Utlånspraksis og kredittvurderinger bør normalt være bankenes eget ansvar. Samtidig har Finans Norge forståelse for myndighetenes bekymring for husholdningenes høye gjeld og behov for tiltak som skal redusere risiko.
Finans Norge har følgende hovedsynspunkter til videreføring av boliglånsforskriften:
Har fungert etter hensikten
Finans Norge har forståelse for myndighetenes bekymring for husholdningenes høye gjeldsbelastning og tiltak som skal bidra til en mer bærekraftig gjeldsutvikling. Etter vår vurdering har dagens forskrift fungert etter hensikten. Det er derfor verken grunnlag for en kraftig innsnevring av bankenes rom for selvstendige kredittvurderinger, som kan avvike fra forskriftsvilkårene, eller en reduksjon i kravet til maksimal gjeldsgrad.
Utlånspraksis bør være bankenes ansvar
Utlånspraksis bør normalt være bankenes eget ansvar, og når risikonivået avtar, bør følgelig ansvaret for utlånspraksis fullt ut tilbakeføres til bankene. Forskriften bør derfor være tidsavgrenset, og den bør ha en varighet på to år. Dessuten bør departementet utvikle objektive kriterier for når reguleringen kan avvikles. Hvis slike kriterier er oppfylt, bør forskriften kunne avvikles før fastsatt opphørsdato eller i det minste utløse en fornyet vurdering. Uansett bør beslutningsansvaret for forskriften ligge i departementet, og det bør ikke være opp til Finanstilsynet å avgjøre når en ny vurdering skal foretas.
Innstramningsforslagene svakt begrunnet
Etter vårt syn er innstramningsforslagene svakt begrunnet. Siden våren 2017 har realboligprisene vært stabile, og relativt til disponibel inntekt per innbygger har boligprisene falt. Gjeldsveksten i husholdningene avtar og nærmer seg nå veksten i deres disponible inntekt. Finans Norge kan derfor vanskelig se at risikonivået har tatt seg opp siden forrige vurdering våren 2018, snarere tvert om. Kraftige innstramninger nå vil ikke utgjøre en forholdsmessig endring.
Ingen særkrav for Oslo
Vi deler Finanstilsynet og Norges Banks vurdering om at særkravene for Oslo bør avvikles. Av hensyn til svært ulike, men kredittverdige låntakere, bør fleksibilitetskvoten være på minimum 10 prosent for landet som helhet.
