Finanstilsynet overdriver om systemviktighet

Gå til hovedinnhold
Publisert:

Finanstilsynet overdriver om systemviktighet

– Finanstilsynets forslag om at norske regionsparebanker skal anses som systemviktige, er en overdrivelse. Direktør for bank og kapitalmarked i Finans Norge, Erik Johansen, imøtegår i et innlegg i Finansavisen Finanstilsynets forslag om nye kapitalkrav for norske banker.

Under overskriften «Overdrivelse om systemviktighet» gir Finanstilsynets direktør for bank- og forsikringstilsyn, Ann Viljugrein, et tilsvar i Finansavisen 22. februar til min kronikk 16. februar. Ifølge Viljugrein gir det ingen mening å anføre at nordiske banker er mer systemviktige enn verdens største banker. Om det er vi altså helt enige, og det var også hovedpoenget i min kronikk.

Finanstilsynet har foreslått et kapitalkrav for systemviktighet for norske regionale sparebanker på 2 prosent, hvilket er et strengere systembufferkrav enn hva de aller fleste globalt systemviktige bankene er underlagt. Norske banker er allerede pålagt høye kapitalkrav, og de er blant Europas mest solide. Etter mitt syn er det derfor Finanstilsynets forslag som utgjør overdrivelsen.

Hadde Finanstilsynet fulgt EUs ordinære metode for å identifisere nasjonalt systemviktige banker, ville ingen av regionsparebankene blitt vurdert som systemviktige.

Viljugrein viser til andre nordiske land. Den største danske banken er pålagt en systemrisiko-buffer på 3 prosent, for de øvrige større danske bankene varierer kravet på et lavere nivå, men ingen danske banker er underlagt en egen systemviktighetsbuffer. De tre svenske storbankene er pålagt en systemrisikobuffer på 3 prosent og i tillegg en buffer for systemviktighet på 2 prosent, i alt 5 prosent.

Det sentrale er at norske banker, også regionsparebankene, allerede er pålagt en systemrisikobuffer på 3 prosent. Finanstilsynet vil at regionsparebankene skal ilegges et krav på 2 prosent på toppen av dette, altså en systembuffer på 5 prosent totalt. Det er i den aller strengeste enden av nordisk praksis og klart strengere enn globale standarder. I størrelse er disse sparebankene naturligvis ikke sammenliknbare med nordiske (eller globale) storbanker.

Hun viser videre til at nasjonale myndigheter i EU/EØS har valgt noe ulik tilnærming til differensiering av systemkravet. Ja, men de aller fleste landene har valgt å differensiere kravet, motsatt av hva Finanstilsynet foreslår.

Avslutningsvis anfører Viljugrein at nye krisehåndteringsregler, som innebærer at også kreditorer må bære tap (bail-in), ikke er et argument for et lavere kapitalkrav. Men her må en huske at kreditorenes forventninger om statsstøtte for storbanker i krise, såkalt implisitt statsgaranti, utgjorde kjernen i begrunnelsen for å pålegge disse det ekstra kapitalkravet. Bail-in-regelen vil sterkt redusere, eller trolig fjerne, slike forventninger. Da forsvinner også hovedbegrunnelsen for systembufferkravet.

Faktisk har den britiske sentralbanken, Bank of England, konkludert med at nye krisehåndterings-regler reduserer det riktige kapitalkravsnivået i Storbritannia med hele fem prosentpoeng. Finanstilsynet har derimot motivert foreslått kapitalkravsøkning med innføringen av nye krisehåndteringsregler. Det utgjør nok et paradoks.