prise oss ut av den internasjonale konkurransen. Lønnsveksten i disse bedriftene må derved ikke være for høy. Sammenhengen er at Kompetent arbeidskraft gir produktivitetsvekst som gir lønnsomhet som igjen gir rom for lønnsvekst som igjen tiltrekker seg kompetent arbeidskraft – og effekten er i gang på nytt. Over tid vil da kompetansen trekkes mot bedriftene med høy produktivitetsvekst og lønnsomhet, og vil over tid svekke de konkurranseutsatte bedriftene, fordi de ikke kan velte en høy lønnsvekst over på prisene, siden de fastsettes i et internasjonalt marked. Det er i så fall dårlige nyheter for den samlede norske økonomien fordi vi er avhengig av eksport til utlandet. Frontfagsmodellen sikrer noenlunde samme lønnsvekst i alle næringer og demper derved prisveksten.

De sentrale generelle tilleggene forhandles frem mellom fagforeningene sentralt og Finans Norge for alle medlemsbedriftene. Disse forhandlingene gjennomføres med konfliktrett (streik el. lockout) Tillegget går derved til alle «innenfor tariff», les som er omfattet av den kollektive lønnsdannelsen. I 2022 ble denne lønnsøkningen kr. 13.000 til alle innenfor tariff.

Den lokale andelen av lønnstilleggene er det bedriftene som vurderer og dimensjonerer etter en vurdering av lønnsomhet, inntjening og samfunnsøkonomiske hensyn i den enkelte bedrift. Tilleggene gis som personlig tillegg etter en vurdering av den enkeltes arbeidsprestasjoner etter de vurderingskriterier den enkelte virksomhet har fastsatt. Fagforeningene lokalt har her en drøftingsrett på enten pottens størrelse eller de individuelle tilleggene, men ingen konfliktrett, så det er arbeidsgiver som til slutt fastsetter disse tilleggene. Personlig tillegg har man ikke krav på, men man har krav på å bli vurdert, og det er ikke slik at alle får personlig tillegg hvert år. Gjennomsnittlig andel av de ansatte som får dette i finans er på ca. 65 prosent. Vanligvis har den lokale andelen utgjort ca. 2/3 av den samlede lønnsveksten, men på grunn av relativt høye generelle tillegg de siste årene, er den nå over 50 prosent.

Rammen representerer norm for både Norge, bransjene og de enkelte selskaper, men er et mål på all lønnsvekst gjennom et kalenderår. Den består av summen av alle lønnsbevegelser i et år, og slik vil det være variasjon rundt rammen, slik at noen bransjer/bedrifter/ansatte vil ligge under gjennomsnitt, mens noen vil ligge over. Rammen er derved ikke det samme som lønnsøkningen den enkelte vil få. Begreper som overheng og lønnsglidning inngår i rammen og «spiser» av den, og summen av det generelle tillegget og de personlige tilleggene utgjør derved ikke hele rammetallet.

Det er arbeidsgiver/bedriftens ledelse som avgjør hvor mye som er disponibelt til det lokale lønnsoppgjøret basert på virksomhetens situasjon. De har imidlertid et sterkt press om å holde seg innenfor rammen. De kan derved ikke dimensjonere potten kun etter lønnsomhet og inntjening, jfr svarene om frontfagsrammen og forskjellene mellom lokale og sentrale tillegg. Ansatte har ingen rett til personlig tillegg, men det er likevel slik at ca. 65% av de ansatte i gjennomsnitt får personlig tillegg hvert år.

Alle som er innenfor tariff, går opp i lønn med det generelle tillegget hvert år. Lojalitet mot frontfagsmodellen forhindrer styret og ledelse fra å sprenge samfunnsrammen, og innebærer ikke at de er gjerrige. De har kun et visst rom tilgjengelig for de lokale vurderingene, selv om lønnsomheten og overskuddene er gode. Det tjener norsk økonomi at frontfagsmodellen respekteres, og derved også vår egen næring.

Lønnsglidning er alle lønnsbevegelser som ikke er sentralt fremforhandlet. Fra Finans Norges ståsted er alle lokale lønnsøkninger lønnsglidning. I bedriftene blir glidning gjerne omtalt som lønnsbevegelser utenom den årlige vurderingen(potten) som påvirker gjennomsnittslønnen i selskapet. Lønnsglidning inngår i den samlede rammen og påvirker derved hvor stort rom det er til både sentrale og lokale tillegg.

Dette er egentlig arbeidsrettsjus. Det skyldes det såkalte «ulovfestede ufravikelighetsprinsipp» som pålegger arbeidsgiver å behandle like ansatte-grupper likt, enten de er organisert eller ikke. Det berører derved også den frie organisasjonsretten. Hvis man fikk lønnstillegg bare hvis man var organisert, (eller uorganisert), ville denne friheten begrenses.

Noe entydig svar på dette er ikke mulig, fordi lønnstilleggene i den enkelte bedrift og for den enkelte ansatte vil variere. Det er imidlertid slik at gjennomsnittlig vil årets lønnsramme gi reallønnsvekst, dersom prisanslaget for 2022 på 3,3 prosent holder.

Målsetning: Balanse i utenriksøkonomien og full sysselsetting.

- Konkurranseutsatt industri bringer penger inn til norsk økonomi og gjør «kaken» større.

- Industriens priser på eksporterte varer settes utenlands og prisene kan derved ikke økes for å finansiere høy lønnsvekst.

- Høyere lønninger uten pris- eller produktivitetsvekst,  svekker derved industriens lønnsomhet og konkurranseevne.

- Industrien setter derfor normen for hva som er bærekraftig lønnsvekst for norsk økonomi

- For høy lønnsvekst i Norge kan gi inflasjon og høyere rente

- Ved for høy lønnsvekst vil arbeidskraft over tid dreneres fra mindre lønnsomme virksomheter og forverrer produktivitet, lønnsomhet og rom for lønnsvekst i norsk økonomi. Dette skaper lønnsvinnere og lønnstapere

- For liten konkurranseutsatt sektor svekker hele norsk økonomi og dermed finansnæringen

- Frontfaget ivaretar norsk konkurransekraft som gir høy verdiskapning, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst i Norge

- Frontfaget bygger på solidaritet og tillit. De sentrale tariffparter i finans er også enige om at blant annet samfunnsøkonomiske forhold, herunder frontfagets normgivende virkning, skal være retningsgivende for den lokale lønnsdannelsen.

- Om næringer som gjør det bedre enn industrien gir høyere lønnsvekst, vil arbeidskraften trekkes mot næringer som betaler bedre.

- Arbeidskraften søker seg derfor bort fra konkurranseutsatt industri til bedrifter som konkurrerer internt i norsk økonomi (skjermet sektor)

- Om en næring gir høyere lønnsøkning enn frontfaget forutsetter, åpnes døren til at andre næringer i skjermet sektor gjør det samme.

- Når de gode hodene forsvinner fra industrien svekkes produktiviteten og lønnsomheten.

- Forsvinner lønnsomheten, trekkes også investorer og eiere mot mer lønnsomme næringer i skjermet sektor. Dette gir en mindre konkurranseutsatt sektor, med mindre investeringer og arbeidsplasser.

- Tappes konkurranseutsatt industri for kompetanse, vil norsk konkurransekraft mot utlandet svekkes.